Tilståelse: Det er jeg som har drept leselysten

I samtalene om leselyst, og barn og unges mangel på denne, hender det at det viftes med pekefingre. Det er forfatterens skyld, de skriver ikke relevant nok. Det er forlagenes skyld, de satser ikke på fengende stemmer. Bøkene når ikke ut, rett og slett. Så forsvarer folk seg, de gjør sitt beste, og de brenner for lesingen.

Jeg har tenkt mye på dette, og funnet ut at jeg kan ta det på min kappe. Hei, det er meg. Det er jeg som har drept leselysten.

Jeg har jobbet som norsklærer på ungdomsskolen. Jeg gjorde mitt beste. Jeg brant for lesningen. For litteraturen. Jeg har en mastergrad i litteraturformidling, jeg skriver barne- og ungdomsbøker. Er det nok for å få ungdomsskoleelever til å like å lese? Nei, det er ikke det.

Eller, noen ganger fungerer det jo. Jeg leser mye ungdomslitteratur, og er ganske oppdatert på det som gis ut. Når jeg kan anbefale en bok jeg liker, enten en helt ny roman, eller en litt eldre bok som har holdt seg godt, til en elev jeg kjenner og skjønner smaken til, klaffer det rett som det er. Det er stas. Når elever kommer til meg etter å ha fullført en bok jeg har anbefalt, og sier at de faktisk likte å lese den. Med trykk på faktisk. Da føler jeg en helt egen norsklærerglede som er vanskelig å beskrive.

Men hvorfor fungerer det ikke hver gang? Nå skal du høre. Dette er historien om lesingen på ungdomsskolen, sånn som det er i veldig mange tilfeller ser ut.

Jeg må antakeligvis ha en slags disclaimer her, jeg vet at ikke alle skoler er like. Men alle skoler må forholde seg til de samme kompetansemålene i fagene, som man vurderer elevenes prestasjoner utfra. Kompetansemålene i norsk er mange. De er store. Norsklærere må sette tre karakterer, muntlig, hovedmål og sidemål. Selv om sidemålskarakteren ikke åpenbarer seg før i tiende, må man ta hensyn til den alle de tre årene. Elevene skal jo helst lære det de vurderes i.

I tiendeklasse har de fleste elevene fire norsktimer i uken. Det høres jo ganske mye ut. Men hvis man ser på listen med kompetansemål, altså alt det forventes at elevene skal kunne, og kunne vurderes i, i tre ulike karakterer, er plutselig ikke fire timer i uken like mye. For vi må ha nok grunnlag når vi setter vurdering. I alle kompetansemålene. Vi kan ikke sette en karakter, som er med på å påvirke snittet og dermed fremtiden til en ungdom, uten å ha nok empiri. Uten å vite veldig godt hva elevens kompetanse er på samtlige mål. I praksis vil det si at alle de fire timene i uken må brukes til at elevene kan få vist kompetansen sin, og at læreren skal få erfare elevens kompetanse i alt fra samisk kultur til debatteknikk til egne refleksjoner om litteratur fra elevenes samtid og fortid.

Dette er veldig stressende for eleven. Mange skoler har gått bort fra typiske prøvesituasjoner, fordi man føler at elevene ikke får vist kompetansen sin best på denne måten. Det stemmer i veldig mange tilfeller, kompetanse er ikke alltid noe man skviser ut under press. Det er noe man viser i gjentagende arbeid, utvikler over tid og bruker til å løse mange varianter av utfordringer. Elevene får mulighet til å prøve ut kompetansen sin i mange ulike oppgaver, de får tilbakemeldinger underveis, de lærer og utvikler seg. Problemet, for mange, er at de hele tiden vet at de blir vurdert.

Med alle kompetansemålene læreren må høste inn bevis på elevers måloppnåelse i, kan ingen tid gå til spille. Vi må følge med hele tiden, alt må tas med i beregningen for at vi skal kunne sette en riktig og rettferdig vurdering på slutten av semesteret.

Men hvor vil jeg egentlig med dette? Jeg skulle jo snakke om lesing? Jeg skulle tilstå hvordan jeg som norsklærer er skyld i drapet på leselysten?

OK, jeg kommer til det nå.

Du har kanskje gjettet det. Det handler om vurdering.

Se for deg denne situasjonen: Et trinn med ungdomsskoleelever skal jobbe med nynorsk. De spyr av nynorsk grammatikk. Noen ganger har jeg stått i klasserom og sagt at vi skal ha nynorsk denne timen, og ut fra fjesene som møter meg har jeg lurt på om jeg har sagt feil. Sa jeg vanntortur? Nei, jeg sa nynorsk. De bare synes det er skummelt, vanskelig og kjedelig, og blir stresset av ideen om å bli vurdert i noe de føler at de ikke kan.

Hva gjør vi da? Jo, vi leser en bok! Alle norsklærerne på skolen liker å lese, vi jobber mye i team, som de gjør på de fleste skoler, og blir enige om en slags felles idé om undervisningen. Vi vil at elevene skal lese en bok i halvåret, sånn cirka. Kanskje vi leser en felles bok det ene semesteret, og elevene kan velge sin egen bok det andre. På biblioteket på skolen. De kan velge hva de vil, fra biblioteket. Og forresten, den må være på nynorsk. Så blir de litt vant til nynorsk, som de synes er så vanskelig. Det blir fint. En frivillig bok. Fra biblioteket. På nynorsk.

Det er kanskje i overkant av 100 elever på trinnet. Skolebiblioteket er lite. Nynorskhyllen er minst. Jeg har ikke lest alle ungdomsbøkene på nynorsk. Jeg har lest en del av de nye som har kommet ut det siste året, og det er mye bra. Men det kommer ut færre bøker på nynorsk for denne målgruppen, enn på bokmål. Og skolebiblioteket har ikke nok penger til å kjøpe mange eksemplarer av alt som er bra. Skolebibliotekaren er kunnskapsrik, og har lest veldig mye. Hun har anbefalinger om de bøkene jeg kanskje ikke har lest. Men hun har ikke full stilling, for det har skolen ikke råd til. Det er ingen garanti for at hun er på biblioteket samtidig som vi har timer i norsk. Jeg tar med meg elever på biblioteket, og vi har førstemann til mølla hvor elevene kan velge på øverste hylle og plukke seg ut en frivillig bok, på nynorsk! Den siste klassen som kommer inn, må ta restene.

Som sagt, jeg har erfaring med å ha anbefalt bøker til elever som har klaffet bra og de har kost seg med. Men jeg kan ikke håndplukke individuelle nynorske bøker til over 100 elever fra et underfinansiert skolebibliotek.

Så da sitter de der, med hver sin tilfeldige frivillige nynorske bok, og tenker på standpunktkarakterer, at best.

Hele ideen om at bøker på nynorsk skal hjelpe dem med å bli komfortable med språket, fungerer for øvrig bare hvis elevene allerede er komfortable lesere. Det er de fleste ikke. De synes lesing er vanskelig, de synes nynorsk er vanskelig, la oss slå det sammen og se hva som skjer!

Og forresten, vi må bruke dette til vurdering. Det er så mange kompetansemål. Elevene trenger å uttrykke seg skriftlig og muntlig, og reflektere rundt litteratur, vi har ikke råd til at de skal lese en bok uten at vi bruker det til noe. Så ja, de må nesten skrive en tekst eller lage en presentasjon eller spille inn en podkast, så vi har noe å vurdere.

For de fleste av elevene, er den boken de plukker med seg fra biblioteket, den eneste boken de leser det halvåret. For flertallet er boken helt tilfeldig, fordi utvalget er tynt. Og de blir vurdert i det de presterer rundt lesingen, så hele opplevelsen blir tett knyttet til skole og stress og vurdering.

Synes jeg det er fett? Nei, jeg synes ikke det. Jeg synes det er trist å se elevers motløse og frustrerte ansikter når de plukker opp den boken de har valgt frivillig og må slite med i et halvt år. Får de lyst til å lese mer, etter å ha presset seg gjennom en tilfeldig bok, skrevet en oppgave og stresset med karakterer? Nei, de får ikke det.

Så ja, det er min skyld. Jeg føler at jeg har alle forutsetninger for å engasjere elever til leselyst, men likevel ser jeg at lesingen blir noe elevene gruer seg til.

Men! Jeg har et forslag til løsning, for å gjøre det godt igjen. Det er dessverre ikke helt opp til meg, eller andre fortvilte og angrende norsklærere der ute. Det er mer opp til de som bestemmer i skolene.

Lesing må få en plass på skolen, utenfor norskfaget. Eller norskfaget må få flere timer, sånn at det kan brukes også på lystlesing som ikke vurderes. Elever må få oppleve at lesing er noe man gjør for underholdningens skyld, bare for gøy. Uten at det skal føre til noe. Uten at det skal bli en del av en karakter i hovedmål eller sidemål, og uten at de må presse seg gjennom bøker som ikke interesserer dem.

Jeg mener lesing bør stå på timeplanen, hver dag, hvis jeg skal ta i litt, og det bør oppfordres til at elevene skal få lese akkurat hva de vil, på hvilket språk de vil, i hvilken sjanger, form og stil de vil. Det vil selvfølgelig si at bibliotekene trenger et større utvalg av bøker, sånn at elevene faktisk kan finne det de vil lese. Og skolebibliotekaren bør være tilstede hver dag i uken, for å hjelpe elevene med å finne disse bøkene.

Egentlig er det en ganske enkel løsning. Dersom vi vil at ungdom skal oppleve leselyst, må de oppleve lystlesing. Lesing kan ikke være nok en kjedelig og utfordrende skoleoppgave. Lesing må få være gøy.

Så kan kanskje angrende norsklærere også få sove godt om natten.

IDA THERESE KLUNGLAND