Lorden og blåstrømpen

Nils Nordberg skriver om Lord Peter Wimsey og hans skaper, Dorothy L. Sayers.

Enkelte klassiske krimromaner har en bouquet som vellagret vin, skapt for langsom nytelse, og dét gjelder Dorothy L. Sayers’ beste romaner.

 

 

En merkelig kjærlighetshistorie var det. Han var lord, annen sønn av den 15. hertug av Denver, berømt amatørdetektiv, dreven i alle slags skjønne og sære kunster, verdensvant, rik, og tross sin beskjedne høyde, lange nese og monokkel, en romantisk figur. Hun var en skjeløyd, storvokst og høyrøstet prestedatter med aparte påkledning. Og dertil feminist – skjønt hennes strømper var ikke røde, men ettertrykkelig blå. Tory-blå.

Og likevel stod de hverandre nær, Lord Peter Death Bredon Wimsey og Dorothy Leigh Sayers.

 

Guiness was good for her

sayerscover3Dorothy L. Sayers fikk et sylskarpt intellekt i dåpsgave. Hun lærte latin fra seksårsalderen, og hadde talent for musikk og teater; i 1915, 22 år gammel, tok universitetseksamen, med middelalderlitteratur som særemne, som en av de første kvinnelige studenter ved Oxford.

Men kvinnelig akademisk arbeidskraft var ikke etterspurt. Først jobbet hun som lærer ved pikeskoler, og fra 1922 til 1931 i et reklamebyrå, et miljø hun skildret malisiøst og vittig i romanen Murder Must Advertise. Det sies at hun skapte slagordet «Guiness is good for you». Livet hennes var en lang, seig stigning fra obskur, pengelens særling, til litterær berømthet og anerkjent, om enn kontroversiell, akademiker. At hun i januar 1924 fikk en sønn utenfor ekteskap, ble knapt nevnt før lenge etter at hun døde. Men hun registrerte ham under sitt eget navn, nektet bestemt å oppgi hvem faren var, holdt kontakten med sønnen og innsatte ham som sin arving.

Og sønnen fikk stefarens etternavn; Dorothy giftet seg omsider, med den skotske journalisten «Mac» Atherton Fleming. Men han var en sjarmerende rundbrenner og lystløgner med alkoholproblemer, og hennes egentlige ideale mann var og forble Wimsey. Han gjorde henne også økonomisk uavhengig, selv om hun ikke skrev en linje om ham etter 1942.

 

Moden for ekteskapet

Lorden gjorde sin entré i 1923, i boken Whose Body? Tross sin intelligens er denne tidlige Lord Peter modellert etter den konvensjonelle tåpelige aristokrat, kjent fra P. G. Wodehouse og karikaturene i Punch. «Ansiktet hans så ut som det var avlet av flosshatten hans, omtrent som hvite mark yngler i gorgonzola,» heter det i Whose Body? Beskrivelsen av utseendet kunne ellers passe på Fred Astaire, og Sayers må ha gapt av overraskelse og gjenkjennelse da hun fikk se denne elegante danseren på kino, en ti års tid etter at hun formet Wimseys apparisjon.

sayerscover4Men ettersom nye bøker og noveller om Wimsey fløt fra hennes hånd, kom behovet for å fylle ham ut, finne et helt menneske bak masken og det klare intellektet. Denne prosessen startet i 1930, da Lord Peter var 40 år, «moden for ekteskapet», og møtte kriminalforfatteren Harriet Vane. Han så henne første gang i retten, hvor hun stod tiltalt for mordet på sin elsker, og forelsket seg spontant, der og da, før han har vekslet et ord med henne. 

Ytre sett har Harriet Vane knapt andre ytre likheter med Sayers enn en noe aparte smak for klær. Men at forfatteren langt på vei skapte et idealisert selvportrett som make for sin idealmann, er det neppe tvil om. Og før Peter kan få sin Harriet, må han vise seg henne verdig.  Det er nå Sayers avslører at narremasken ikke bare er påtatt, men noe han bruker for å skjule et skrøpelig indre. Han ble levende begravd på slagmarken under 1. verdenskrig og lider av det vi i dag kaller posttraumatisk stressyndrom; innimellom gjør det ham hjelpeløs som et barn.

Men han er også et produkt av århundregammelt, patriarkalsk, utidsmessig aristokrati. Han forstår seg nok på kvinner og ser at de er en ubrukt ressurs – slik Sherlock Holmes hadde sine gategutter, har Lord Peter som hjelpere en gjeng ugifte, godt voksne ugifte damer av såkalt god familie, Miss Marple-skikkelser. Men Harriet Vane er den moderne intellektuelle kvinne, som i flere år har levd i et papirløst forhold til en annen forfatter. Dermed har hun utfordret alt av samfunnsmoral og dyd, og det går klart frem at hennes frigjorthet oppfattes av retten som en mistenkelig omstendighet i seg selv. At Lord Peter redder henne fra galgen, er ikke nok til at hun vil gi slipp på sin uavhengighet; han må arbeide i fem år for sin Rakel før hun gir ham hånden.

 

«Også menn er mennesker»

sayerscover2Sayers skrev til sammen elleve romaner – så vel som et drøyt snes noveller – om Wimsey. I Busman’s Honeymoon (1937) feirer Harriet og Peter sine hvetebrødsdager. Dette ble den siste romanen; etter det nøyde hun seg med tre noveller. I den siste av dem har lorden vekslet fra oppdager til oppdrager, av tre små sønner. Kanskje mente Sayers at jobben var gjort; hun hadde opprettet det perfekte partnerskap for ham. Resten av livet viet hun til annet forfatterskap; hun utgav flere essaysamlinger og skrev en tolv episoders hørespillserie om Jesu liv, «The Man Born to Be King». Da hun døde i 1957, var hun nesten ferdig med en gjendiktning av Dantes Divina Commedia.

Kanskje gikk hun også lei av å skrive detektivhistorier. Men Sayers var ambisiøs og resolutt akademisk i alt hun foretok seg; hennes mål var å utvikle detektivromanen fra rendyrket kriminalgåte til en skildring av seder og miljøer, en «novel of manners». Slik satte hun et eksempel for både samtidige krimforfattere som Margery Allingham, og senere, som Ruth Rendell, P.D. James og Elizabeth George. Hun var først ute med en rekke fiffige mordmetoder, som luftboble injisert i pulsåre. Hun unnså seg ikke for å gi sine lesere innføring i obskure emner som kodeskrift og kampanologi, læren om ringing med kirkeklokker. Hun gav livlige, ironiske skildringer av sin tids kunstner- og universitetsmiljøer; ja, hun begav seg uforferdet inn hvor hun som kvinne var nektet adgang, som den britiske herreklubben. Da hun ble spurt om hvordan hun kunne skildre menn så godt, svarte hun at hun gikk ut fra at også menn var mennesker.

 

Delte meninger

dødsklokkerI The Detection Club, et samlingssted for britiske kriminalforfattere, var hun en pådriver og en lederskikkelse. Hennes innledninger til tre antologier med kriminal- og skrekknoveller var et pionérarbeid og er fortsatt noe av det mest lesverdige som er skrevet om genrens tidlige historie. Dels i spøk, men mest i alvor slo hun fast at kriminalfortellingen oppfyller på alle punkter de krav Aristoteles i sin Poetikk stiller til tragedien: «Aristoteles skrev om tragedien fordi det var den han visste om, men det han ønsket seg i dypet av sitt hjerte var en drabelig god detektivhistorie.»

Meningene om Sayers’ bøker har vært og er delte. Det vil alltid være noen som synes bøkene hennes er både åndssnobbete og kjedelige. Nå vel, de er ikke alle like fengslende, og det kan bli mye preik. Hun omtalte selv sine tykkeste bøker som «mastodonter». Men de var på rundt 350 sider. Hva ville hun sagt om dagens krimbøker på 500–600 sider?  Men enkelte klassiske krimromaner har en bouquet som vellagret vin, skapt for langsom nytelse, og dét gjelder Sayers’ beste, som Ubehagelig episode i Bellona-klubben og Dødsklokkene. Sistnevnte har flere utnevnt til den beste detektivroman som er skrevet.

 

—-

Nils Nordberg (f. 1942) er kjent som Norges fremst spesialist på kriminal litteratur. Han arbeidet i mange år som dramaturg, produ sent og regissør i Radio  teatret på NRK. Her satte han opp over 100 høre spillproduksjoner, et flertall innen krim- og spennings genren. Nordberg har vært president i Rivertonklubben og oversatt en rekke bøker, blant annet romanene og novellene om Sherlock Holmes.

 

(Foto Nordberg: BOK365)

 

(Artikkelen står også på trykk i Krimmagasinet som utgis i forbindelse med Krimfestivalen i Oslo.)

 

0 Delinger