Krigens løgnhalser

Krigen er et slitesterkt tema. Snart 80 år etter, skrives og leses stadig nye historier.

Historikeren Bjørn Westlie har skrevet fem bøker om andre verdenskrig, i fire av dem er fellesnevneren jødenes brutale skjebne. Denne gangen handler det om de harde og hatefulle ordene som rammet, om hetsen og propagandaen.

Westlie forklarer hvordan okkupantene og Nasjonal Samling-styret (NS) tok kontroll og organiserte sitt presse- og påvirkningsarbeid.

Forfatteren har gjennomgått artikler fra NS eget pressebyrå med det tilforlatelige navnet Norsk Artikkeltjeneste som spydde ut nazipropaganda som avisene ble sterkt anmodet om å trykke. Vel, anmodningen hvilte på våpenmakt. Okkupanten var ikke uten erfaring i hvordan man disiplinerte avisene i okkuperte land. Metodene var til dels subtile – og avisene ble drevet under samme heading og med de gamle redaktørene. En del redaktører ble etter hvert sparket og skiftet ut med NS-redaktører. Uten at man sitter med tall, var det mange journalister som lot seg innmelde i NS.

Nazi-norsk under okkupasjonen var et merkelig svulstig og grovkornet ordforråd. Jøde kunne sammenstilles med de fleste kryp, skadedyr og smittestoff. Jødene kunne like mye være en plutokrat som en bolsjevik. Når ordsmedene i «artikkeltjenesten» virkelig slo seg løs finner man begrep som «jødeinfiserte bolsjeviktilbedere».

Avisene profiterte, men slapp straff

Bjørn Westlie:
«Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen»

Sakprosa
Res Publica
232 sider

De 114 avisene som kom ut gjennom krigsårene tjente okkupanten samtidig som de tjente seg selv. For yngre lesere skal bemerkes at mediene under krigen først og fremst var aviser, ettersom okkupanten beslagla radioapparatene. Som Norges største avis var Aftenposten viktig for NS og tyskerne. I løpet av krigen økte opplaget betydelig og økonomien var god. Etter krigen slapp avisa med 100.000 kroner i en frivillig overenskomst og uten å innrømme skyld.

Dette er kjent stoff, men Westlie stiller nye spørsmål ved om avisene har gått dypt nok inn i sin egen historie. Selv om en rekke redaktører og journalister med NS-medlemsskap ble dømt i landssvikoppgjøret, er påstanden i boka at ingen ble dømt for å spre jødehat. Det var heller ingen økonomiske straffer som kompenserte for de betydelige fordelene avisene hadde ved å bli utgitt, mens en rekke konkurrenter lå med brukket rygg i krigsårene. I det hele tatt, avisene slapp lett fra rettsoppgjøret.

Westlie stiller også spørsmål ved om avisredaktøren bøyde for lett av. Det var naturlig nok ikke et likeverdig maktforhold, men gitt at okkupantene og NS var avhengig av avisene kunne spillerommet vært større.

Dagens sjefredaktør Espen Egil Hansen reagerte lynraskt på Westlies bok. Lederartikkel, tre siders reportasje, podkast og en stort oppslått bokanmeldelse, gjorde det tydelig at dagens avisledere ikke tar lett på historien. En mørk historie og en påminnelse om hvor galt det kan gå når demokratiske grunnverdiene svikter, sa sjefredaktøren.

Nidkjært og hårsårt

Et interessant kapittel er hvordan okkupantens og NS-sensuren var opptatt av stort og smått, de var nidkjære i sin iver etter å styre avisene.  Avisenes dekning av sport var politikk. Listen over navn som ikke kunne nevnes var lang. Hadde referatet av kampen mellom Odd og Uredd en negativ tone, spurte pressedirektøren i et brev til avisen Vardens redaktør som hadde baller nok til å svare at en dårlig kamp nå engang var en dårlig kamp. En størrelse som justisminister Riisnæs kunne mobiliseres for å klage på et referat i Romsdals Budstikke. Kunne setningen «Moldes mest fremtredende NS-medlemmer med ordføreren i spissen» leses slik at det bare var de mest fremtredende NS-medlemmer som var møtt fram?

Av dette kan dagens journalister gjerne trekke den lærdom at hvis vi igjen skulle miste vårt demokrati og avisen sin frihet, vil pressen bli styrt av små og hårsåre personligheter – med begrenset innsikt i faget. Pressedirektøren personlig var en tidligere sløydlærer fra Hvittingfoss, riktig nok med 5 års erfaring som NS sin propagandasjef i Buskerud.

Hadde propagandaen ingen virkning?

Jeg har lest Westlies bøker opp gjennom årene og sittet tilbake med  inntrykk av å ha fått del i vesentlig innsikt. Dette gjelder i særlig grad boka om plyndringens av jødeboene under krigen og selvsagt den personlige beretningen om faren, SS-soldaten, som Westlie mottok Brageprisen for i 2008. Med boka om NSB pløyde han også ny mark.

Også årets bok er et bidrag til å lyse opp nye rom i okkupasjonshistoriens labyrint. Selv om historiefaget tør kjenne kildematerialet, er en helhetlig og velskrevet fremstilling som dette av stor verdi for et bredere publikum.

Westlie utfordrer også den gjengse oppfatning om at NS-regimet og tyskernes grovkornede propaganda ikke hadde noen virkning. Riksadvokatens aviskomité fra 1949 anførte at Aftenposten og andre avisers holdninger hadde gjort skade og vakt forbitrelse i mange kretser. Ikke i noe tilfelle kunne komiteen se at utgiverne hadde satt noe inn for å gjøre motstand fra mot de nazistiske overgrepene. Behovet for en felles historie om krigen gjorde nok at man ganske tverrpolitisk likevel ble enige om at krigspropagandaen falt på steingrunn og at journalister flest, om enn virksomme i NS og tyskstyrt presse, kunne kalle seg gode jøssinger.

Anmelderen ser ikke det helt store poenget i at avisene skal gå i seg selv for det som skjedde for 80 år siden. På tross av sjefredaktør Hansens noe febrilske reaksjon; han og hans journalister bærer ikke arvesynden. Vi vet at Aftenposten er en liberal og åpen avis i dag.  Jeg tenker også at vi med 75-80 års avstand skal være litt forsiktig med å moralisere over valgene enkeltmennesker gjorde for å tilpasse seg og leve gjennom en vanskelig tid.

KJELL SOLEM