Vart du skræmt no?

SOLID; MEN LITT LANGSOM DENNE GANGEN: Per Schreiner med ny roman. Foto: Paal Audestad

Per Schreiners nye roman treffer vår tid.

I Veien av Cormac McCarthy legger gutten og mannen ut på vandring i et landskap som allerede er brutt sammen, forlatt og all sivilisasjon er borte. Filmen var med på å understreke – og kanskje overfortelle – det hele. Per Schreiners nye roman Jegere og sankere går annerledes frem. Her er oppbygningen mot en ikke helt uttalt katastrofe en del av spenningskurven.

Schreiner har lenge interessert seg for hva som skjer om dyr og natur begynner å ta fra oss tilværelsen vi mennesker har skapt eller tiltatt oss. Rettere sagt: Hvordan det skjer. Noen vil kanskje huske ham som medforfatter til NRK-serien Kampen for tilværelsen og erfaringen som serieskriver synes godt i hans forfatterskap, som hittil består av en novellesamling og fem romaner siden 2015. Forfatterskapet er på høyt nivå, og det kan ikke gjentas for ofte: Ta deg en tur utenfor den opptråkkede stien. Les noe annet og noen andre.


Per Schreiner:
Jegere og sankere

Skjønnlitteratur
Tiden
280 sider

Et dyr, av uklar art, størrelse og ondskap, fikk forstyrre middelklasseidyllen i den hugne, effektive Beistet (2019). Les anmeldelsen: Slike romaner kommer bare fra mengdetrening og et skarpt blikk for hva som ikke skal være der.

Litt langsomt

Der påviser forfatteren hvordan beistet fester seg i et menneske og transformerer joggeren Knut og de andre til noe annet. I Jegere og sankere er det et enda større kollektiv som utsettes for noe de ikke vet hva er, men det aner oss gradvis hvorfor både Oslo og Vestfold og andre steder for det meste er avfolket, hvorfor butikker er nedstengt og trær sperrer veiene: Vi er i en pandemi. Det er veien frem mot stupene som er Per Schreiners styrke. Forfatteren mater aldri leseren med hva hen skal føle og mene, men alt fortelles via familiene, barna og de noen ganger karikerte overleverne i denne boka. Å få være men medleser, en som oppdager ting selv uten å få handlingen i og intensjonen med en roman stappet ned i halsen, er et av de klareste tegnene på kvaliteten ved skjønnlitteratur. Dette behersker Per Schreiner til fulle også her.

Ubehaget er tilstede, det er som en bølgende kvalme gjennom boka, men av og til går det litt for langsomt og flere av personene i boka har en litt for liten utvikling. Romanen kuttes før alt virkelig smeller – om det nå enn gjør det. Forventningen er i alle fall skapt.

Mer som dette?

Ville Jegere og sankere blitt opplevd som så aktuell og skremmende uten den pandemierfaringen vi alle har fått? Ja, vi har klart å bli imponert over dystopifortellinger før, men den langsomheten som er et lite minus, kan også leses som en styrke: Hvor lenge skal nå dette vare? Hvor mye skal vi gi opp av verden slik vi kjente den? Hvor raskt tilpasser vi oss det nye, og hvilke mennesketyper har den beste omstillingsevnen? I denne romanen kan det tyde på at personen som hadde det svakeste utgangspunktet for å overleve er den som gjør det best, og det er jo en besnærende tanke.

Jeg blir ikke forbauset om Per Schreiner også neste gang lager en fortelling om dyrs, naturs og katastrofens makt i verden og ender opp med en trilogi eller mer, som, dessverre, vil være et vesentlig vitnesbyrd fra vår tid.

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --