Tønseth in the sunset

«Les Coquelicots» - Claude Monet (1874)

Lyrisk: En etterlatt diktsamling av Jan Jakob Tønseth er utkommet. Dette til årsdagen etter dikterens bortgang og som var i går.

Fordelen med å jobbe med bøker er at det i postkassa plutselig kan ligge en liten bokpakke blant alle kravbrevene. I går var en slik dag. En eller annen vennlig sjel i Cappelen Damm – det fulgte intet følgeskriv – har hatt meg i tankene og ekspedert Andre morgener av Jan Jacob Tønseth, med etterord av Lars Saabye Christensen.

Jan Jakob Tønseth (foto: Maja Hattvang)

 

Det er nå ett år siden Jan Jakob Tønseth (1947-2018) forlot oss. Jeg blar i boka og tenker at det kanskje er en minnesamling jeg holder i hånden? Det viser seg å være diktsamlinga han etterlot seg.


Jan Jakob Tønseth:
Andre morgener

Lyrikk
Cappelen Damm
57 sider
Etterord av Lars Saabye Christensen

 

Nå er den utgitt, til årsdagen for hans bortgang.

Det er rent ut ei gripende diktsamling. Diktene er usminkede. Brutalt treffende, men også ømt rørende. Her er det både cellegift-kur, nål, slange og drypp for drypp. I diktet Kuring, bivirkninger skriver han:

//Det er vondt å stå,
vondt å gå,
vondt å sove.
Jeg minnes stadig på
min egen litenhet.

Men alt er ikke tungt. I det kjærlige og personlige, samtidig mollstemte, etterordet med tittelen som er et sent sitat fra dikteren selv: Tønseth in the sunset, skriver Lars Saabye Christensen (som også har gitt samlingen tittel etter ett av diktene):

– Dikterens sorg og tvil kommer til syne, men ikke uten latter, aldri uten latter, den forsonende gest.  Å lese Andre morgener er å nærme seg og berøre avslutningen på et stort forfatterskap.

Og et annet sted i etterordet:

– Jeg vil også skrive ned Jan Jakobs latter, den må heller ikke glemmes, den var særegen, et slags varemerke, en brå og lun humring, ja lun er et fint ord å si, lun og munter, latteren virket ofte som en forlengelse av språket, av setningene. Han humret til og med sist vi var hos ham, på Ullevål sykehus, og det var i grunnen ikke mye å humre av der, nei, det var det ikke.

Formatet på boka er lite. Det nydelige omslaget er utformet av dikterens datter, kunstneren Fride Moen Tønseth og relaterer direkte til ett av diktene, Kulepennen og valmuene. Les bare:

KULEPENNEN OG VALMUENE

Det hender jeg ligger på min sofa,
trist og maroder,
dønn nedfor, egentlig,
og tenker på ingenting,
på et uskrevet dikt i høyden.
Som nå, som nå.
Jeg orker ikke lese avisen,
orker ikke kaffe.
Gå en tur?
Glem det.
Altfor pent vær.
Trekke for?
Har ikke engang gardiner.
Ta en øl?
For tidlig på dagen.
En sigarett?
Røyker ikke.
Klappe katten?
Til nød.
Orker så vidt å holde i kulepennen.
Denne kulepennen, en museumspenn,
innkjøpt på Musée d’Orsay i Paris
i fjor en gang
for tre og en halv euro,
god å holde i, god å skrive med,
en selvskrivende kulepenn,
«stylo automatique»,
(skulle kjøpt to).
Den er prydet med Monets røde valmuer,
«Les Coquelicots», dere vet,
maleriet som henger
blant impresjonistene i annen etasje,
som kroner samlingen,
selve museumsjuvelen,
malt i 1874,
en valmueeng,
flammende røde kronblader,
valmuer tett i tett,
og over, en svaleblå himmel.
I forgrunnen:
Mor med oppslått parasoll og med stråhatt,
og ved siden av, hennes valmueplukkende datter.
I bakgrunnen:
Mor med parasoll under armen og med stråhatt,
og ved siden av, hennes valmueplukkende datter.

Er ikke det til å bli glad av?

Det var iallfall derfor
jeg fikk det innfall i vår
å dyrke valmuer.
Jeg sådde valmuefrø
i en potte på balkongen.
I juni spirte det,
Primo juli skjøt det knopper,
den ene knoppen etter den andre,
tett i tett,
jeg hadde strødd for mange frø.
De forble knopper.
Men noen knopper sprang ut
og ble til heftige valmueflammer medio juli,
à la Monet.
Jeg vet ikke riktig hva jeg ventet meg?
En skjønnhetsopplevelse av de sjeldne?
Den store valmueskytingen kan hende,
à la Monet?
Ikke fullt så overdådig.
Og deres blomstringstid var over
ultimo juli
før vi fikk sukk for oss,
min katt, min datter, min valmueplukkende datter,
(hun plukket den siste) og jeg.
Nå er valmuene mine borte og døde,
en pose komposterbart avfall.
Et minne blott,
som denne kulepennen har vekket til live.
For, som jeg skriver dette,
er det som om sommerens valmuer vender tilbake,
det gikk ikke så bra med dem.
Håper det går bedre med meg.
Iallfall retter jeg meg opp i sofaen
og sier til min sjel:
Min sjel vær fro,
våkn opp, skyt knopp,
blomstr opp, blomstr opp,
innrøm deg nå denne valmuegleden
en stakket stund.

Og jeg tenker som så,
vissen og maroder som jeg nå engang er:
Når jeg en gang død og borte er,
som disse mine valmuer,
la det plantes valmuer, mange, på min grav.

 

***

Varm takk til du i Cappelen Damm som fant på å sende meg denne fengslende lille perle av ei bok.

ANDERS NERAAL

-- annonse --