Krimdebutant Alexander Wisting mener det er en samfunnsutfordring at folk ikke kan sin historie.
– Problemet i dag er at alt skal gå så fort. Historieløsheten er en fare for demokratiet, og jeg synes det er greit å skrive om det, sa Wisting da Tom Egeland badet et knippe krimforfattere under Krimfestivalen fredag.
Wisting mener at for å forstå samfunnet vi lever i, må vi gå til historien. –Veldig mye repeterer seg selv og er likt slik vi ser det i dag. Folk var annerledes på 1700-tallet, som jeg skriver fra, og kriminaliteten var annerledes, men motivasjonen for ting var ganske lik, tror Wisting.
Fantasien ble virkelig
Per Arne Totland opplevde at historien hans ble innhentet av virkeligheten da han satt og skrev på sin debutroman. I Om hundre år er allting gjemt skriver han om en hemmelig avtale som gir Sovjetunionen herredømmet over Svalbard, og han skriver i etterordet at historien kunne skjedd. –Mens jeg satt og skrev skjøt den militære oppbyggingen i Arktis fart, så jeg måtte skynde meg å skrive før Kreml innhentet historien, sa Totland.
Krigsforbrytelser
Gard Erik Sandbakken tar for seg krigsforbrytelser på Balkan i sin andre bok Hemmeligheter. Her skriver han om spesialsoldaten Snorre Hartmann som tjenestegjorde i Bosnia på midten av 1990-tallet – Da den krigen pågikk var jeg sjokkskadd. Plutselig hadde vi en krig i Europa, og jeg synes det er skummelt slik Putin opptrer i dag. Jeg vil si noe om samfunnet gjennom krim, og jeg kjenner mange soldater, også spesialsoldater. En spesialsoldat lever i ingenmannsland, og jeg vet at Norge sendte tolv mann til Sarajevo i 95/96 for å ta ut serbiske snipere, forklarte Sandbakken.
Kommunal ukultur
Per Erik Borge tar for seg ukulturen i Oslo kommune i Steinbryteren, og baserer også deler av fortellingen sin på ting som kunne ha skjedd. –Bakgrunnen for boken er det lange og syndige registeret til kommuneadministrasjonen i Oslo når det gjelder korrupsjon. Oslo er i en rivende utvikling, og er blitt en gullgruve for bygg og anleggsbransjen. Det foregår mye som ikke er etter boka, og jeg har knyttet handlingen til byggeprosjektet rundt Deichman. Men dette er ingen nøkkelroman, jeg har løyet på ærligste vis, understreket Borge.
Innsidehandel
Hvitsnippforbrytelser står i sentrum i Vibecke Groths Singapore Sling. –Det hevdes at Oslo Børs er særlig hjemsøkt av innsidehandel. Det er nok at man sitter på et rykte som kan flytte aksjekursen. Men dette straffes hardere nå. Det er ikke uvanlig med fengselsstraffer på tre til fire år, sa Groth.
Ragnhild Kolden og Vigdis Kroken skriver krim fra Lom, og de bruker tidvis virkelige personer i krimhistoriene sine. –Når vi går på butikken er det mange som sier at vi gjerne kan drepe dem i vår neste roman, fortalte forfatterparet, som ikke liker etiketten bygdekrim. –Noen ganger kommer sånne etiketter helt ut av det blå. Alle krimromaner skjer et sted, så det er merkelig at det plutselig dukker opp sånne karakteristikker. Bygdekrim har solgt oss først og fremst i Nord-Gudbrandsdalen.
Brukte app som motivasjon
I Jon Øysteins Flinks roman skjer drapet i en trappeoppgang i Oslo. Flink skrev romanen på en uke ved hjelp av en app på iPad. –Programmet fikk meg til å skrive hver dag og ga meg ros og oppmuntring underveis. Jeg liker og bare begynne å skrive og se hvor det går, sa Flink, som også delte ut litt kritikk til norske krimforfattere. -Språket i norsk krim er skjebnesvangert dårlig. Norske krimforfattere er flinke til å lage fortellinger, og noen få har et sobert språk, men de færreste skriver med stil, mente Flink.
