Vår gjesteskribent har besøkt City Lights i San Francisco
SAN FRANCISCO – En bokhandel er en magisk butikk. Jeg har besøkt den kanskje mest magiske av dem alle: City Lights.
På et hjørne av hektiske Columbus Avenue i San Francisco – et steinkast fra Chinatown og den ruvende TransAmerica-pyramiden – ligger den unnselig butikken. Litt sånn Tronsmo-aktig. Slett ikke strømlinjeformet.
Du har kanskje hørt om den? Noen har nok vært der. Og en rekke av dere har garantert lest bøkene som sprang ut av den legendariske bokhandelen.
«Howl» («Hyl og andre dikt») av Allen Ginsberg. «Naked Lunch» («Naken lunsj») av William S. Burroughs. «On the Road» («På kjøret») av Jack Kerouac. «One Flew Over the Cuckoo’s Nest» («Gjøkeredet») av Ken Kesey, hvis vi ser stort på det.
[sidebilde]https://bok365.no/wp-content/uploads/2013/10/Tom-Egeland11.jpg[/sidebilde]
Vis-à-vis ligger vannhullet «Vesuvio» – stambula til mang en fordrukken lyriker og prosaist. Et steinkast nedenfor: den grønne bygården og restauranten til regissør Francis Ford Coppala. På den andre siden av gaten: kjendisrestauranten «Tosca». Et par kvartaler ovenfor: Alt fra strippebuler til kirken med gatenummeret 666, som den plent nekter å skru fast på veggen.
Men tilbake til City Lights.
Mange rangerer City Lights blant verdens beste. Ikke på grunn av antallet titler, men på grunn av det kresne utvalget. Og ikke minst fordi butikken var beatgenerasjonens vugge. Fra City Lights sendte jeg en SMS til forfatterkollega Vidar Kvalshaug og fikk sporenstreks svar: «Du står nå i beatgenerasjonens vugge på vestkysten. Poesihylla er selve døpefonten.»
Fylt av bokelskerens pasjon rusler jeg frydefullt mellom bokhyllene. Blar i et og annet mesterverk. Slik er det med ekte bokhandeler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Selv lukten skiller en ekte bokhandel fra en wanna-be. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. Jeg er en sånn kunde som står og blar. Jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Jeg leser alle bøkers kolofonside med nysgjerrighet. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den? Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel.
Jeg tenker: Om hundre år – når e-bøkene har overtatt – vil ingen kunne oppleve denne gleden. De vil gå inn på nettet og sjekke ut de siste tilbudene på nettbokhandeler. Ikke et vondt ord om dem. Men de er bare effektive. De lukter ikke av papirstøv og forgangen lengsel.
Ikke et vondt ord om e-bøker heller. De er bare så … annerledes.
Sant å si føler jeg meg som en tekno-sinke. Gammeldags. Som en munk på Gutenbergs tid. Jeg liker papirbøker – stoffligheten, vekten, lukten, typografien.
Slike refleksjoner gjør jeg meg mens jeg rusler langs bokhyllene i City Lights. For oss som elsker bokhandelen blir verden et fattigere sted når den forsvinner og erstattes av websider på internett. Og hva med bokhyllene våre – de som bugner av vårt livs oppsamlede litterære kapital – de skal erstattes av kjønnsløse lister stengt inne i sine digitale lagringsmedier.
Akkurat her – i City Lights i San Francisco – føler jeg dette ekstra sterkt. Her oppsto beatlitteraturen. Skal vi være rause med beatgenerasjonens dophuer, knipset de borti vår kulturhistorie. Endret kanskje litt på den. Allen Ginsberg. William S. Burrough. Jack Kerouac. Lyrikere, forfattere og levemennesker som banet vei for en ny generasjon: hippiene. Opprøret. Fredsbevegelsen. Miljøbevegelsen.
Bob Dylan var venn med Allen Ginsberg og lot seg inspirere både av Ginsberg og Kerouac (Ginsberg var med på Dylan-turnen «Rolling Thunder Revue» i 1975). Jim Morrison i The Doors viste til Kerouac som en av sine viktigste inspirasjonskilder. John Lennon og Paul McCartney (nettopp: fra the B e a t les) er blant mange som hentet inspirasjon fra den rastløse, opprørske beatgenerasjonen som våknet til liv i USA etter krigen. City Lights var bevegelsens litterære arnested.
Lennon likte Kerouac. McCartney likte Ginsberg. Ja, så gode venner ble de at Paul McCartney spilte gitar på Ginsbergs «Ballad of the Skeletons». Sent i livet ble William S. Burroughs kompis med musikere som Mick Jagger, Lou Reed og Patti Smith.
I en av City Lights’ bokhyller fant jeg en bok med originalteksten til Jack Kerouacs «On the Road». Den han skrev på en sammenhengende papirrull – angivelig i løpet av tre uker. (Sannheten er at han hadde jobbet med romanen i årevis). Og som et hyggelig lite PS: I en bitte liten hylle forbeholdt krim, fant jeg en norsk forfatter: Karin Fossum.
