– Vi skjønte ingenting

– Vi prøvde virkelig å lese denne boken, men det var veldig forvirrende, sier Barnejuryen om «Et sprang i tiden».

–  Jeg prøvde virkelig å lese denne boken, men jeg skjønte ikke noe. Mamma prøvde også å lese den, og hun skjønte heller ingen tung og syns også den var kjedelig, sier Julie om boken Et sprang i tiden (Cappelen Damm).

Boken er skrevet av Madeleine L’Engle, er er i følge det norske forlaget den mest leste barneromanen i USA de siste 50 årene. Boken ble opprinnelig utgitt i 1962, men denne våren lanserer Disney filmadapsjonen av boken.

– Jeg kom meg gjennom hele boken, men det var veldig forvirrende og jeg måtte ofte lese setninger om igjen for å skjønne hva som ble skrevet, sier Emilie.

Når de får vite at boken skal passe fra lesere fra 9 år og oppover rister jentene fra 7. klasse på Skui skole på hodet.

– Det skjønner vi ikke, sier de.

Forvirrende handlingsreferat

– Det handler om Meg, og faren hennes som alle tror har stukket av med en yngre dame, men som egentlig har forsvunnet av andre grunner, sier Emilie.

– Meg reiser med fru Murray, og fru Hvorfor inn i en skygge, fordi faren sloss mot den mørke skyggen, forteller Julie, selv forvirret av forklaringen. Emilie prøver å ta opp tråden:

– Så får DET kontroll over hjernen til Charles Wallace, og så møter de noen vesener som er helt like som dem, som heter tante Vesen. Og mannen med de røde øynene, han var veldig rar, men han var bare som en resepsjonist, forteller hun – også tydelig forvirret.

Boken handler altså om hovedpersonen Meg, som er på jakt etter faren som har forsvunnet. Med sin fem år gamle bror og skolens populære atlet må Meg bekjempe en ond kraft. De reiser gjennom tid og rom, og oppdager tesserakten, som gjør det mulig å forflytte seg i tid.

Herr far og fru mor

Fra Barnejuryens gjengivelse av handlingen er det nok tydelig at denne leseropplevelsen var ganske forvirrende for Emilie og Julie.

– Den var vanskelig å forstå, og så syns jeg den egentlig var litt kjedelig. Det tok veldig lang tid før noe skjedde. Det var ikke før 100 sider ut i boken at noe spennende skjedde, sier Julie, og legger til:

– Den hadde dessuten veldig vanskelig språk.

Her er Emilie helt enig.

– Jeg skjønte ikke at navnet var Meg, som forkortelse for Meghan, men som i det norske ordet for meg og mitt, liksom, sier Emilie, og flirer.

– Det var også veldig rart at hun kalte broren sin for Charles Wallace, moren for Fru Murphy og faren for herr Murphy.

– Ja, det er det man kalte lærere, ikke de man står nær, skyter Emilie inn.

Heller film enn bok

Boken er som tidligere nevnt nå filmadaptert, med tittelen A Wrinkle in Time, med blant annet Oprah Winfrey og Reese Witherspoon i hovedrollene. Barnejuryen kunne mye heller tenke seg å se denne enn å lese boken:

– Ja, den kunne jeg tenke meg å se, fordi TV er morsommere enn bøker, sier Emilie.

– Jeg kunne også tenke meg å se filmen, fordi da hadde jeg nok forstått mer av hva som skjedde og sluppet å lese sidene på nytt hele tiden, sier Julie.

Men det er jo også visse aspekter ved boken Barnejuryen likte, særlig en karakter fanget hjertene deres:

– Calvin!, sier begge to, – Han virket så utrolig snill. Men den aller beste karakteren i boka var fru Hva.

– Det var også veldig bra i boka når de prøvde å få tilbake faren, og de kom til den byen hvor alle var helt perfekte. Det var for eksempel sånn at hvis barna mistet ballen når de lekte, ble de forvist fra byen fordi da var de ikke perfekte lenger, sier Emilie.

– Det var litt morsomt når de gikk fra ett sted til et annen og de måtte reise til en ny tid. Da mistet de all følelse, og ble most i tidsportalen, forteller Julie.

Barnejuryens dom

 Julie: Boken var vanskelig å forstå, og det tok veldig lang tid før det skjedde noe. Jeg syns bokens handling var helt grei, men det var veldig vanskelig å holde følge.

 Emilie: Det tok veldig lang tid før det skjedde noe i boken, men når det først skjedde noe så var det veldig spennende.

 

 

-- annonse --