Vellykket fra livets kjeller

FEMTE ROMAN, SJETTE BOK: Kjersti Annesdatter Skomsvold viser hvorfor hun er en av norsk litteraturs store eksportartikler. Foto: Agnete Brun

Det er mørkt der også Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver fra: Et familiedrama, en forelders ondskap og et mettet språk.

I dag jeg, i morgen du er Kjersti Annesdatter Skomsvolds mest helhetlige roman, mørk og sprek om et relativt klassisk familiedrama om tildekkelse av sannheter. Kanskje er den hennes beste, men det er litt å trekke for på de 146 sidene. Forfatteren skrur selv opp de høye forventningene.

Da jeg prøvde å plassere denne romanen i bibliografien, slo det meg hvor kort tid hun har vært med i den litterære offentligheten, og likevel er hun en av de etablerte, en av de man alltid har regnet med, som får priser, utenlandssalg og er en bauta.


Kjersti Annesdatter Skomsvold:
I dag jeg, i morgen du

Skjønnlitteratur
Forlaget Oktober
146 sider

Annesdatter har levert godt, det er få feilskjær i forfatterskapet. Jeg vil mener at sammenbruddet halvveis i storprosjektet Monstermenneske rundt midtveis, var et av dem, men det kan også leses som en autonomt overfor fortellerpersonen. Flere kommer jeg ikke på.

I dag jeg, i morgen du er bare hennes femte roman og det er faktisk ikke mer enn elleve år siden hun debuterte og fikk Vesaas-prisen.

Fri fugl

Et trekk ved Skolmsvolds roman av året, er at den er så fri. Den er gjenkjennelig, men lite beslektet med hennes andre arbeider og har et drag av tidløshet over seg. Få stedsnevnelser, et lite persongalleri med komplekse personer og noen avdekkinger av sannheter og hemmeligheter innenfor det hun ellers streker opp.

Språket strutter her og der, Skomsvold metter setningene sine, og jeg bare gjetter at hun bruker stryking som skrivemetode når resultatet er slik. Noen poeter gjør det også på denne måten. I fjorårets essaybok om å skrive, som BOK365 anmeldte, ga hun også noen flere anvisninger om skaperprosessen.

Når hun metter språket, fremstår det som ekstra nøye å lese godt. Samtidig blir det få steder å hvile. Alt er spent kraftig opp. Forfatteren strør om seg med varsler. På den beste måten ser det slik ut, fra ganske tidlig i romanen:

Det gikk greit å gå over brua i kveld, det er fremdeles lyst ute, og kvinnen med det lange håret var ikke der. Ofte ser jeg henne stå og stirre ned i bølgene. Lyktestolpene på brua er gamle, de lyser knapt, og når det er blitt mørkt ute oppdager jeg henne sjelden før jeg er ganske nær. 

Fortellingen om dette nær usynlige mennesket leder oss rett til den andre usynlige i fortelleren Peters liv: Faren. Da Peter bare var noen få år gammel, trakk faren seg inn på det største soverommet og ble borte for dem. I sitt frivillige eksil fikk han måltidene servert, der sov og drakk han, ifølge moren. Der døde han, ifølge den samme moren, men hun viser seg høyst upålitelig. Peter er oversetter, og det er et godt grep. Peter er en god hovedperson: Han strever med å få andres følelser og meninger oversatt presist fra ett språk til et annet, han som ikke har særlig oversikt over egne følelser og minner. Det skal vise seg at det ikke kun er opp til ham. Nå bor han i leilighet i morens hus, og det er lett å dra en parallell mellom Peter og faren som begge er fanget i denne kvinnens hus.

Irriterende spurv

Blir det noe særlig mer ensomt enn dette?

Utenom bøkene har jeg ikke stort jeg bryr meg om i leiligheten. Men jeg har den ukjente som smiler til meg fra veggen. hun blunker ikke, rører seg ikke, hun druknet i Seinen for over hundre år siden. Hun er så vakker, med et uutgrunnelig smil om leppene, jeg klarte ikke å slutte å stirre da jeg så denne gipsavstøpningen i vinduet til en antikvitetsbutikk. På vei ut igjen, med masken pakket inn i en avis under armen, kjennes det så stort. jeg hadde en ting jeg brydde meg om, en ting jeg kunne henge på en av de mange spikrene som sto igjen etter den gamle damen. 

I stedet for å la det være et askildskens ensomhetsdrama ala Thomas F., eller en nervøs, halvkomisk kjellertilværelse som den Elling har i de siste romanene, drar Skomsvold på med et besøk av en fugl som virker noe pussig. Spurven, skal det selvsagt vise seg, er Pappa. Da kan Peter kommunisere med pappa. Går det an å meningsmette fuglers opptreden etter Karl Ove Knausgårds tidlige roman om englene og måkene? Sikkert, men her sklir det litt ut av den store stramheten Kjersti Annesdatter Skomsvold pålegger seg selv.

Romanen fører oss nærmere farens død og grav, og enten der er fikst eller ufikst at Peter heter nøyaktig det samme som sin far, føres de sammen i mer enn navnet og det passfotoet moren har utstyrt ham med. Man skulle ønske at Peter den yngre hadde krefter og vidd til å ta for seg den uutholdelige moren, men det ordner seg på et vis.

Se opp for Skomsvold

Litteratur er ofte referert til når Skomsvold skriver, så også her. En egen litteraturliste bak i boka signaliserer hvem inspirasjoner, nevnte og unevnte er for handlingen i boka. En ser ut til å være utelatt. Når Peter tidlig i romanen nevner boka Hundehjerte, må det da være den posthumt utgitte boka av Mikhail Bulgakov det siktes til? En dystopi, nok et varsel inn i starten? Utelatelsen av navnet er pirk.

I dag jeg, i morgen du, er helstøpt nok til å være en roman du bør se opp for i bokhøsten.

VIDAR KVALSHAUG

 

-- annonse --