HJEMMEKONTORET: Mellom kirkegården og barnehagen sitter Kari Slaatsveen, med alle sine skriveprosjekter og med Lydia Davis i fanget.
– Hvor er ditt hjemmekontor?
– Hjemmekontoret vårt ligger mellom kirkegården og barnehagen i Akersbakken i Oslo, oppe i et almetre, bokstavelig talt. Greinene strekker seg nesten fram til verandaen. De har rosa knopper som snart blir slike runde bladballer. Jeg kan se stillits, flaggspett, grønnfink, trekryper, spurv, kråker, byduer, skjærer og i blant en hauk som skiter på mitt nyoljede verandagulv og jeg hører svarttrosten i grålysningen hver morgen.
Med sedvanlig perfekt timing, tok vi opp byggelån og satte i stand leiligheten rett før oppdrag og jobber red inn i solnedgangen, men vi gir oss aldri og her sitter vi, mens Covid-19 romsterer.
– Hva jobber du med akkurat nå?
– Jeg skriver på et pop-kulturelt foredrag for Nasjonalbiblioteket. De er i gang med en digital foredragsrekke og mitt bidrag er et blikk på dem som kom før oss, kalt Blodklubb, fluesneller og besteforeldre. Man må jo elske NB.
Så gjør jeg ferdig et intervju i serien Slik ble jeg meg, for magasinet Tara. Åtte samtaler med norske artister publisert som podkast og på trykk.
Før pandemien var jeg i gang med å lage åpningsforestillingen for Litteraturfestivalen på Lillehammer, planlegge Bjørnson-samtalen med Maja Lunde og en litterær plantedag i Sigrid Undsets hage på Bjerkebæk. Nå får alt sammen en annen form, men de tenker smart og digitalt så jeg tror det blir moro uansett.
Ellers skriver jeg på noe som kanskje kan bli.. et eller annet, snuser på en forestilling eller to og forsøker å ligge noen skritt foran. Det kommer en dag etter alt dette.
– Hva bruker du den innsparte reisetiden til og fra jobb til?
– Jeg hadde et loftsrom i det vi kaller «Lille Vatikanet» nede i Akersveien. Det ligger bare fem minutter unna, så den innsparte tiden rekker vel akkurat til en kaffe for mye og nå er jeg permanent her hjemme. Det blir en del kaffe.
– Hvilken bok leser du?
– Can´t and won´t av Lydia Davis, igjen! (Picador 2015) Og Poesibok av Naja Marie Aidt (Flamme Forlag 2019).
– En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?
– Jeg må alltid anbefale Lydia Davis. Can´t and won´t er et mesterstykke av korte tekster, som på en underlig måte forteller lange historier. «The Cows» på hele 16 sider legger seg i minnet som en film eller en utstilling.
– Godt skrevet: En setning eller avsnitt i en bok, eller diktstrofe, som du setter spesielt stor pris på?
Bok: «Piken stikker en løvfrosk i bukselommen, jeg tar den med meg hjem, sier hun, hun holder lommen lukket med hånden, den dør, sier Adina. Piken ler, det gjør ikke noe, det gjør ikke noe, sier hun. Agronomen ser opp på himmelen, fanger en borre i hånden og plystrer sangen om jomfruen. På en halvfull kasse sitter to gutter, tvillinger, ingen kan skjelne mellom dem, de er én gutt to ganger.» Fra Reven var alt dengang jeger, Herta Müller (oversatt av Kjell Olaf Jensen, Tiden 2010)
Dikt:
Å leve med deg
Dei knapt høyrbare rørslene dine i rommet
Det visse. Ei glede som vakna
Kvar morgon. Ei glede som var
Det heile
Det er berre eit spørsmål om tid, Eldrid Lunden (Aschehoug 2018)
– Hvilken bok skulle du selv ønske at du hadde skrevet?
– Aj, det synes jeg det nesten er umulig å svare på, men kan huske at jeg nesten ble sur, sjalu, da jeg leste Herta Müller første gang. Jeg misunner henne fortsatt evnen til å skape skarpe, tekstlige bilder som rommer så mye skjønnhet og varsler så mye grusomhet på samme tid. Det er som om det ligger et slags gult lys over særlig Reven, men også Mennesket er en stor fasan i verden, Pustegynge og Hjertedyr for å nevne noen.
– Hva savner du aller mest i disse Corona-tider?
– Å kunne sitte med armene rundt mine voksne barn, feire våren og en nypusset leilighet med venner på verandaen og ikke minst slippe bekymringen for de sårbare blant oss, for dem jeg ikke kan leve uten, for alle sammen.
Samt å håndhilse på folk igjen.
Jeg liker et kraftig håndtrykk.
Hei, hei.
– Hvem vil du sende stafettpinnen videre til?
– Agnes Ravatn?
