Beste norske sangtekst etter 1945

Alf Prøysen Foto: Odd Wentzel

Lyrisk: Bjørnsonfestivalen kårer beste sangtekst.

Det svinger og synger rundt vår gamle dikterhøvding Bjørnstjerne Bjørnson. Nobelprisen til Bob Dylan har sikkert bidratt.

B.Bjørnson (ca. 1903)

Den 3. september deles Bjørnsonprisen ut til ingen ringere enn Bruce Springsteen på dikterhjemmet Aulestad i Gausdal. Få dager senere, 8. september, skal den beste norske sangteksten etter 1945 kåres under Bjørnsonfestivalen i Molde.

«Beste sangtekst» er et samarbeid mellom Bjørnsonfestivalen og Dagbladet. En jury har plukket ut 30 tekster som du kan være med å stemme på fram til 13. august.

Listen over tekstene du kan være med å stemme på – finner du her.

 

Dømmer ut juryen

Juryen har bestått av artist og låtskriver, Frida Ånnevik, professor i litteraturvitenskap, Gisle Selnes, og kulturredaktør i Dagbladet, Sigrid Hvidsten. Juryen har avgrenset slik at kun tekster som opprinnelig er skrevet for å synges er med. Tonesatte dikt er således ikke med.

Det tok ikke lang tid fra kortlisten var klar til Dagbladets kulturkommentator Tom Stalsberg, var ute med sterk kritikk av utvalget: – Juryen må sone i fem år med «Allsang på Grensen», er Stalsbergs dom over unotene.

Hele Tom Stalsbergs harang studeres her.

 

Bjørnsonfestival uten nasjonalsang

Vi er ikke like kategorisk som Stalsberg, men noen tekster savnes også her. Fremst gjelder dette nasjonalsanger som Prøysens Du skal få en dag i mårå og Ole Paus’ Mitt lille land. Kanskje også Jokkes Her kommer vinteren. Alle tre nevnte tekstforfattere er likevel på finalelisten, men med andre bidrag.

Hvem skal en stemme på? Uten forkleinelse for de mange favorittene på lista over norske sangskatter, er det naturlige svaret Alf Prøysen. – Knappe to hundre år etter Carl Michael Bellman, men likeså viktig for nasjonsbygget.

For å bruke Erik Byes (selv med på kortlista) velkjente minnevise, skrevet samme kveld som Hedmarks-dikteren døde, 23. november 1970:

Det gikk en kjempe igjennom landet
og hæin var ydmyk og hæin var stor.
Hæin trådte varsomt på væg og vidde
og hæin for itte med store ord
og itte veit je, men jammen trur je –
at hæin var redd for å settene spor

Men spor satt han – Alf Prøysen. Her er en av hans mørkere tekster, og som altså nå deltar i kåringen av «Den beste norske sangteksten etter 1945»:

 

Slipsteinsvæilsen

Nå duve det blommer med raulette kinn,
Enga står sammars-kledt,
raudkløver’n bøyer seg,
prestkragen tøye seg
brureslørsgraset står tett.
Æillting er kveillsro og kvile og fred,
og blomma veit ittno om det som skal skje …

Men
slipsteinsvæilsen går og går
og nå er det je som dræg sveiva i år.
Slipsteinsvæilsen går og går.
Å, blommer i enga, je veit å de får!
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,
så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,
så tona som du høre i kvellsro og fred …
… det er slipsteinsvæilsen som går …og går … og går.

Je sjøl var en blomme så raudlett og gla,
enga sto sammars-kledt,
ormgraset smøyde seg,
villrosa føyde seg,
brureslørgraset sto tett.
Men blommer og jinter dom blømme så vilt,
og drømme om brølløp og æillt som er gildt …

Men
slipsteinsvæilsen går og går,
og nå er det je som dræg sveiva i år.
Slipsteinsvæilsen går og går.
Å, blommer, å jinter, je veit å de får!
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,
så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,
så tona som du høre i kvellsro og fred …
… det er slipsteinsvæilsen som går …og går … og går.

 

__
Alf Prøysen, Prøysens poesi (Utvalg og med forord av Elin Prøysen, Tiden Norsk forlag, 2004)

 

Les også: Atle Nielsens minne: Hundre år er ingenting

Hør Slipsteinsvæilsen med Amund Maarud fra Nes. Festforestilling på Den Norske Teater i 2014 – med Kringkastingsorkestert.

Trykk her for å se høstkatalogene