– Vi ser det er behov for noen endringer i ordningene, og er glade for å ha fått et så godt utgangspunkt for videre debatt. Dette er en diskusjon som bør engasjere alle som er opptatt av litteratur i Norge, sier rådsmedlem Anne Oterholm.
I dag lanseres utredningen Logikker i strid. Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet. Boken er skrevet av en forskergruppe ved Høgskulen i Volda med Paul Bjerke, Lars J. Halvorsen og Anemari Neple som redaktører og hovedforfattere.
Det er Kulturrådet som har bestilt utredningen. Et forhold utredningen ser på er hvordan den automatiske innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur har havnet under press de siste årene. Antall påmeldinger har økt, og budsjettrammene har blitt sprengt. Men ordningen i seg selv er vel verdt å ta vare på, mener utrederne.
– Ideen om å koble støtten til å skape litteratur med en ordning for å spre den til befolkningen gjennom bibliotekene var nærmest revolusjonerende, forteller Paul Bjerke.
– Kulturrådets tilskuddordninger har avgjørende betydning for at norsk litteratur blir skapt, utgitt, distribuert og lest. Innkjøpsordningene har fremdeles stor legitimitet og oppslutning i litteraturfeltet. Forvaltningen av innkjøpsordningene er dessuten svært kostnadseffektiv.
Leverer konkrete forslag
Anne Oterholm er rådsmedlem i Kulturrådet og leder for Kulturrådets faglige utvalg for litteratur. Hun syns det er interessant å diskutere flere av de konkrete forslagene til endringer i ordningen.
– Først og fremst viser utredningen at innkjøpsordningene fortsatt er en bærebjelke for norsk litteratur, sier Oterholm.
– Samtidig er det ingen tvil om at det norske litteraturfeltet er i endring, og at det gjør det nødvendig å justere retningslinjene.
Utredningen foreslår blant annet å gjøre samtlige innkjøpsordninger for norsk litteratur automatiske. I dag er det bare innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur som er automatisk, noe som innebærer at alle titler som vurderes som «gode nok» kjøpes inn, uten hensyn til budsjettrammene. De andre ordningene er selektive, med en fast budsjettramme som avgjør antall innkjøp.
Utredningen foreslår også å fjerne den såkalte «kategori 2» fra den automatiske innkjøpsordningen. Denne kategorien blir tradisjonelt brukt av små forlag og selvpubliserte forfattere fordi den ikke innebærer noen økonomisk risiko. Samtidig tar det tid før de bøkene som eventuelt blir vurdert som gode nok havner i bibliotekhyllene, og forfatterne er heller ikke sikret honorar ved påmelding i denne kategorien. Det foreslås også å gjeninnføre ankenemnda, som ble avviklet og erstattet med et utvidet vurderingsutvalg og en suppleant i 2015.
– Å fjerne kategori 2 kan bidra til å redusere presset på ordningen, men det kan samtidig gjøre det vanskeligere for nye forlag å etablere seg i markedet. Spørsmålet er kanskje om det finnes andre måter å støtte nye redaksjonelle miljøer på enn gjennom innkjøpsordningene. Dette er uansett et forslag som vil engasjere mange i litteraturfeltet, sier Oterholm.
Utvid innkjøpsordningen
Den selektive innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne er en av de ordningene som med jevne mellomrom skaper debatt i offentligheten, særlig i tilfeller der bøker som får gode kritikker eller priser på annet hold, ikke blir innkjøpt av Kulturrådet. Innkjøpsprosenten for sakprosa ligger på rundt tjuefem prosent. Logikker i strid viser at innkjøpsordningene for sakprosa, som ble innført permanent fra 2008, har bidratt til å styrke sakprosafeltet. I likhet med mange andre argumenterer forskerne fra Høgskulen i Volda for å styrke sakprosaordningen.
– En viktig fordel med at alle innkjøpsordningene for norsk litteratur gjøres automatiske er at bøkene vil kunne komme raskere ut i bibliotekene. Mange sakprosabøker er dagsaktuelle. Slik systemet er i dag, tar det alt for lang tid før de såkalte kulturfondsbøkene når leserne. Raskere prosesser vil gjøre det lettere for bibliotekene å utføre sitt samfunnsoppdrag. Selv om det vil koste å gjøre flere av innkjøpsordningene automatiske, vil det kunne lønne seg hvis man ser helhetlig på kulturpolitikken, sier Lars J. Halvorsen.
Motstridende logikker i litteraturfeltet
Utredningen utgis av Fagbokforlaget og er et resultat av et kunnskapsprosjekt igangsatt av Kulturrådet høsten 2018. I tillegg til å studere innkjøpsordningene ser den på Kulturrådets øvrige virkemidler på litteraturfeltet – tilskuddsordningene for litteraturproduksjon, litteraturprosjekt og litteraturformidling.
– Virksomheten i Kulturrådet står i et spenningsfelt mellom rollen som direktorat, med den regelstyrte forvaltningen dette innebærer, og rollen som et råd som anvender kunstnerisk skjønn, påpeker Lars J. Halvorsen.
I boka viser forfatterne hvordan Kulturrådets egne logikker i tillegg må forhandle blant annet med det litterære kunstfeltets skjønnslogikk, bokbransjens markedslogikk, bibliotekenes blanding av pedagogisk dannelseslogikk og tjenesteyterpraksis og den moderne litterære offentlighetens oppmerksomhets- og performancelogikk.
Dette gjør innkjøpsordningen til en skjør konstruksjon hvor samarbeid, tillit og legitimitet er avgjørende. Ikke minst er dette viktig i en tid der innkjøpsordningene er under press.
– Slik vi ser det, er det nødvendig å bevare visse korporative trekk ved innkjøpsordningene. Det er vanskelig å finne et godt regelsett eller en entydig definisjon av litterær kvalitet som kan begrense antall som blir kjøpt inn på innkjøpsordningen, sier Paul Bjerke.
– Den eneste måten å løse utfordringene innkjøpsordningene står overfor, er en form for selvregulering – forlagene må selv begrense hvor mange bøker de melder på ordningen. Men hvis forlagene skal bidra til at ordningene fungerer, må de også føle eierskap til dem. Ordningene må ha legitimitet.
Fakta: Innkjøpsordningene
Innkjøpsordningen for litteratur ble etablert i 1965 og har siden vært en av bærebjelkene i den norske litteraturpolitikken. Kulturrådet kjøper inn bøker og distribuerer dem til bibliotekene. Slik blir forfatterøkonomien styrket, forlagene får en mulighet å arbeide langsiktig med forfatterskap, og ikke minst får lesere over hele landet tilgang til et bredt spekter av nye norske bokutgivelser.
Det finnes i dag fem innkjøpsordninger for litteratur. Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur er automatisk. Det vil si at alle utgivelser som holder et visst minstemål av kvalitet, blir kjøpt inn. I tillegg finnes det selektive innkjøpsordninger for ny norsk sakprosa, ny norsk sakprosa for barn og unge, tegneserier og oversatt litteratur. Her er det budsjettene som bestemmer hvor mange titler som kan bli innkjøpt hvert år.
De siste årene har den automatiske innkjøpsordningen havnet under sterkt press. Et stadig økende antall påmeldte titler i en ordning hvor alt som er «godt nok», skal kjøpes inn gjør at budsjettrammene sprenges, og sommeren 2020 ble det derfor vedtatt midlertidig avkortning i utbetalingene.
