LYRISK: Øyvind Rimbereid blir i kveld tildelt prisen under en festforestilling i Drammen bibliotek.
Årets mottaker av til Triztan Vindtorn poesipris er nå offentliggjort. De nominerte var Gunnar Wærness, Torild Wardenær og Øyvind Rimbereid. Sistnevnte gikk altså vinnende ut. Prisen skal tildeles «en norsk forfatter som har gjort en stor innsats for norsk poesi».
I kveld er tiende gang Triztan Vindtorn poesipris deles ut. Nytt av året er at juryen nominerer tre poeter. Deretter velger et elektorat ut en vinner blant disse tre. Prisen er på 100 000 kroner.
Årets jury for poesiprisen har bestått av Mette Karlsvik (juryleder), Birgit Hatlehol, Henning Bergsvåg, Hans Christian Rustad og Carina Elisabeth Beddari.
Elektoratet består ifølge de nye statuttene av tre tidligere vinnere, som avgir sine stemmer hver for seg og uten å konferere med hverandre. Navnene blir ikke offentliggjort. Tidligere vinnere er Eldrid Lunden, Tone Hødnebø, Erling Kittelsen, Inger Elisabeth Hansen, Gro Dahle, Stein Mehren, Terje Dragseth, Cecilie Løveid, Øyvind Berg og Pedro Carmona-Alvarez.
Prisen skal gå til en norsk forfatter som har gjort en stor innsats for norsk poesi. Prisen kan også tildeles en forfatter som skriver i andre uttrykksformer enn tradisjonell poesi i bokform, dersom juryen mener at dette har hatt stor betydning for poesiens rolle i Norge. Formålet med prisen er å øke interessen for poesi, og å bidra til at Drammen markerer seg som en kulturby i nasjonal sammenheng.
Om vinneren skriver juryen:
Rimbereid er norgesmester i tilsynelatende ramlende, uflidde – men selvsagt ekstremt gjennomarbeidede, intelligente langdikt:
Allerede da han debuterte som poet i 2000 med Seine topografiar tilbydde han noe som aldri før sto i hyllene i Norge: Et dikt langt som ei bok, skrevet som på ett utpust, i et språk diktet opp for anledningen. Ikke leilighetsdikt men leilighetsspråk, en metode som han snart gjentok i etterfølgende bøker. Det visjonære, intrikate og svære men også lokalt forankrede sci-fi-verket Solaris korrigert er muligens det mest kjente av disse – etterhvert ni – diktbøkene, som ga han Sult-, Kritiker-, Brage-, Dobloug-, Gyldendal- og Aschehougprisene, samt nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris, og det over flere år, flere verk. Rimbereid leverer solide bøker igjen og igjen. Og han overrasker og begeistrer igjen og igjen. En ny bok fra Rimbereid er en litterær begivenhet. Hva har han funnet på denne gangen?
I Jimmen kveder fjordingen til leseren i vendinger som nå er utdødd som menneskespråk. Herbarium inneholder et tretti sider langt dikt om en tulipan i Amsterdam på 1600-tallet. Solarid korrigert er skrevet i et ko ko besettende fremtids-vestnorsk som klistrer seg til hjernen som en landeplage (Ut mot havet!). Rimbereids dikt fremmer entusiasme rundt sandpapir, orgelpiper, juss ju name it. Slik (blant annet) bidrar han til poesifeltet i Norge: med å skape lyst til å gå inn i boka, lyst til å jobbe med språket som det er motstand i. Med konkrete og kjente rekvisitter lokker han leseren inn i mer fremmende, halvt drømmeaktige litterære landskap.
En av grunntankene i Rimbereids poesi er at diktning er en form som kan romme alle fagområder, alle erfaringsfelt. Diktning kan romme vitenskap og filosofi, så vel som subjektiv erfaringer; diktningen kan bore i tingenes, så vel som tankenes arkeologi. Viktigere enn diktet selv, er nemlig «utsiden som diktet kan falle ut i» – slik Rimbereid selv formulerer det i en samtale med kollegaene Torild Wardenær og Gunnar Wærness, i det nå nedlagte nettidsskriftet Nypoesi. Vi nominerer Rimbereid til Vindtorn poesipris for hans forestillinger, visjoner, hans påfunn, og for håndarbeidet, arbeidet med å skape språk, å komponere tekstkorpus, og for måtene han klarer å beholde det levende, også etter rundene med redigering. Han er en poet som dyrker tiden og historien, som alltid vil inn og lirke i koblinger vi tror er faste, men som i diktets form kan vise seg foranderlige. Diktene lever og puster, spesielt når de fremføres av dikteren selv. De bølger av sted, suggerende, og like villet som uvillet, liksom spontant og tilfeldig – man lytter i spenning: Kan det faktisk rakne? Nei, det rakner aldri. Språket lever dessuten uansett selv, språket språker og diktene dikter: dialektskrivingen, språkoppfinningen og universsskapingen er ikke tomme gesturer. Når Rimbereids dikt peker på en lamper så legges noe av diker-jeget der, i objektet. , og det er som med selve diktet, liksom med hesten Jimmen ett någe/han ikkje kan sei? (Fra Jimmen (Gyldendal, 2011).
