Skandinavias første krimdronning

Maria Lang var den første som ble utropt til krimdronning i Sverige, og kanskje den eneste som har fortjent tittelen.

 

Maria Lang – egentlig Dagmar Lange (1914–1991) var uten tvil den første «krimdronning» i svensk og også i skandinavisk kriminallitteratur.

 

Dagens «krimdronninger» har kort regjeringstid; noen er å oppfatte som døgnfluer. Det er gått inflasjon i dette nå som skandinavisk krim også er stor ute i verden, og det skal bare en bestselger eller to til før markedsføringen, godt hjulpet av nokså hjelpeløs aviskritikk, roper opp om et nytt tronskifte.

I Maria Langs tid var det aldri tvil om at hun regjerte så å si trygt og uten å bli truet nevneverdig gjennom 42 år med like mange kriminalromaner (1949-1991). At bøkene tapte seg kraftig mot slutten, og at hun eller forlaget like gjerne kunne ha avbrutt serien lenge før, er en annen sak. Det var kanskje slik at bøkene fungerte og hørte til i sin tid gjennom 50- og 60-tallet; etterpå var alle sammen usamtidige, om ikke utdaterte.

mordetpakirkegarden_ryggFor forfatteren var det likevel utenkelig å skjele i andre retninger enn til Agatha Christie-tradisjonen (detektivromanen); alle andre forsøk i krimgenren anså hun som mindreverdige og uverdige. Hun hadde som Maria Lang mange ytre beveggrunner til å sitte på sin høye hest og forsvare sin form for krim: De første krimbøkene ble godt mottatt av kritikerne som her fant en ny og frisk stemme i en ellers mannsdominert og nokså traust svensk kriminallitteratur. Ikke minst skilte hun seg ut ved at et erotisk spill der sterke pasjoner lå under, drev intrigen fremover. Bøkene solgte også i store opplag – lenge var hun den bestselgende forfatter på sitt forlag (Nordstedts).

Som Dagmar Lange kunne hun skilte med en doktorgrad i litteraturhistorie og med jobb som lektor og senere rektor på en privatskole med godt renommé i Stockholm. Hun sto på sitt og ville ha det på sitt vis. Det gjaldt nok i alle livets sammenhenger, men helt utvetydig på det kriminallitterære felt.

I 2014 var det altså hundre år siden Dagmar Lange ble født, og det førte til at et forfatterskap der ingen bøker var nyutgitt på tjue år og en forfatter som syntes totalt glemt like lenge, plutselig fikk en litt anstrengt ny blomstring. Forlaget hadde beholdt eller kjøpt rettighetene til alle Langs bøker ved å ettergi en stor gjeld hun etterlot til sine arvinger, og i 2013 kom seks nyutgivelser av hennes første krimromaner, samtidig som en langfilm basert på debutboken hadde kinopremiere.

En biografi – mer en livsbiografi enn en litterær biografi – kom også i 2014, med den opplagte og rimelige tittelen Maria Lang. Vår första deckardrottning skrevet av Lena Lundgren og Lisbet Wikner, slik at vi nå vet mer om bakgrunnen for og omstendighetene rundt kriminalforfatterskapet.

 

Tradisjonen fra Agatha Christie

marialangMaria Lang debuterte i 1949 med en «pysseldeckare» i tradisjonen fra Agatha Christie, og hun la aldri skjul på at detektivromanen med finurlig etterforskning, mange ledetråder og uskyldige mistenkte, mordmetoder som ga minst mulig blodsøl, og en intelligent løsning som leseren hadde kunnet konkurrere med etterforskeren om å nå først fram til, var hennes foretrukne form.

Ikke bare det – hun var sterk motstander av alt det nye der så vel realistiske skildringer, mange og bestialske mord, spenning for spenningens skyld syntes å dominere. Hun hadde ingen forståelse for hva Sjöwall og Wahlöö var i ferd med å gjøre da Roseanna kom ut i 1965 – dessuten kjente hun Wahlöö fra før og mislikte ham sterkt. Derimot var Stieg Trenter en god kollega som hun hadde glede av å konkurrere med hver høst. Et eksempel på litteratursyn og personlig stahet og mot ser vi da hun med øyeblikkelig virkning gikk ut av Svenska Deckarakademin i 1973 fordi akademiet ga prisen for årets beste kriminalbok til den svenske utgaven av Richard Neelys Min vän Walther.

Bøker som var «våldsorgier, thrillers och inte deckare» hadde hun ingenting til overs for. Selv lot hun i hovedsak mordene skje i idylliske småbyomgivelser, basert på byen der hun vokste opp og der hun i alle år tilbrakte somrene med å skrive bøker, Nora. I tjuefem av hennes krimbøker er handlingen lagt til «Skoga», men Stockholm – bl.a. operaen som forfatteren hadde et nært forhold til – leverer materiale til flere bøker. Lengst vekk fra det kjente flyttet Lang seg i Dubbelsäng i Danmark (1975) der handlingen er lagt til København.

ML_mordarenljugeritenensam_filmpocket.inddDebuten var en sensasjon, og Mördaren ljuger inte ensam (norsk utgave: Det er ikke bare morderen som lyver) er stedet man skal begynne om man vil forsøke seg på et gammelt og glemt krimforfatterskap. I ettertid ser man at nesten alle kjennetegn på Maria Langs forfatterskap er på plass i debutboka – miljø, spenningsmønster, hovedpersoner, mordmetoder, fortellemåte og språkbehandling.

Den erotiske spenningen inkludert «ulovlig» kjærlighet, innførte noe nytt og litt dristig for sin tid. Hun innførte også skikkelser som leserne gjerne ville møte igjen: Den unge og livlige Puck og kjæresten Einar, med Puck som forteller i mange bøker, før Lang innså at fortelling i tredje person kunne være et fremskritt. Einar skriver krimromaner, og hans gode venn er etterforskeren Christer Wijk. Wijk er den eneste som gjenfinnes i alle Langs kriminalbøker, mens hun etter hvert erstattet Puck og Einar med Almi Graan (anagram på eget forfatternavn) som forekommer i nitten bøker i det sene forfatterskap.

 

Lite blod

roserkyssdøden_spineEn leser har vært gjennom alle bøkene og regnet ut følgende: antall mord per bok: 1,4 i snitt pluss elleve selvmord (det er gjerne morderen som begår dem). Tjuetre ganger myrdes det med gift; ofrene blir kvalt i ti tilfeller og skutt ved fem anledninger. Noen knivstikk i tillegg, men alt i alt: lite blod, og likevel mer enn nok å etterforske.

For leserne kunne enkelte av mordgåtene bli vel enkle fordi så mange av morderne var kvinner i en eller annen form for ubalanse! Maria Langs beste bøker lar seg lese med utbytte også i dag, men det gjelder først og fremst de tidlige krimromanene – før sammenblandingen av virkelige og fiktive personer tok overhånd eller før hun måtte skrive inn sine egne konflikter og behov for å ta igjen i romanene.

Mange av de tidlige bøkene har fristende titler – En skugga blott, Rosor, kyssar och döden, Tragedi på en landkyrkogård, Kung Liljekonvalje av dungen – alle fra 1950-tallet.

 

Foto: Silke forlag

 

(Artikkelen står også på trykk i Krimmagasinet som utgis i forbindelse med Krimfestivalen i Oslo.)

-- annonse --