Leder for Verden i Bergen, Teresa Grøtan, klarer ikke å kun velge én stor leseopplevelse for 2017.
Teresa Grøtan har de siste fire årene ledet sakprosafestivalen og samtaleserien Verden i Bergen. På nyåret skal hun derimot ta fatt på nye utfordringer, i stillingen som leder for den internasjonale litteraturfestivalen i Bergen. Før den tid er det på sin plass med et tilbakeblikk på året som er gått – men Grøtan sliter med å peke ut kun én bok som hennes største leseropplevelse i 2017.
Hvor tilbringer du jula i år?
– Julaften tilbringes på Askøy hos min bror. Resten av ferien tilbringes hjemme på Dokken i Bergen.
Det blir ikke jul uten … hva?
– Samvær med familien.
Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?
– Jeg klarer ikke å velge en bok! Får jeg ta tre?
Først en gammel bok: John Howard Griffin: Black Like Me (1961). Dette er wallraffing mer enn ti år før den journalistiske metoden fikk et navn. En virkelig page-turner av en bok fra de amerikanske sørstatene.
Kapka Kassabova: Border. En fascinerende bok om grenser og identitet i postkommunistiske sørøst-Europa. Litterær sakprosa på sitt beste.
Olaug Nilssen: Tung tids tale. Jeg er imponert over hvordan hun klarer å skrive så poetisk og universelt om noe som er så personlig og vanskelig.
Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?
Chimamanda Ngozi Adichie: Half of a Yellow Sun (utgitt på norsk: En halv gul sol). En veldig god roman. Ngozi Adichie er en av en rekke (relativt) nye, spennende nigerianske forfattere for tiden.
Steve Biko: I write what I like. En samling av artikler, taler og intervjuer av apartheidmotstanderen Biko som ble torturert i 1977. Den beste boken jeg har lest om hvordan undertrykkelse virker på mennesket. Alle burde lese den, selv om den kanskje ikke egner seg for hyggelesning i jula.
Elizabeth Kolbert: The Sixth Extinction (Utgitt på norsk: Den sjette utryddelsen). En historie om artsutryddelse og klimaendringer og menneskets plass i naturen. Dette er forskningsformidling på et nivå jeg ikke har lest noe annet sted. Men beklager, denne er heller ikke direkte oppløftende.
Hvis du skulle invitere en i bokbransjen til å være julenisse – hvem ville du valgt (og hvorfor)?
– Litt usikker. Jeg oppfatter vel ikke akkurat noen i bokbransjen som særlig julenisse-aktig. Men hvis jeg kan trekke fram en svært dyktig person, så velger jeg Marta Breen, styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Som et ganske utypisk medlem av foreningen har hun gjort en knallbra lederjobb.
Hva står på bordet på julaften?
– Broren min har nettopp spurt om jeg aksepterer at det ikke er ribbe.
Beste julegaven du noensinne har fått?
– Det må være kassettspilleren jeg fikk da jeg var 8-9 år gammel. Kom sammen med en smurfekassett som også var veldig populær (og som moren min senere sa hun angret bittert på at hun hadde kjøpt.)
I julenissens slede eller i selskap med Hovmesteren?
– Hovmesteren. Uten tvil.
Ditt beste juleminne?
– Fjorårets julefeiring var utrolig fin. Det var harmoni på alle plan: Snøen lå der fin og hvit, stjernene funklet, barna var lykkelige, de voksne var gode venner og nissen kom og skremte oss alle sammen (og gledet barna).
Og ditt verste?
– Det må ha vært da faren min måtte dra på jobb midt i julemiddagen en gang i barndommen.
Har du et nyttårsønske på vegne av bokbransjen?
– At sakprosa for barn og unge skal oppvurderes slik at vi får insentiver til å skape ny, norsk litteratur for de unge målgruppene. For en drøm det hadde vært om ikke oversatte, blinkende dinosaurbøker var det du så først i butikken. Så, i klartekst: Bedre stipendordninger og innkjøpsordninger. Respekt i forfatterorganisasjoner. Forlag med egne redaktører på feltet. Oppmerksomhet og anmeldelser i media.
