Ytterst i Lofoten

Einar Stamnes (foto: Gunn Anita Strand Stamnes)

ANMELDT: - Hver gang jeg vandrer langs Barkoden i Oslo, får jeg lyst til å flykte til et sted bortenfor sol og måne. Eller kanskje det holder å reise til Røst, det lille øyriket i havet sør for Lofoten? Tredobbel Bragepris-vinner Torbjørn Færøvik anbefaler Einar Stamnes' «Røst. Ytterst i Lofoten» (Orkana).

Einar Stamnes har røtter på Røst og har skrevet en nydelig bok om øyene. Jeg fikk den i postkassen for noen dager siden, og den er som gull.

«Far min var fra Røst, og opp gjennom oppveksten ble det årvisse turer ut til øya der besteforeldrene mine bodde», skriver han. «For en som var oppvokst i sørlandsbyen Arendal, var Røst fascinerende. Øredøvende fugleliv overalt. Lyse sommerkvelder med fiske etter storsei mens lundefuglen passerte båten i rekker på vei ut til fuglefjella, og havhesten svømte tett ved. Slåtta med hesjing og hesjegrøt …»

Som voksen har forfatteren bodd på Røst i flere år, opplevd himmel og hav, årstidene og vinterstormene og «et nordlys som sveiper over en vid himmel». Han har gransket øyrikets brokete historie, ja alt fra fiskerliv til fugleliv. I denne boken på vel 300 illustrerte sider formidler han sine funn og oppdagelser.

Opera med bakgrunn fra 1400-tallet

Ikke uventet begynner Stamnes med å fortelle om det som skjedde 5. januar 1432 – den dagen en gruppe utmattede sjøfolk vasset i land «vest i fjella på Røst». Den venetianske skuta «La Querina» hadde dratt fra Kreta åtte måneder tidligere med 68 mann om bord. Skipet var lastet med vin, krydder, bomull og mye annet og skulle til Flandern. Men så brakk roret, og vinterstormene tok tak i farkosten. I det nordlige Atlanterhav ble situasjonen så kritisk at mannskapet karet seg om bord i to livbåter. Flere uker senere skimtet mannfolkene i den ene livbåten de trolske fuglefjellene på Røst. En av dem, kjøpmannen Pietro Querini, skrev senere:


Einar Stamnes:
Røst. Ytterst i Lofoten.

Sakprosa
Orkana forlag
301 sider

«Vi nærmet oss stadig vår rednings øy, men ingen steder fant vi en strand hvor det var lett å legge til, for den var i hele sin omkrets omgitt av klippegrunn. Da skjedde det store under at vår Frelser og Hyrde ledet oss til den ene lille strand som fantes, og trøtte og utmattede lik svake, små trekkfugler nådde vi land.»

Om bord i livbåten var 21 blåfrosne menn. 27 andre var allerede døde. De overlevende ble innkvartert hos gjestfrie øyboere, og Querini var fra seg av takknemlighet.

«Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. Og dette var lett å se, for i samme rom der mann og hustru og barn lå og sov, der bodde også vi, og i vårt påsyn kledde de seg nakne når de skulle gå til sengs. Hver torsdag pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen et steinkast borte, der de blandet seg med mennene.»

Querini var vant til mye umoral i landene ved Middelhavet, ikke minst i sin hjemby Venezia. Innbyggerne på Røst, derimot, var både gudfryktige og snille mot hverandre:

«I sannhet kan vi si at fra den 3. februar 1432 til den 14. mai 1432, som er hundre og en dag, befant vi oss i paradisets første krets, til skam og skjendsels for Italias riker.»

De 21 blåfrosne menn kom seg omsider vel hjem, flere kilo tyngre og med gyllen hudfarge. Forståelig nok er denne fortellingen blitt en del av Røsts historie. Som Stamnes bemerker, er den som skapt for en opera, og i 2012 ble Quirino-operaen oppført for første gang. År etter år har lokale frivillige lagt ned en stor innsats, og publikum har strømmet til.

Theodor Kittelsen på Røst

Fuglefjellene på Røst har i århundrenes løp vært vitne til talløse skipsforlis og bunnløse tragedier. Men også til sol og varme, til eggsanking og sauers beite på grønne enger.

Maleren Theodor Kittelsen (1857 – 1914) tilbrakte en tid på Røst og skrev:

«Er det Vinterstid, findes her en Vrimmel av fiskere … Inde i Handelsboderne er der en Trafik, så de staar stuvede sammen som Sils, en duft av daarlig Tobak, men også av Nordlandsk Sundhed. Alles tanker gaar ut mod Havet, der er deres Liv og deres Brød – de millioner der nede i Dybet, som aldri svigter.»

«Og naar Sommeren kommer», fortsatte Kittelsen, «den korte fattige Sommer, saa kan den dog sætte sine Roser paa Tornekvisten: flokke af Ederfugle gynger ved siden av Baadene overalt i Bugter og Viker, Fuglebjergene summer, suser og skinner av Millioner Vingeslag.»

Hva kan redde Røst?

Einar Stamnes skriver med innsikt om både fortid og nåtid. Ennå er Røst et livskraftig samfunn, selv om folketallet har gått noe ned i de senere år, til færre enn 500. Mulighetene for de yngre innbyggerne er tross alt begrenset. Også den vakre lundefuglen er mindre til stede enn før. Den første beregningen av hekkebestanden ble gjort på slutten av 1970-tallet. Da ble den anslått til 1,5 millioner hekkende par lunde. I 2018 ble den anslått til færre enn 300 000.

Den dramatiske nedgangen i bestanden kan skyldes både klimaforandringer og måten som fisket drives på, mener forfatteren.

Så hva kan redde Røst fra avfolkning og undergang? Kanskje tørrfisken, et produkt som aldri går av mote. Den har ingen kunstige tilsetningsstoffer og blir til på miljøvennlig vis. Fiskerne på Røst er godt organisert og er villige til å tenke nytt, til å utnytte alle fiskens gode deler, som rogn, lever, hode og tunge. Nye produksjonslokaler og fryseanlegg gjør det mulig å drive mer økonomisk.

Røst kan også bli et yndet turistmål. Det skorter ikke på overnattingsmuligheter på øya, skriver Einar Stamnes: «Her er hotell, fiskarheim, havfiskecamping, rorbuutleie, overnatting på Gammeltelegrafen og Airbnb. Det er også hele sju gode spisesteder på Røst, der man får servert sesongens produkter av fersk fisk rett fra kaia, et utall tørrfiskretter, lammekjøtt fra røstlam og lokal dessert av lokal røstrabarbra.»

Begynner du å bli sulten nå?

Kanskje vi ses på Røst til neste sommer.

TORBJØRN FÆRØVIK

 

240 Delinger