Prisen for krigen

GÅR RETT INN I VÅR EGEN SAMTID: Simon Stranger (foto: Agnete Brun)

ANMELDT: 304 dager balanserer mellom det faktiske og fiktive på en måte som gjør romanen like leseverdig som relevant.

Bare drøye måneden etter at Taliban inntok Kabul stiller Simon Stranger i sin nye roman spørsmål ved nødvendigheten av krigen, samtidig som han belyser den psykiske uhelsen som krigen kan påføre hjemvendte soldater. De kan godt overleve krigen på fremmed jord, for så å tape freden på hjemmebane.

I 304 dager illustreres dette gjennom den faktiske historien om den norske soldaten Nicholas Dreyer og hans brutale møte med krigen i Afghanistan. Hvordan den robuste unge mannen etter et nær-døden-møte med fienden utviklet angst og en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som førte ham til randen av selvmord. Bare et løfte til sin mor om å vente til etter neste julaften holdt ham i live, mens han hele tiden fortsatte nedtellinga i de 304 dager som gjensto til den forløsende datoen da han endelig kunne bli fri. Da han endelig kunne slippe lidelsen og forlate dette livet.

Det endte heldigvis ikke slik, og i stedet har Afghanistan-veteranen fortalt sin historie for Simon Stranger som så har bearbeidet informasjonen og fiksjonalisert fortellingen til høstens roman 304 dager. For sikkerhets skyld inndelt i 304 fragmenter (eller «kapitler», om du vil) der de korteste bare blir som stemningsmessige snapshots, mens de lengste effektivt brukes til å utdype både karakterer, handling og tematikk.

Fakta og fiksjon


Simon Stranger:
304 dager

roman
Aschehoug
436 sider

Å blande faktiske hendelser fra historien med fiksjon er et felt Simon Stranger kjenner godt. Ikke minst fra arbeidet med sin forrige og prisbelønte roman Leksikon om lys og mørke. Der tok han utgangspunkt i sin jødiske svigerfamilies historie, da han skulle nærme seg torturisten og krigsforbryteren Henry Rinnan, i et forsøk på å skildre dennes liv og tankeverden.

I den forstand går det en klar linje fra Leksikon om lys og mørke til 304 dager. Med den forskjell at årets roman altså går rett inn i vår egen samtid, og gjør det til den grad at selv den kaotiske evakueringen av soldater og andre fra den internasjonale flyplassen i Kabul i slutten av august er blitt med.

Vi formoder at de hendelsene ga Simon Stranger litt ekstra arbeid med boka, lenge etter at siste punktum egentlig var satt!

Nicholas og Arman

For å skape ekstra nærhet til Nicholas Dreyers historie, har Stranger latt hovedpersonen beholde fornavnet Nicholas. Mens dette grepet tilslører grenseoppgangen mellom fakta og fiksjon, lar Stranger oss aldri være i tvil om at bokas andre hovedperson, den afghanske gutten/mannen Arman, er ren fiksjon.

Eller slik Stranger selv introduserer Arman tidlig i boka: «La oss si at han heter Arman (…) La oss si at det er slik det begynner», mens forfatteren fastslår at «forsøket på å løfte frem denne afghaneren» ikke kan bli noe annet enn «en mulig versjon i mylderet av andre mulige fortellinger».

Skjebnesvangre tilfeldigheter

Ved å veksle mellom oppveksthistoriene til Nicholas og Arman (vi følger begge fra guttedager til voksne menn) synliggjør Stranger også livets skjøre tilfeldigheter. Hvordan dysleksi lukker mange dører for Nicholas og fører ham i retning det militære og hvordan politisk uro fratar Arman barndommens trygge oppvekst.

Hvordan to unge menn som på hver sin kant bare ønsker å skape et levelig liv for seg selv og sine ender opp i en kamp bokstavelig talt på liv og død. Nicholas som soldat for den internasjonale styrken i Afghanistan, Arman som en noe motvillig Taliban-kriger. De møtes aldri på et nært, personlig plan, men de har hverandre i sikte. Hendelser utenfor dem selv har knyttet deres skjebner nært til hverandre.

Siden jeg verken har vært i det militære eller i Afghanistan, skal jeg være forsiktig med å uttale meg for bastant om nøyaktigheten og troverdigheten til miljøbeskrivelsen i 304 dager. Med dette lille forbehold står det uansett klart at denne leseren sitter igjen med et levende og klart bilde av både soldatlivet og hverdagslivet i Afghanistan. Gjennom sitt finstemte språk med øye for detaljer får Stranger meg til å fornemme den brennende sola og den støvete landeveien som om jeg var der. Slik også angsten til Nicholas, når fiendtlige kuler peprer det militære kjøretøyet han sitter i, blir til å ta og føle på.

Historietime

Innimellom de vekselvise skildringene av Nicholas og Armans liv fletter Stranger inn den politiske historien som har ført Afghanistan dit landet er i dag. Fra gamle kolonialkriger til Sovjets invasjon i 1979. Fra Osama bin Ladens liv og lære og dannelsen av al-Qaida til terrorangrepene på Twin Towers i New York i 2001. Og ikke minst: til president George W. Bush søken etter hevn og «krig mot terror». Til alt det som har kastet Afghanistan ut i fire tiår med krig og kaos. Til det som har ført NATO og norske soldater ut i en krig mange ikke har skjønt så mye av. Til det som foreløpig har endt med Talibans innmarsj i Kabul nå i august, med den påfølgende kaotiske evakueringen av utenlandske soldater og afghanere som frykter for sine liv under talibanerne.

Stranger har åpenbart følt at «historieundervisningen» har vært nødvendig for å forklare og sette handlingen inn i en kontekst. Det kan godt være at han har rett, men jeg opplevde likevel disse partiene som for pedagogisk inngripende i selve fortellingen. De drar tidvis romanen i 304 dager vel langt inn i klasserommet og ut av fiksjonens grep.

Griper tak

Innledningsvis sto derfor dette som en liten barriere for selve fortellingen, men etter hvert som «skolepreget» ble mindre påtrengende samtidig som karakterene Nicholas og Arman ble utviklet ble også innvendingene mindre. Og vel etter hvert også helt glemt.

Selve romanen må være fiktiv, men PTSD- og selvmordstematikken er så reell og aktuell at 304 dager oppleves som en bok som klarer å kombinere leselyst med relevans.

LEIF GJERSTAD

 

200 Delinger