Synger gamle sanger om igjen

Alf R. Jacobsen - Foto: Fredrik Bjertnes

ANMELDT: Alf R. Jacobsen jakter norske spioner i Sovjetunionens tjeneste.

Forfatteren jakter norske spioner i Sovjetunionens tjeneste. Han mener det er flere enn Arne Treholt som skulle vært fanget i garnet til overvåkingspolitiet (PST).

Alf R. Jacobsen har en posisjon som forfatter av krim og krigshistorie, om krigen og den kalde krigen. Med bøker som Blücher og Kongens nei skapte han ny interesse for avgjørende krigshendelser. Men bringer han denne gang noe nytt?  I denne boken skal vi  tilbake til den politiske skandalen som rystet Norge noen uker inn i Thorbjørn Jaglands korte statsministerperiode i 1996.

Det starter slik:

Det letes etter assisterende riksadvokat Tor-Aksel Busch en kald desemberdag. Klokken er 03 på natten og Busch er på julebord hos politimesteren i Vestfold. Det haster med å få ham til møte i Oslo, søndag morgen. Der skal Busch møte den ferske justisminister Anne Holt som vil forlange at Politiets overvåkingstjeneste må stanse søk på norske navn i østtyske arkiv. Statsminister Jagland er langt framme i skoa. En kgl. Resolusjon for å overprøve påtalemyndigheten, er ferdig skrevet.

Denne vil bli lagt fram for regjeringen selvsamme mandag med mindre assisterende riksadvokat selv setter foten ned.  Det gjør han, men Jagland stanser ikke der. Grete Faremo går av som olje- og energiminister fordi hun tidligere hadde vært justisminister. Overvåkingssjefen forlater sin post. Bush blir sittende og utnevnt til riksadvokat like etterpå. Faremo kaller det hele et røvertokt. Toppfolk i embetsverket forvant fra sine embetsposisjoner.

Fryktet Jagland hva politiet kunne finne?


Alf R. Jacobsen:
Stalins svøpe – KBG, AP og kommunismens medløpere

Sakprosa
Document forlag
369 sider

Alf R. Jacobsen planter en tanke om at Jaglands motiver ikke dreide seg om et graverende overtramp fra overvåkingstjenesten. Det var en manøver for å unngå at overvåkingspolitiets arbeid kunne bli farlig for Arbeiderpartiet.

«Jeg aktet å grave videre i et forsøk på å finne sannheten». Av de 40 navnene, var flere langt mer interessante enn Berge Furre, hevder forfatteren i denne boka.  Det gjorde han da også for godt 20 år siden som redaktør for NRK brennpunkt. Men har Alf R. nå kommet lengre med saken?

På bordet har vi et maktgrep som truer påtalemyndighetens uavhengighet. Vi har politiets begrunnede mistanker om at det norske spiongalleriet er langt mer utfyllende enn Selmer-Nilsen, Galtung Haavik og Treholt. Dette kan bli noe!

Historietime

Men herfra setter forfatteren i gang en ganske drøy historietime, fra revolusjonsårene via Stalins grusomheter og til norsk etterkrigstid med spionasje, spionjegere og overløpere. Dette er godkjent som politisk historie fra 1920 til 1990. Vi kan gjerne minnes om at vår store nabo i øst har holdt seg med kyniske politikerne og sofistikerte hemmelige politimetoder, samtidig som norske idealister har hatt en lang tradisjon for å bejuble den kommunistiske ide, og ellers lukke øynene for det totalitære.

Men dette er hva det er: historieskriving.

På slutten av boka kommer avsnittene om «POTs revansje» og «KGBs siste offensiv». Da viser det seg at forfatteren har tatt oss med på en vandring for å ende tilbake til start: Politiets overvåkingstjeneste arbeid med de østtyske arkivene – altså det som er grunnlaget for 1996-skandalen. Lenger kom vi ikke.

Ombruk av gammel tekst

Historieskriving innebærer ombruk og gjenbruk av kilder, men i denne boka finner vi avsnitt som langt på vei er identiske med tekster på nrk.no. Formodentlig er dette Jacobsens egne tekster fra journalistisk arbeid godt og vel for tjue år siden.

Alf R. fant den gang ut at KGB pleiet kontakt med Jens Stoltenberg. Han gjentar nå historien, selv om det er ganske klart ut fra Jacobsens egen tekst og andre kilder – herunder Stoltenberg biografi – at ballen ble lagt død i 1990. Den lovende politikeren ble advart og brøt all kontakt.

KGB har de smarteste folka med de beste kontaktene i Moskva. Vi skal snakke med alle, var Stoltenberg seniors råd til sin sønn (Stoltenberg Min historie, 2016). Stoltenberg var klart over at det kunne være KGB han snakket med, og forholdt seg til det.

Er det ufint av Jacobsen å hente fram igjen disse sakene, om de ukjente navnene i Stasi-arkivet og hele galleriet av vesentlige Arbeiderpartiet-folk – Førde, Berntsen, Steen, Jagland – som var vist interesse av sovjetrusserne?

Einar Førdes biograf Frank Rossavik skriver at en hel generasjon radikale ungdomspolitikere kunne gått med i Treholt-sakens kjølvann. Hva angikk den russisktalende Førdes hadde han fått og tatt råd om å holde «Aps egen mann» i E-tjenesten, Trond Johansen, orientert. Det hadde han gjort. Johansen gikk god for Førde. At sovjetrusserne var ivrige og gjerne gjorde sine kontakter så betydelige som mulig med dekknavn og dossier i arkivene gjør ingen til spion!

Vi vet ikke mer!

Kunnskapsfronten om KGB og norske politikere har ikke blitt flyttet, heller ikke med boken Stalins svøpe. Men det er flere enn Alf R. som har forsøkt.

Navn på 30 nordmenn som spionerte på eget land skal være å finne i det såkalte Rosenholz-kartoteket. Et av spionhistorienes mange herlige paradokser er at det er CIA som sitter med arkivet! Det har vært aktivitet fra justiskomiteen i Stortinget og fra justisminister Anundsen i Solberg-regjeringen for å få hjelp fra vår store allierte. Det har ikke ført til noe.

Alf R. Jacobsen vil vise at sovjetrusserne har hatt større innflytelse over norsk utenrikspolitikk enn det vi tidligere har trodd, og hensikten med boken er å bøte på et forsømt historiefelt. Tidligere overvåkingssjefer og forsvarsminister har mer enn antydet at norske spioner gikk fri.

Men enkeltpersoner blir ikke skyldige av den grunn. Den norske diplomat med kodenavn «Oscar» ble trolig presset på grunn av sin homoseksuelle legning til å overlevere gradert informasjon til KGB. Hos Alf R. får du navnet og en del nærmere detaljer. Det samme med prisminister Gunnar Bøe i Gerhardsen-regjeringen. Mistankene er sterke, men noen sikker konklusjon har vi ikke.

Epilog: Så seint som i fjor ble påtalemyndighetens uavhengighet skrevet inn i ny § 96 i Grunnloven. Initiativtaker var nå avgåtte riksadvokat Tor-Aksel Busch. I diplomatiske ordelag sa at han at en slik bestemmelse selvsagt var en forsikring myntet på andre politiske forhold. Mon det, kanskje søndagsmøtet en desemberdag i 1996 satt varige spor. Busch fikk da erfare hvor langt en politiker i en regjering utgått fra et demokratisk valgt storting er villig til å gå. Om det nå var for å beskytte sin parlamentariske dyd, eller å beskytte seg mot sin fortid.

KJELL SOLEM

 

20 Delinger