Thunberg splitter anmelderne

Greta Thunberg (Foto: Kim Jakobsen)

BOKBAROMETERET: Greta Thunbergs nye klimabok og en barnebok som gir innsikt i barnesinn. En anmelder hyller den, mens en annen kaller Thunberg for "en gammeltestamentlig Pippi".

Blant bøkene som anmeldes, diskuteres og lese mest akkurat nå, finner vi spennende oppfølgere fra kjente forfatterstemmer, Greta Thunbergs nye klimabok og en barnebok som gir innsikt i barnesinn.

Greta Thunberg: Klimaboka (Cappelen Damm)

Cappelen Damm har nylig lansert Greta Thunbergs siste bok: Klimaboka, som er en håndbok for hvordan vi kan redde verden. I denne boka har Thunberg samlet tekster til mer enn hundre eksperter. Men anmeldernes synes splittet i sin dom, i hvert fall om vi ser til NRK og Dagbladet.

Dagbladets anmelder, Andreas Wiese, hevder dette er årets kanskje viktigste bok – og triller terningkast seks. Han innleder riktignok med en innrømmelse: «Jeg er i alle hovedtrekk enig med Greta Thunberg i hennes forståelse av klodens klimatilstand. Men det gjør meg ikke partisk eller inhabil». Han mener det er vi voksne som må lese Greta Thunbergs bok – og handle. For venter vi, blir det for sent.

NRKs litteraturanmelder Ola Hegdal på sin side, er ikke fullt så begeistret. Med overskriften «Dommens dag over Homo sapiens» fortsetter Hegdal sin anmeldelse med bekymringer over at klimabevegelsen er i ferd med å radikaliseres. Han mener det sannsynligvis ikke er godt nytt for klimaet. Han skriver: «Gjennom det hele vandrer Greta som en slags gammeltestamentlig Pippi, som tordner og refser oss for våre synder og bunnløse egoisme.»

Zeshan Shakar: De kaller meg ulven (Gyldendal)

Zeshan Shakar følger opp Tante Ulrikkes vei og Gul bok med De kaller meg ulven, som har høstet godord fra anmelderne.

«Intet øye forblir tørt denne gangen heller», skriver NRKs Knut Hoem. Han mener «Du kan kalle meg ulven» er en litterær bypass­operasjon som vil glede mange.

VGs Guri Hjeltnes mener forfatteren nok en gang beviser at han kan håndverket. «Shakar er en suveren forteller og har snekret storyen i et muntlig språk, replikker, indre dialoger, korthugde episoder» skriver hun og triller terningkast 5.

«Zeshan Shakars nye roman er en sår historie om å gi alt og likevel ende tomhendt på utsida» skriver Maya Troberg Djuve i Dagbladet. Hun mener boka tilfører interessante perspektiver på norsk oppvekst, men at det er skildringen av forholdet mellom far og sønn som er sterkest. Hun gir De kaller meg ulven en firer.

BOK365s Mia Bull-Gundersens mener Shakars nye roman er viktig og nær norgeshistorie,  som burde vært knadd bedre sammen.

Karl Over Knausgård: Det tredje riket (Oktober)

Det tredje riket er en del av romanserien «Morgenstjernen». NRKs Marta Norheim mener Knausgård skal ha for forsøket på å utvide verdensbildet vårt i mange ulike retninger. Men hun mener romanene er på sitt sterkeste «der spørsmåla får vere ein del av livet til personane».

VGs Sindre Hovdenak kaller romanen en berg og dalbane og gir boka en firer. Mens Inger Bentzrud i Dagbladet mener «Morgenstjernen» fortsatt lyser, men de mørke kreftene er mer brutale i Knausgårds tredje roman. Hun gir boka en femmer.

Herman Flesvig: Herman (Daphne)

Herman Flesvig er komiker, skuespiller og populær podkaster. Han har også vært åpen om sin egen ADHD-diagnose. Boka Herman er en sakprosabok, der han har fått skrivehjelp av Erlend Loe, mens Bård Sletvold Torkildsen har illustrert.

VGs Kristine Isaksen mener boken har stor verdi fordi den kan være til trøst. Hun gir terningkast 4 Joakim Tjøstheim i Dagbladet mener boka om Herman er en fryd for øyet og lett å henge med på. Men hun stiller seg også spørsmålet om hvem den egentlig henvender seg til? Han gir boka en firer.

NRKs litteraturkritiker Shana Fevang Mathai er begeistret og mener Herman har blitt veldig fin. Hun skriver blant annet: «Det er dette jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka: et ekte hjerte-hei, varmt og genuint».

Aage Storm Borchgrevink: Krigsherren i Kreml (Kagge)

Borchgrevinks Putin-biografi blir stadig mer aktuell, skremmende sådan. Det syns også anmelderne.

«Jeg har aldri lest ei bok som griper så direkte inn i den tida vi lever i», skriver Marius Wulfsberg i Dagbladet og gir boken terningkast seks. Han hevder boken er en «hyperaktuell, velskrevet og skremmende thriller om den mørke tida vi lever i», og trekker frem at boken byr på et «[…] et svært detaljrikt bilde av Russlands nyere politiske historie og Putins biografi».

Christian Johannes Idskov i Morgenbladet er like begeistret. Han skriver: «Den er ikke så mye en Putin-biografi som en storslått fortelling om Putins langsomme kupp, og hvordan det moderne Russland har gått i fortidens feller.»

Carl Frode Tiller: Det framande landet (Aschehoug)

Carl Frode Tiller debuterer denne høsten med sin første diktsamling. Langdiktene i Det framande landet møter et begeistret anmelderkorps.

Anne Cathrine Straume i NRK drar paralleller til selve sjefsdiktet i nordisk sammenheng:

«For en boblende, berusende dikt-debut! Carl Frode Tillers langdikt fyller meg med skrekkblandet jubel. (…) Det er forvirrende, det er tøft og det fungerer. (…) Voluspå har tålt tidens tann i tusen år. Hvor lenge Tillers ord blir stående, vet ingen. Jeg spår at det blir lenge.»

Terningkast seks blir trillet hos Dagbladet, hvor anmelder Espen Grønlie skriver følgende: «Dette kaller jeg poesi! (…) I denne boka skriver Tiller både presist og gnistrende. Ikke noe sted tenker jeg at det er noe overflødig i denne teksten. (…) Han lar alle slags epoker gli over i hverandre og gi farge til hverandre, uten at det blir vagt eller virker pretensiøst. Han guider leseren til ulike punkter der fortid, nåtid og framtid møtes, og han gjør det på uhyre inspirerende måter.»

Rolv Nøtvik Jakobsen i Vårt Land kaller diktdebuten for nyskapende, og oppfordrer til gjenlesing: «Carl Frode Tiller har med Det framande landet skrive ei klok og medrivande bok, faktisk også full av humor. Les den helst fleire gonger, gjerne høgt saman med fleire!»

Terningkast fem fra Stein Roll i Adressaavisen, som særlig hyller språket:
«Tiller bøyer språket som det faller han inn; fantasiens språklige sinnsstemninger med absurde, paradoksale setninger og metaforer fyller leseren med stor undring og beundring. Han korresponderer godt med det farlige og dunkle, men det skinner også lys inn i tekstene.»

Merete Røsvik i Klassekampen er overveldet: Etter å ha lese «Det framande landet» kan eg berre slå fast at Tiller estetisk og intellektuelt verkeleg driv det kunstnarlege prosjektet sitt mot evigheita – og vidare.

Øyvind Vågnes: Ei verd utan hestar (Tiden)

Det er en ambisiøs bok på 300 sider. Det strekker seg fra den amerikanske borgerkrigen til år 2036. Det er flere generasjoner, fortellerstemmer og tematikk. Men anmelderne mener Vågnes bok ikke gaper over for mye:

Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende kaller boken «skremmende» og «aktuell», og skriver: «Øyvind Vågnes har skrevet en ambisiøs og mangetydig roman som setter dagsaktuelle problemer inn i en større tidshorisont, og som snakker på vegne av kommende generasjoner.”

Leif Bull i Klassekampens Bokmagasinet skriver: «Med Ei verd utan hestar har Øyvind Vågnes skrevet en så amerikansk roman det er mulig å skrive på nynorsk, en postmoderne megaroman komprimert til rundt 300 relativt luftige sider. En slags vestlandsk Don DeLillo-roman i bonsaistørrelse – selvfølgelig en kompliment.»

Helga Flatland: Etterklang (Aschehoug)

«En lettslukt og fengende leseopplevelse» skriver Dagbladets anmelder, Maya Troberg Djuve, om Helga Flatlands sjuende roman. Hun gir romanen terningkast fem, og hevder at boken er utpreget «flatlandsk»:

«I årets bok, nok en relasjonsroman, videreføres flere av de flatlandske temaer; som traumer, tildekking og tilknytning innenfor familiemaskineriet. Legg til presise samtidsdiagnoser og småslem utlevering av aktørene, og det gir seg nesten selv at dette blir en slager i bokhøsten. Og i romanuniversets etter hvert sydende sentrum: En drøy og begjærlig kvinne, og en kuet bonde.»

VGs anmelder har også latt seg begeistre. Oda Faremo Lindholm gir boken terningkast fem, og skriver blant annet: «På et noe heseblesende, men for all del imponerende, vis lander forfatteren trådene som et slags ras på tampen.»

Hos rikskringkasteren i NRK er de litt mer avmålt, men ikke uten ros i sin kritikk av Flatlands roman. Anne Cathrine Straume er usikker på hvor Flatland vil med romanen og hevder noen av karakterene blir litt for stereotypiske. Samtidig legger hun til: «Men når vi tror vi har dem, spiller Flatland inn uventede reaksjoner. Det er ikke sagt hvem vi skal heie på, eller om vi i det hele tatt skal heie på noen. Bra, det.»

Helge Torvund: Til mor (Jæren forlag)

Hele 40 år etter at Torvund (f.1951) mistet sin mor, går han i høstens bok atter i nær dialog med henne. Gjennom tekster, dikt og foto får leseren nære glimt av en tidsperiode hvor husmoren styrte og hadde ansvar for det meste. Boka har fått en varm mottagelse. Forfatteren Peter F. Strassegger skriver om boka: «Til mor av Helge Torvund er ei unik bok der ein aldrande forfattar og son ser tilbake på livet sitt, og på kva mora hans har gjeve han av visdom, innsikt og kjærleik.»

Vår egen anmelder Anders Neraal skriver: «Vi er tidlig i bokhøsten, men jeg tviler på om det kommer ei bok som vil bevege mer enn Helge Torvunds lille perle av en bok.» Neraal gir boka terningkast 6.

Tarald Aano i Stavanger Aftenblad er også henført og omtaler boka som en varm og nær opplevelse. Her får boka terningkast 5: En vakker liten bok.

Leander Djønne: Oskespiralen (Oktober)

Oskespiralen er en fortelling om to brødres oppgjør med fortiden, en far med umenneskelig oppførsel og ei ur som truer med å løsne over gården hjemme i Hardanger.

Med denne mørke romanen har debutanten Leander Djønn imponert Dagbladets bokanmelder, som triller terningkast 5. Maya Troberg Djuve mener de forferdelige hendelsene som skildres i romanen, står i kraftfull kontrast til Djønnes poetiske språk og billedlige uttrykk, der skjønnheten ligger i naturskildringene.

NRKs litteraturkritiker, Knut Hoem synes enig. Hoem mener romanen er en «egenartig stein som liksom lyser for seg selv i den norske bokhøsten». I sin anmeldelse peker Hoem på at Djønne nærmest blir en eksponent for «en ny form for ny-naturalisme, der arv er langt mer styrende for hvem vi blir enn miljøet vi vokser opp i».

 

 

 

 

0 Delinger