"Slagside" byr på energi og spenning og yter så lite motstand at den kler sommervarmen. Men særlig mer gir den ikke, annet enn et par obligatoriske snubletråder som er så løse at de aldri bringer leseren ut av balanse.
På hver sin kant er Thomas Enger og framfor alt Jørn Lier Horst to av Norges aller mest framgangsrike krimforfattere. Det vakte derfor oppsikt da de tidlig i 2018 avslørte at de to ville gi ut krimroman sammen på Horsts nyetablerte Capitana forlag i Petter Stordalens Strawberry-konsern.
Anmelderne ga Horsts/Engers nye krimhelter, politietterforsker Alexander Blix og nettjournalist Emma Ramm, en nokså blandet mottakelse, men publikum lot seg ikke be to ganger. De sendte Horst og Engers Nullpunkt opp på toppen av sommerens salgslister.
De to suksessforfatterne fulgte like framgangsrikt opp med Røykteppe i fjor, og nå er det klart for den tredje boka med det litt umake paret Blix og Ramm.
Mellom liv og død
Thomas Enger og Jørn Lier Horst:
Slagside
Capitana
362 sider
Oppstarten er like forrykende som energisk. Sofia Kovic, en ung, dyktig og nær kollega av Alexander Blix er blitt skutt og drept i sitt hjem. I etasjen over sitter Blix 23-årige datter Iselin og blir var det som har skjedd nedenunder. Verre er at morderen skjønner at hun kan være et mulig vitne, og derfor tar trappa opp for å rydde henne ut av veien. Med nød og neppe klarer Iselin å unnslippe den maskerte drapsmannen, men til tross for at venninnen Emma Ramm skulle passe på henne, blir hun halvannet døgn seinere likevel fanget og bortført.
Fordi det handler om hans egen datter er Blix tatt av saken, men han klarer ikke å sitte og vente passivt på at hans egne kolleger skal gjøre noe. I et uannonsert soloraid tar han derfor saken i egne hender, og i et forlatt industrilokale sporer Blix opp mannen som bortførte og åpenbart nå også vil ta livet av hans datter. I desperasjon skyter og dreper Blix kidnapperen bare sekunder før Iselin ville mistet livet, men i redningsaksjonen blir hun så hardt skadet at hun svever mellom liv og død.
Emosjonelt kaos
Det er utgangspunktet for Horst og Engers nye samarbeidsprosjekt, og de neste sidene brukes dels til å blikke bakover gjennom politiavhør med Blix og Ramm som sammen tegner et bilde av hva som har skjedd, samtidig som informasjonen og puslebitene herfra brukes i etterforskningen av drapet på Kovic.
Skjønt, som så ofte ellers i krimromaner er ikke alle avgjørelser som blir tatt på Politihuset like velfunderte. Etterforskningen halter litt, mens uforstående sjefer ifølge Blix fokuserer altfor mye på hans egne handlinger. Han blir permittert fra sin stilling, både på grunn av det emosjonelle kaoset han befinner seg i etter det som har skjedd med Iselin, og det faktum at han på eget initiativ og uten støtte fra politiet aksjonerte og drepte den mistenkte gjerningsmannen.
I tillegg dukker det opp beskyldninger om at han skal ha trakassert Kovic seksuelt, noe han selv hevder bare er oppspinn. Men sporene peker i hans retning og er så pass mange at det reises mistanke om at han kan være involvert i Kovic død. Har han drept henne for å redde sin egen karriere? Det taler heller ikke til Blix fordel at han to ganger tidligere i sin politikarriere har vært involvert i dødsskytinger.
Mens sporet politiet følger i drapet på Kovic går i en klar retning, aner Alexander Blix og Emma Ramm konturene av noe litt mer komplisert. Før sin død etterforsket Kovic en dødsulykke (eller kan det ha vært drap?) på en syklist i Maridalen i Oslo. Men Blix og Ramm oppdager at Kovic også hadde plukket fram mappene på et par gamle drap/selvmordssaker som allerede var løst. Hadde Kovic oppdaget noen forbindelser som knyttet de ulike sakene sammen og som stilte både sykkelulykken og de andre sakene i et nytt lys? Og er det oppnøstinga av dette som forårsaket hennes død?
Kjapt og effektivt
Horst og Enger kan sitt håndverk til fingerspissene og driver fortellingen kjapt og effektivt framover. Med like korte som lettleste kapitler som veksler mellom Blix og Ramm der du kan være sikker på at det alltid skjer noe og spenningen holdes ved like. Og der hvor handlingen måtte ta en ørliten pause, settes fokus på Blix psyke og hans fortvilelse grunnet det som har skjedd med Iselin.
I det hele tatt framstår fraskilte Blix som en sympatisk politietterforsker, ikke helt ulik Horsts andre store bokhelt, William Wisting. Det er også visse likhetstrekk mellom Wistings journalistdatter Line og måten Horst/Enger bruker Blix datter Iselin og nettjournalisten Emma Ramm på.
Sistnevnte er altså nær venninne av Iselin, men har også tette og spesielle bånd til Alexander Blix, fra en aksjon i hennes barndom hvor Blix måtte drepe faren hennes som truet med å drepe Emma. Det har traumatisert Ramm og plaget Blix gjennom alle år, slik at han har følt et spesielt ansvar for den unge kvinnen.
Men i «Slagside» er samarbeidsklimaet med Emma alt annet enn hjertelig. Med en viss rett klandrer Blix henne for å ha sviktet Iselin da hun ble bortført. Han holder Emma delansvarlig for det som har skjedd, og Emma gnages selv av skyldfølelse. Ønsket om å komme til bunns i saken er likevel så sterkt at de opprettholder den kontakten som må til for å løse drapsgåten.
En nødløsning
Så langt, alt vel. Men plottet som de erfarne forfatterne denne gang har kokt sammen halter dessverre for mye. Som oppskriften i tradisjonelle krimromaner tilsier legges det også her ut noen snubletråder, men de to åpenbare i Slagside har så løse tråder at jeg med beste vilje ikke klarer å finne noen egentlig forbindelse fra dem til selve drapsgåten. Å si mer her om akkurat dette uten å spoile hele boka er umulig, men personene det gjelder kunne vært løftet helt ut av plottet og skrevet ut av boka uten at det hadde spilt noen som helst rolle for handlingen.
Det kan virke som de er konstruert nærmest som en nødløsning, fordi oppskriften krever at man må ha noen snubletråder. Og akkurat det både overrasker og skuffer, fordi de mange bøkene om William Wisting og Henning Juul viser at både Horst og Enger har gode evner til plotsnekring. Men denne gangen har det fått så pass slagside at hele bokprosjektet truer med å grunnstøte, selv om slutten riktignok er så åpen at det trigger nysgjerrigheten.
LEIF GJERSTAD
(Foto: Capitana forlag)