Om en ung Gud som hadde det gøy

Erik Bye

Vårherres klinkekule: Erik Bye med Norges beste sangtekst etter 1945.

Full fart på Bjørnsonfestivalen i Molde. Fint være er det også. I Teatret Vårt var det i kveld kåring av Norges beste sangtekst etter krigen. Da Bob Dylan fikk Nobelprisen i litteratur i fjor, var det en bekreftelse på at sanglyrikken endelig er vurdert som fullverdig litteratur. For selvsagt strømmer det poesi av en god sangtekst.

Kåringen i Molde var resultat av en avstemning i Dagbladet, basert på et utvalg av 30 tekster som en jury under ledelse av kritiker og redaktør Arne Borge hadde plukket ut. Tredjeplassen gikk til Halvdan Sivertsen for Nordaførr vårvise. Nummer to ble To fulle menn av Joachim «Jokke» Nielsen. Øverst troner Erik Bye med teksten til Vårherres klinkekule.

Historien om hvordan Vårherres klinkekule ble til, har Erik Bye beskrevet i boka Byes Beste:

– Tegn gud for meg’a’ sa en pjokk en gang. Jeg var ikke Michelangelo og visste ikke hvor jeg skulle begynne. – Tegn Gud’ a!

– Hvordan ser Gud ut da? Ung eller gammel?

– Ung så klart! Ganske stor, men han er ung. Åsså har’n langt hår som fyker i vinden og opp i håret hans flyr det masse fine fugler. Og fra den ene hånden hans faller det blomster og trær og fra den andre faller det soler og jorder og stjerner og sånn.

– Hva holder han på med, da tror du?

– Har det gøy vel, sa gutten.

En ung Gud som hadde det gøy.

Da Erik Bye ble bisatt i oktober 2004 fløytet alle landets skip og båter til hans ære. Han var avholdt, ikke minst for tekster som denne.

 

Vårherres klinkekule

Jeg drømte at vår Herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kule med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg.

Han klinket, han var glad og det var sommer,
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer,
for i vår Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet:
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at, han hadde mistet en.

«Den lille blå! Den minste av dem alle!»
Han lette under gress og sten og hekk.
«Og den som var så blank i solefallet!»
Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte,
men jeg kan ikke minnes om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren
og tror at intet teller, uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.

 

 

 

Erik Bye, Gammel er min fjord (LP, Philips, 1974)
Foto: Morten Krogvold, utdrag fra omslaget til: Erik Bye,  Byes beste (Cappelen Damm, 2004)
68 Delinger