–Konrad Sejer og jeg har noe til felles: Han liker å jobbe med mennesker, han har den derre nysgjerrigheten på forbrytelsen som jeg har, og han liker den samme whiskyen.
Karin Fossum skriver hver dag, sju dager i uka, lørdag og søndag, julaften og 17. mai – og føler at hun må «besøke det rommet».
Fossum er dagens forfatter i Cappelen Damms Bokpod, som du kan høre her.
–Jeg skriver hver dag, sju dager i uka, lørdag og søndag, julaften og 17. mai – på formiddagen da. Så lager jeg mat om ettermiddagen. Jeg må ikke skrive, men i og med at jeg er en produktiv forfatter og hele tiden er i en roman eller en diktsamling må jeg besøke det rommet hver dag.
«Hvem i granskauen var det?»
Romanpersonene kan gjerne dukke opp tilfeldig i hennes vante omgivelser:
–Jeg så en person gående mot meg. Han var lang, hengslete og svartkledd. Langhåra og fæl, så ikke opp, stirra bare ned i bakken, gikk veldig fort, hendende dypt i lomma, hadde det tydeligvis travelt, var veldig borte i sitt eget, ikke sant. Og svisj var jeg forbi, og så ham ikke mer. Satt og kjørte videre. Så tenkte jeg: hvem i granskauen var det, hva skal han i Sylling? Han var jo på vei inn i min bygd. Hvor har han rømt fra, eventuelt hva har han gjort osv. osv. Og det blei jo Errki Peter Jorma i Den som frykter ulven, forteller Karin Fossum.
Om Konrad Sejer
Fossum kan avsløre at hennes etterforsker Konrad Sejer og hun har flere ting felles:
–Han liker å jobbe med mennesker, han har den derre nysgjerrigheten på forbrytelsen som jeg har, og han liker den samme whiskyen som jeg. Jeg drikker ikke whisky lenger, men jeg gjorde det da – Famous Grouse. Først og fremst var han jo en sånn førstebetjent som likner på en jeg så i radio og aviser når det var en alvorlig sak. De som da holdt pressekonferanse, de som uttalte seg til avisene. De var sånn. De var godt voksne, hardtarbeidende voksne menn.
Om krimromanene
Hun har et avslappet forhold til sjanger-betraktninger:
–Jeg er blitt beskyldt for i 20 år at jeg ikke er en krimforfatter, at jeg seiler under falske flagg osv. Det har jeg levd med bestandig og levd godt med det fordi jeg ikke er så interessert i det spillet. Jeg er lite opptatt av plotet, men det betyr ikke at hvis jeg hadde funnet et plot som var vanntett og hysterisk originalt, så hadde jeg brukt det for alt hva det var verdt. Men jeg setter meg aldri ned og leiter etter det.
Ikke som andre begravelser
Karin Fossum sier at det å kjenne en drapsmann ar påvirket forfatterskapet hennes:
–Det har nok gjort noe med meg. For det var en person jeg kjente som et godt menneske og fortsatt kjenner som et godt menneske. Det vil si, jeg har faktisk kjent to drapsmenn, for jeg har faktisk en kollega langt tilbake som begikk et bildrap og som stakk. Som så satt inne i tre år. Jeg kjente både gjerningsmann og offer, og hele familien og alle omstendighetene og alle detaljene. Jeg var i den begravelsen. Sånne begravelser likner ikke på andre begravelser. Det kan jeg forsikre deg om.
