Lyrisk: Sensommeren er tid for svermeri og romantikk. Gunnar Reiss-Andersen har skrevet ett av våre mest avholdte dikt i sjangeren.
Gunnar Reiss-Andersen var blant det forrige århundrets mest populære lyrikere. Romantikken lå ham nære, selv om han nok diktet mer varlig og forsiktig enn en kollega som Herman Wildenvey.
Reiss-Andersen ble født i Larvik i 1896. Her vokste han også opp. Først ville han bli maler, og studerte blant annet i København og Paris, men i 1921 debuterte han som lyriker.
Det er vanlig å dele Reiss-Andersens diktning i tre faser: Ungdomsdiktningen – fram til begynnelsen av 30-tallet, Motstandsdiktningen – med mange dikt fra Stockholm under krigen. Til slutt: Den sene fasen, bestående av tre samlinger. Reiss Andersen startet i det tradisjonelle, men utviklet og fornyet formen via krise- og krigsår, til han i sine siste samlinger finner sitt særpreg. Han sies med dette være en overgangsskikkelse for den norske poesiens formspråk. Gunnar Reiss-Andersen gikk bort i 1964.
Jan Erik Vold har skrevet at Gunnar Reiss-Andersen er den norske poet – ved siden av Kristofer Uppdal og Olav H. Hauge – som har gjort mest for å brygge bro over skismaet mellom det bundne og det frie vers.
Er du i Reiss-Andersens fødeby, Larvik, må du ta deg tid til poesiparken som forgyller byen.
Ikke overraskende er Reiss-Andersen representert med ett av sine meste kjente og avholdte dikt, hentet fra ungdomsdiktningens fjerde samling, Kongesønnens bryllup (1926):
Til hjertene
Glem aldri henne
du aldri møtte, –
som kanskje møter
deg etter døden.
Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
deg hele livet.
Glem aldri henne
som har din lengsel.
Glem aldri henne
for den du elsker.
Glem aldri henne
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker.
***
