Er vi lei av tekster om ungdomslitteratur og unge som «ikke leser»? Nei, aldri.
Ungdom «scroller mer enn de leser» samtidig som engelske BookTok-bøker har gjort sitt inntok i norske bokhandlere og unge hjerter. Vi er mange som mener det er gøy at disse bøkene skaper nye lesere, samtidig som vi håper de også kanskje finner veien til norskskrevne bøker, dere vet, de bøkene vi jobber med å formidle. Er løsningen den sagnomsuste sjangeren «ung voksen»? Men hva skiller «ung voksen»-litteratur fra ungdomslitteratur?
Gjennom en case-undersøkelse av det Manuskript forlag kaller «Norges Første Ung Voksen-Roman», skal jeg forsøke å komme nærmere fenomenet.
Disclaimer: Jeg er forfatter. Jeg har nettopp gitt ut en ungdomsroman. Men i anledning dette essayet, tar jeg av meg forfatter-hatten, og ikler meg formidler-hatten. Boken min er tross alt kategorisert som ungdomsroman, og ikke ung voksen-roman, så jeg tenker jeg og hattene mine beveger oss trygt inhabilitets-territoriet.
Målgruppe eller sjanger?
Jeg kaller «ung voksen» en sjanger, men det er egentlig en målgruppeinndeling. Etymologisk er beskrivelsen hentet fra engelsk young adult, eller YA som har vært et populært felt i litteraturen over lengre tid. Det er bare å ta seg en tur i hvilken som helst bokhandel, for å se hvor mye plass som vies til de fargerike pocketbøkene.
Til sammenligning får de norske ungdomsbøkene mindre plass. De norske ungdomsbøkene er også, som regel, dobbelt så dyre som engelske YA-bøker. Norske ungdomsbøker gis ut i hardback, og blir kun unntaksvis opptrykket i pocketutgave (hvis hardbacken selger bra). Norge har (relativt sett) gode politiske løsninger for forfattere, som regulerer salgsprisene til de norske bøkene, og er grunnen til de stive summene sammenlignet med de engelske pocketene. Men når ungdommer trekkes mot engelsk-hyllen, er det naturlig å regne med at prisen på bøkene er et trekkplaster.
Både YA og «ungdomsboka» har litterære sjangertrekk, i tillegg til en intendert målgruppe. Sjangertrekkene på tvers av språkområdene, er i stor grad de samme. En ung hovedperson, tematikk rundt løsrivelse og identitet, litterær form og fortellerstemme som er tett på det fortalte, i stor grad fravær av voksne.
Her kommer jeg til å snakke om ungdomslitteratur, ung voksen-litteratur og YA både som målgruppebetegnelser og sjangre, litt overlappende. Dersom man skal diskutere det mytiske «ung voksen»-konseptet, er det relevant å inkludere både litterære sjangertrekk, og lesermålgruppe.
Hvorfor er alle så fan av YA?
Vel, alle er kanskje ikke fan av YA, akkurat som alle ikke er fan av TV-serien Friends. Men mye av grunnen til at mange bøker med YA-merkelapp er så populære, er at mange syns de er bra. Enkelt og greit. Vi snakker litterære bautaer som John Green og Stephen Chbosky, i tillegg til nyere BookTok-bestselgere. Engelsk er et stort språkområde, mange gode bøker skrives, for alle målgrupper.
Men hva skiller YA fra norske ungdomsbøker, sånn helt konkret?
Helt konkret, ikke så mye. Engelskspråklig publishing opererer med målgruppene middle grade og young adult på lik linje med våre kategorier mellomtrinn og ungdom. Engelskspråklig publishing har altså ikke en egen ungdomskategori i tillegg til YA. YA er engelskspråklige ungdomsbøker. Dersom det er noe som skiller disse kategoriene, er det noe annet.
Behovet for en ny kategori
Fordi det leses så mye YA i Norge, og lesingen blant unge generelt går ned, er det mange som tenker at det kunne gjort seg med en egen, norsk ung voksen-kategori. Unge voksne i Norge fortjener sin egen litteratur! Forlegger Øyvind Hagen annonserte på bok365.no i vår at han hadde redningen: «Tilgjengelig litteratur for unge-voksne fins det fint lite av på norsk, og det er trist og det gjør vi noe med nå! […] Derfor går jeg gjennom upløyd mark med Manuskript forlag 2. mai når vi lanserer Norges første norskskrevne YA eller ung-voksen bok: YOLO – En bok med to sider, av Siri Sjøgren Selmer og Espen Skrolsvik.»
Man stikker nesen sin ganske langt ut når man hevder å gå gjennom «upløyd mark». Derfor tenker jeg at man til en viss grad inviterer til at noen skal pille på den. Nesen, altså.
Hagen og Manuskript forlag har rett i dette: Det er vanskelig å satse på bøker for unge voksne når dette hverken er en egen kategori i bokhandlerne eller hos kulturrådet. Grunnen til at jeg innledningsvis refererte til bokhandlerhyllene, var for å vise at disse har mye definisjonsmakt. Mellomtrinsbøker står i barneavdelingen, voksenbøker står i hyller markert «roman» eller «krim», ungdomsbøker har sin egen hylle mer eller mindre gunstig plassert et eller annet sted i butikken. Dessverre ofte plasser ved siden av barneavdelingen, noe som sender et signal om at ungdomsbøkene tilhører tweensa, heller enn de unge voksne. Hvor skal bøkene til de unge voksne stå? Manuskript forlag sender et viktig signal med sin utgivelse. Vi trenger bøker som sier fra, som ønsker å bli lest av unge voksne, som fanger interesse og lager debatt.
Hva gjør YOLO til Norges første ung voksen-roman?
Jeg skal altså gå analytisk til verks, og undersøke YOLO med hensikt å finne de litterære kjennetegnene på en ung voksen-roman. Siden forlaget hevder at det er det den er.
Bare for å ha mitt på det rene: Jeg har sett at Instagram-kontoen til Manuskript forlag gjentatte ganger i ulike kommentarfelt har presisert at utgivelsen deres er den første i denne kategorien, nettopp fordi den er den første som hevder å være i denne kategorien. Her skrives det også at det som gjør YOLO unik, og annerledes enn norske ungdomsbøker, er at den «ikke passer for lesere under 16 år.»
Vi kan ta paratekstene til romanen først. Omslaget, designet av Camilla Billett, signaliserer visuelle trekk vi har lært å gjenkjenne som ungdomslitterære. Tegninger av hovedpersonene, en jente og en gutt, pryder forsiden. Bakgrunnen er todelt og helfarget; blått for gutten, rødt for jenta. En slags bokeh-effekt er lagt over fargene, en stil jeg ikke kan kalle noe annet enn umoderne. En klassisk ungdomsromanforside ville nok hatt tekstelementene skrevet med håndskrevet font, men her er en leken sans seriff-font valgt isteden. Det gjør ikke inntrykket så veldig mye mer voksent, og snakkeboblen over tittelen hjelper ikke til å dra aldersgruppen opp.
Snakkeboblen går igjen i kapitteloverskriftene. Hovedpersonene har annenhvert kapittel, og fortelleren er markert med sin egen snakkeboble. Formateringen i selve satsen oppleves rotete, heller enn spesifikt rettet mot «ungdom» eller «voksen». Jeg antar det er et bevisst valg å ha løs høyremarg, men jeg skjønner ikke hva det er begrunnet i.
Boken handler om Emma fra Østkanten og Henrik fra Vestkanten. Det er en moderne Romeo og Julie-historie! Fortalt fra begge sider! Begge hovedkarakterene er nettopp ferdige på videregående, og begge sliter med diverse drama. Ekser, vanskelige familiesituasjoner, traumatiske opplevelser i nær fortid. På tross av ulikhetene deres, har de faktisk en del til felles. Begge har det ganske vanskelig. Kan de være akkurat det den andre trenger, for å få det bra igjen?
Alder på hovedperson(er) er noe av det mest avgjørende når man skal bestemme målgruppe for en bok. Det er typisk at barnelitteratur handler om barn, og ungdomslitteratur handler om ungdom. Men dette er ikke en regel skrevet i stein. Det hele avgjøres av litterær form, og hvordan tematikken i boken behandles. Til troende av Ulla Svalheim for eksempel, handler om tenåringsjenta Bie Veronica, og hennes jakt på identitet, tilhørighet og mening. Skal hun velge den kristne troen eller ikke? Typisk ungdomsbok, men fortellerstemmen tar analytisk og tidvis omsorgsfull avstand til hovedpersonen sin, og resultatet blir en roman for voksne. Oppvekstromaner klassifiseres tradisjonelt som voksenlitteratur, og mange litterære voksenromaner har hovedpersoner som er i starten av tjueårene og opplever løsrivelse og vanskelige valg. Det er litterær form som avgjør, det finnes ingen øvre eller nedre grense på hva som er ungdom, hva som er voksen og hva som er YA. De to nittenåringene i YOLO kan altså i teorien være hovedpersoner både i ungdomslitteratur og voksenlitteratur. Det blir den språklige stilen i romanen som til syvende og sist avgjør målgruppen.
Det er spennende å se et kjærlighetsforhold utvikle seg fra to sider. Når Emma og Henrik innimellom forteller om hendelser på forskjellige måter, kunne dette også vært spennende. Dessverre er det ikke gjennomført nok til at man får en interessant bruk av litterær utroverdig forteller. Resultatet blir stort sett forvirring. Språket i romanen er dessuten mildt sagt inkonsekvent, noe som ikke hjelper på forvirringen. Emma bruker «Østkant-slang» og Henrik bruker en-endinger og politisk ukorrekte slurs. Men det holder ikke å drysse slang-ord over en ikke-bearbeidet tekst. Ungdomsspråk er mer enn utropstegn og banning tilfeldig fordelt utover et handlingsforløp. Språket i boken hjelper meg ikke i jakten på den egentlige målgruppen, og heller ikke til å bli kjent med, eller glad i, hovedkarakterene. Mens jeg leser lurer jeg stadig på om det er meningen at jeg skal like disse personene, heie på dem, håpe at de blir sammen. Er det meningen at jeg skal shippe dette shippet?
Ignoranse overfor ungdomsmålgruppen
Det mest interessante (eller frustrerende, alt ettersom) med hele denne situasjonen, er uttalelsen om at denne boken «ikke passer for lesere under 16 år». Har forlegger Øyvind Hagen og hans forfattere i det hele tatt møtt en ungdom? Dette er et retorisk spørsmål, selvsagt, men jeg klarer ikke holde det inne. Et enda viktigere spørsmål er kanskje: Har forlegger Øyvind Hagen og hans forfattere i det hele tatt lest en ungdomsbok?
Når man går nesetipp først inn i selvproklamert upløyd mark, er man nødt til å gjøre nødvendig research. Man må være forberedt når man skal ut på tur, ifølge fjellvettreglene. Man må også ha med kart og kompass, for å forstå omgivelsene. Jeg ønsker også å vise til regel nummer åtte: Vend i tide, det er ingen skam å snu.
Ungdom er en veldig sammensatt målgruppe. Alle har ikke sex og tenker på pupper dagen lang. Alle har ikke traumer eller venner og familie som sliter. Men å si at innholdet i YOLO, spesifikt, er for drøyt for ungdommer på ungdomsskolen å lese, er rett og slett latterlig og direkte kunnskapsløst. Det er å undervurdere hele målgruppen man skriver for, og hele den litterære virkeligheten man skriver seg inn i. Som ungdomsbokforfatter og formidler blir jeg fornærmet, som ungdom ville jeg blitt fly forbanna.
I de tidligere nevnte Instagram-kommentarene, skrives det at YOLO i tillegg til å ikke passe for unge tenåringer, ikke akkurat passer til å stå ved siden av Jon Fosse i bokhandleren. Det siste er helt riktig. En analyse med tanke på målgruppe, vil vise at YOLO kommer til kort som voksenroman. Språket er sprikende, de språklige bildene fremstår vilkårlige og ikke knyttet til relevant tematikk, handlingen er ikke original.
Sånn som jeg leser denne boken, faller den mellom to litterære stoler. Den har ikke det litterære formspråket til en voksenbok, og som ungdomsbok har den heller ikke nødvendige språklige kvaliteter, og tar ikke målgruppen på alvor.
Løsningen er ikke en ny kategori
Her er en slags brannfakkel: «Ung voksen» som egen sjanger og målgruppebetegnelse, er ikke løsningen på unges lesetørke. Engelsk YA er tross alt bare engelsk ungdomslitteratur av god kvalitet (i fine og rimelige pocketer). Det er ingen automatikk i at denne litteraturen er mer «voksen» enn norsk ungdomslitteratur. Aza i Turtles all the way down er 16 år, og Charlie i The Perks of Being a Wallflower er 15, for å igjen bruke John Green og Stephen Chbosky som eksempler. Det handler ikke om alder. Det handler om litterær kvalitet og status.
Det vi trenger, i denne lese-ulyst-tiden, er å vise både ungdom og unge voksne at vi tar dem på alvor, og ønsker å lage god litteratur til dem. Vi kan kanskje begynne med ungdomslitteraturen som allerede skrives. En satsing på aktuelle og sterke bøker, et mangfold av utgivelser, økonomisk støtte til de som skriver og formidler ungdomslitteratur. Bedre plasseringer i bokhandleren. Kanskje norske ungdomsbøker kan stå sammen med engelsk YA? Det gjøres en del steder, og jeg tør å påstå at det gir mer mening enn å plassere disse bøkene i barneavdelingen. Kanskje det også kan satses økonomisk på å få gitt ut norske ungdomsbøker i pocket, så norske ungdommer har råd til dem?
(Her merket jeg at det var vanskelig å vite om jeg hadde på forfatterhatten eller formidlerhatten. Kanskje jeg bare skal ta på meg en av mine favoritthatter: Hatten for de som bryr seg om litteratur for ungdom og unge voksne.)
Lesere i tjueårene som leser engelsk YA, kan fint lese norsk ungdomslitteratur også. Det er allerede mange bøker som handler om karakterer på både 16 og 19, og som tar opp tematikk som er relevant for både tenåringer og unge voksne. Utbryterne av Nina Borge, Hva jeg gjorde med pengene av Maren Skolem, Uke 40 av Taran Bjørnstad, for å nevne noen. Det viktigste er at bøkene som gis ut for ungdom og unge voksne er litterært interessante, og formidles på en måte som når leserne der de er. Ikke hvilken kategori man hevder at de er. Ungdom, ung voksen eller YA – de unge leserne våre fortjener gode bøker.
IDA THERESE KLUNGLAND
