KOMMENTAR: Det var på høy tid at det endelig ble en avtale om forfatternes royaltysatser for strømmetjenestene. Likevel gjenstår det mye.
Nå har forlagene og forfatterne kommet til enighet om et gulvnivå. Prinsippet om stykkpris er fastlagt, og forfatterne har fått økt sine satser.
Konkurranseskjermende trylleord
Til Konkurransetilsynets ergrelse hersker det bred politisk enighet om at bokbransjen skal skjermes fra flere av bestemmelsene som skal hindre prisregulering og prissamarbeid. Viktigst er Bokavtalen mellom medlemmene av Forleggerforeningen og medlemmene av Bokhandlerforeningen. Denne regulerer prisen forlagene får ta i bokhandelen for nyere bøker, men den binder også forlagene til å praktisere leveringsplikt, bokhandelen til å garantere skaffeplikt for bøkene som utgis.
Med eksplosjonen i strømmetjenestene for lydbøker er disse fundamentene for reguleringen av bokbransjen delvis forvitret. Ved hjelp av en håndskrevet protokolltilførsel på Bokavtalen fra 2016 garanteres både skaffeplikt, leveringsplikt og prisrabatter for elektroniske medier, men kun forutsatt at partene i hvert enkelt tilfelle er enige om de kommersielle betingelsene.
Simsalabim. Med denne lille tilsynelatende uskyldige tilførselen, er fundamentet for en oversiktlig og transparent likebehandling av aktørene forsvunnet fra det norske strømmemarkedet.
Elefanten i rommet
Roten til problemene bunner i de store forlagenes eierskap og vertikale integrasjon av strømmetjenestene. Det er selvsagt bra at forfatterne nå skal få 28 prosent (mot tidligere 25) av forlagenes nettoinntekter fra strømmingen, men hvor mye skal forlagene først melke som eiere av Storytel og Fabel?
I Sverige ligger andelen som går til strømmetjenestene på rundt 35 prosent. I Norge er prosenten 45, altså hele 10 prosent høyere. Beregner vi for enkelhets skyld, strømmemarkedet til totalt å omsette rundt 500 millioner, utgjør forskjellen så mye som 50 millioner kroner.
Forlagsinntektene vil i så fall beløpe seg til 275 millioner. Det er av disse at forfatterne skal bli tilgodesett med 28 prosent, i underkant av 80 millioner kroner, mens forlagene altså etter at forfatterne er godtgjort, vil kunne kamme hjem nesten 200 millioner til seg selv.
I kontrast skal strømmetjenesten selv kunne hente ut 225 millioner. For å gjøre hva? Det er forfatterne som skaper innholdet, forlagene som pusser og produserer. Produktet oversendes som en fil som strømmetjenesten legger inn i en katalog – uten videre kostnader, annet enn markedsføringen og administrasjon av et telleverk.
Forfattere og forlag med sammenfallende interesse
Det man kan spørre seg er hvorfor man ikke startet med å finne et rammeverk for hvor mye strømmetjenestene skal kunne beregne seg. Forlag og forfattere forvalter sammen rettighetene til selve åndsverket, her burde man ha sammenfallende interesse i å hente så mye som mulig før distributøren tar sitt.
Årsaken til at så ikke skjer er selvsagt at de tre store forlagene, Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug eier egne strømmetjenester og dermed forhandler med forfatterne under ulike hatter og hensyn.
Leveringsplikten
Den store thrilleren innen lydbok har i år vært konflikten mellom Gyldendal og Jørn Lier Horst. Horst fikk medhold for gyldigheten av sine egne rettigheter i tingretten, men dommen er anket av Gyldendal.
Gyldendal vil gi inntrykk av at Horst kun er ute etter å berike seg ytterligere, mens Horst anser seg være misbrukt av Gyldendal i et kynisk spill om markedsandeler for Gyldendals (og Aschehougs) strømmetjeneste Fabel. All den tid Gyldendal ikke har villet levere lydbøker til Storytel, har dette selvsagt utgjort et konkurransefortrinn for Fabel. Taperne har vært innlimte forfattere som ikke har fått inntekter fra sine bøker fra markedsledende Storytel.
Den nye normalkontrakten inneholder en bestemmelse om at “Forlagene skal arbeide for at strømmetjenestene skal forplikte seg til å føre et bredt utvalg og synliggjøre dette.” Det er høyst tvilsomt om denne formuleringen er tydelig nok til å sikre et mangfold i tilbudet til lydbok-abonnentene.
Tøffe forhandlinger
Vi har allerede fått en ny strømmetjeneste på markedet, Nextory. Til høsten kommer ytterligere to betydelige aktører: Bookbeat og Coopstory. Sistnevnte fra Vigmostad & Bjørke med 1,9 millioner Coop-kunder med på laget. Bookbeat med pengesterke Bonnier som eier.
Det blir spennende å følge høstens tilgjengelighet av forfattere hos de ulike konkurrentene. Allerede nå går det forlydende om tøffe forhandlinger. Det forfatterforeningene derfor burde ha sikret seg var en kontrollfunksjon til distribusjonen av rettighetene. En forfatter vil selvsagt ha sine bøker representert hos så mange strømmetjenester som mulig, mens de største forlagene – ofte med hatten på som eier av strømmetjeneste – vil forsøke skjerme attraktiviteten og konkurransefortrinnet for sine egne tjenester.
Vi hører allerede om forsøk på knallharde betingelser, dette i form av krav om garantier på femsifrede årlige beløp per bok for å slippe rettigheter. Dette er selvsagt ikke i forfatternes, eller sluttbrukers interesse. Her burde forfatterforeningene ta en klart mer aktiv rolle for å sikre likebehandling i forvaltningen og bred adgang til utnyttelsen av rettighetene.
Man kan håpe at det avtalte LBTU-utvalget får en sentral rolle videre. Som nestleder i Forfatterforeningen, Amalie Kasin Lerstang uttrykker det:
«Det har vært lange og harde forhandlinger, og vi er glade for at vi endelig har kunnet lande den første felles avtalen for strømming. At vi nå også oppretter et Teknisk Beregningsutvalg for litteratur, vil gi oss en avgjørende innsikt i strømmetjenestenes tall. Det vil bli viktig for videre forhandlinger med forleggerne til høsten.»
Alternativet blir gjerne å avvente en strengt regulert Boklov – også for strømmetjenestene, etter høstens valg.
ANDERS NERAAL
