Turen går til Norden

DEILIG Å VÆRE DANSK I NORGE: Lene Juul har nordiske ambisjoner.

KOMMENTAR: JP/Politikens Forlag inntar norsk bokbransje. Hvem er så denne utfordreren?

Blant solkrem og fotoapparat lå den, Turen går til-reiseguiden, lett gjenkjennelig med sin rødinnrammede forside. Skandinavias største guideserie kunne skryte på seg over 200 reisemål, og var mange nordmenns aller første møte med Politikens Forlag.

Noen kalde Tuborg midt på bordet, omkranset av solide bokbunker, snakkende og gestikulerende redaktører. Slik var mine første møter med det joviale forlaget ved Rådhusplassen i København på 90-tallet. Da hadde Politikens Forlag holdt det gående i rundt 50 år siden oppstarten rett etter krigen, avishuset helt siden 1884. De nevnte reiseguidene, ymse håndbøker og noen velrennomerte ordbøker var grunnmuren i forlaget. Og så Hvem Hvad Hvor, da. Det var danskene som var først ute med denne årboken, klekket ut av den slesvig-holstenske forlagsmannen Harald Gylstoff i 1933. 80 årganger og 6,3 millioner solgte eksemplarer ble det, før Politiken satt punktum med Hvem Hvad Hvor 2013.

Jussi-effekten

De siste par tiårene er det blitt tatt noen drastiske strategiske grep i forlagshuset, en prosess Lene Juul – nåværende toppsjef JP Politikens Forlag – har vært svært operativ i. Et lett knirkete faktabokforlag har transformert seg til å bli et fremoverlent allmennbokforlag. Etter at man beveget seg inn fiksjonens verden i 2007, har boksuksessene kommet som perler på en snor. Jussi Adler Olsen har vært det kommersielle lokomotivet – og har fått følge av gode forfatternavn som Sara Blædel, A. J. Kazinski, Jesper Stein, Sara Omar og Søren Sveistrup – mannen bak «Forbrytelsen».

Biografier, dokumentar- og aktualitetsbøker har også vært et satsingsområde. Ikke overraskende, gitt forlagets tilknytning til mediehuset som utgir tre av Danmarks største aviser – Politiken, Ekstra Bladet og Jyllands-Posten.

Skepsis og fascinasjon

De store, etablerte danske forlagskonkurrentene har betraktet JP/Politikens Forlag med både skepsis og en viss fascinasjon. Blant tunge bokhyller i mahogny-parnass har man rynket på nesen. Pernille Stensgaard beskriver dette godt i sin utmerkede jubileumsbok om dansk Gyldendal (Selveste Gyldendal – en historie), som utkom i fjor: Gud forby at man skulle bli så skamløst kommersielle som Lene Juul og Politikens Forlag. Når man, etter hvert, innerst inne måtte erkjenne at det kunne være fint å ha et lite snev at Politikens suksess på disse områdene, hadde man allerede tapt terreng.

Forlagshuset ved Rådhusplassen opplevde en eventyrlig vekst. De eksakte tallene er det vanskelig å sirkle inn, etter som man ikke offentliggjør selvstendig regnskap. Forlaget sorterer under «Forlags- og bokaktiviteter» i det store aviskonsernet JP/Politikens Hus, hvor også nettbokhandelen Saxo. com og Polaris inngår i tallene. Omsetningen på denne posten økte fra 250,5 mill. i 2018 til 476,7 mill. danske kroner i 2019. Men dette rommer altså det viktige strategiske oppkjøpet av giganten Saxo og tilhørende strømmetjeneste.

Inn i Sverige

En investeringsvillig eier er som kjent gull verdt i vår tid. I november 2016 kastet danskene seg for alvor inn i slaget om Norden. Det var ingen hvem som helst danskene hentet inn for å lede sin nye storsatsing i Sverige: Jonas Axelsson hadde lang fartstid som litterær direktør i Albert Bonniers Förlag, og flere gode forfatternavn fant veien til forlaget i hans år der.

«Polaris skal innen tre år være et mellomstort forlag på det svenske markedet», proklamerte Lene Juul til BOK365.

Det har de klart. Jonas Axelsson har hatt en heldig hånd med Polaris, og maktet å forene kvalitet og kommers på utmerket vis. Klas Östergren, Karin Smirnoff og Åsa Linderborg er blant de svenske forfatternavnene på listen, sammen med norske profiler som Helene Flood og Helga Flatland, og et knippe av Politikens danske bestselger-forfattere.

Nordisk velsignelse?

«Vi har ingen planer i Norge, men er åpen for vekstmuligheter», uttalte Juul den gang.

Før helgen, fem år senere, kom nettopp den vekstmuligheten. Nå er også Kagge en del av Politikens nordiske rike.

Dermed har også Politiken gitt sitt bidrag til å ommøblere norsk forlagsbransje. Som kongekrabber har større forlag rensket havbunnen for de mellomstore – i hvert fall de mest kommersielle av dem. Flere av de gjenværende – som Spartacus, Pax, Press, Memo og Samlaget – er vel så mye drevet av idealisme som av «kapitalisme».

At det er blitt slik, at mange forlag er blitt slukt, er det god grunn til å gråte en skvett over. Samtidig sitter vi nå igjen med fem-seks større forlag i Norge – hvilket er langt, langt bedre enn fryktet. At eierskap krysser grenser mellom våre nordiske land, klarer jeg ikke som ihuga nordist å bli mollstemt av. Vi snakker solide, seriøse aktører med århundrelang historie og like lang fremtidshorisont. Gode eiere. Akkurat det er en velsignelse i en verden hvor multinasjonale troll truer fra alle kanter.

Som Kagge-ansatte fremførte før helgen: Når de først skulle selges, kunne de neppe fått en bedre eier.

Fargen på passet er underordnet.

VEBJØRN ROGNE

 

26 Delinger