SAKPROSA: Stian Bromarks "Hjemreiser" skildrer den tvungne folkeutvekslingen i 1923 mellom Tyrkia og Hellas, og traumene som fremdeles eksisterer i de to landene.
Flyktningkrise er et ord vi har møtt ofte det siste året, men beklageligvis er det ikke et moderne fenomen. Det er noe befolkningen i både Hellas og Tyrkia kan skrive under på, da arrene fra deres egne flyktningkrise for mer enn 100 år siden, såvidt har begynt å blekne. Hjemreiser av Stian Bromark viser at gamle sår er åpnet igjen av dagens flyktningkrise, og familiene som ble tvangsflyttet i forrige århundre føler plikt til å hjelpe «andre flyktningfamilier».
Den tyrkisk-greske krigen i 1919-1922 førte til en forflytting av tidligere grenser og sendte nærmere 1,6 millioner mennesker på flukt. Midt oppi dette kaoset stod Fridtjof Nansen, Norges store sønn og i 1923 «Europas samvittighet». Han var Folkeforbundets nyutnevnte høykommissær for greske flyktninger, og spilte en stor rolle i etterdønningene av krigen.
Hjemreiser av Stian Bromark skildrer folkeutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas, som Nansen stod bak. Bromark har bakgrunn fra flere aviser, blant annet som kulturjournalist, kommentator og debatt- og kommentarredaktør. Han har også arbeidet som forlagsredaktør i Cappelen Damms dokumentaravdeling og utgitt hele syv sakprosabøker. Utgangspunktet til denne nyeste utgivelsen er den tvungne folkeutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia, et traume som fremdeles er en levende del av grekernes og tyrkernes bevissthet.
Navn: Stian Bromark
Aktuell med: Hjemreiser. Arven etter folkeutvekslingen i Hellas og Tyrkia (1923), Cappelen Damm
Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?
Jeg har i flere tidligere bøker utforsket hva det er som kan få – eller ikke få – flerkulturelle samfunn til å fungere. Forholdet mellom (kristne) Hellas og (muslimske) Tyrkia, og da spesielt historien om folkeutvekslingen i 1923, er spesielt godt egnet til å belyse denne problemstillingen. Tyrkere og grekere er mye bedre venner enn det myten vil ha det til, og det historiske og kulturelle slektskap er mye sterkere mellom de to nabolandene enn det for eksempel er mellom Oslo og Aten – selv om vi liker å tro noe annet.
Nansen spilte en rolle i denne folkeutvekslingen. På hvilken måte?
Ifølge ham selv var det hans idé, men det var nok flere som tenkte den samme tanken samtidig. Å tvangsflytte 1,2 millioner grekere fra Tyrkia til Hellas, og anslagsvis 400 000 muslimer i Hellas til Tyrkia, ble også i 1923 betraktet som en radikal og inhuman løsning – men det var altså det stormaktene, og Nansen som diplomat for datidens FN, mente måtte til for å skape fred mellom de to landene. Flerkulturelle samfunn var en «kreftbyll», mente Nansen. Mange av grekerne som måtte flytte til Hellas, kunne ikke gresk en gang. Mange av muslimene i Hellas var ikke tyrkere, og kunne ikke tyrkisk. Likevel var tanken at de endelig skulle komme «hjem».
Som en del av researchen reiste du rundt i Hellas og Tyrkia. Hvilken opplevelse sitter igjen med deg etter reisene?
Inntrykkene har vært sterke. Selv om det er få igjen som opplevde dette direkte på kroppen, har både grekere og tyrkere sterke familiebånd. Så når de fortalte om sine foreldre eller besteforeldre, var det som om de snakket om seg selv. Hellas´ befolkning vokste med en tredjedel etter 1923, det er klart det har påvirket mange, mange mennesker. Og nå opplever jo grekere igjen en flyktningkrise. Folk jeg har snakket med på Lesvos, sier det er deres plikt å hjelpe flyktningene, fordi de selv er av flyktningfamilie. «Å hjelpe flyktningene er som å hjelpe vår egen bestemor», var det en som sa til meg.
Hva overrasket deg mest under arbeidet med boken?
Hvor stor avstand det er mellom myten om det sterke fiendskapet mellom Hellas og Tyrkia og virkeligheten «på bakken». Det kulturelle fiendskapet er konstruert i Aten og Ankara, av politiske grunner. Grekere og tyrkere flest vet at det er omtrent like stor forskjell på dem som det er mellom nordmenn og svensker.
Undertittelen på din bok er Arven etter folkeutvekslingen i Hellas og Tyrkia. Hva er denne arven?
Selv om folkeutvekslingen skjedde i 1923, påvirker den både grekere og tyrkere den dag i dag. Det er først for ti-femten år siden at tyrkerne fikk lov til å snakke om denne fortiden og det ble etablert foreninger som jobber for å samle inn vitnesbyrd og kulturelle gjenstander til museer. Mange tyrkere har oppdaget først i nyere tid at den rosehagen bestemoren alltid snakket om, ikke lå i (tyrkiske) Izmir, som de trodde, men i (greske) Thessaloniki. De lærer seg gresk i voksen alder og drar på weekendturer i busser til deres «egentlige» hjemsted, der røttene er. Mange grekere er også nostalgiske for fortiden i Tyrkia. Bare tenk på patriarken i den gresk-ortodokse kirken, selve hjertet i den greske kulturen, han holder til i Istanbul. En del grekere mener fortsatt at mye av dagens Tyrkia, og spesielt Istanbul (tidligere Konstantinopel), egentlig er gresk.
Folkeutvekslingene av de tyrkiske innbyggerne er en av de mest konsekvent gjennomførte etniske rensinger i Europa. Hvorfor vet vi så lite om den?
Ja, det er litt rart. Hellas og Tyrkia er jo nordmenns favorittreisemål om sommeren, man skulle tro vi var mer interessert i landenes kultur og historie enn vi tilsynelatende er. Det er blitt mer fokusert på Nansens arbeid for armenerne og russerne, og det skyldes kanskje at hans rolle i denne folkeutvekslingen ikke var hans mest lysende øyeblikk som internasjonale statsmann. Han fikk mye kritikk i samtiden.
Tre egne favorittdokumentarbøker som du vil anbefale videre?
Bilal av Fabrizio Gatti (Aschehoug)
En gripende, poetisk og menneskekjær fortelling om en italiensk journalist som bestemmer seg for å leve som en illegal innvandrer, for selv å kjenne hvordan det er å være i deres sko. Reisen går fra Afrika til den løfterike Middelhavskysten, via den italienske interneringsleiren Lampedusa, for å ende opp på tomatplantasjene i Foggia i Sør-Italia, der immigrantene lever som slaver. Viktig og velskrevet.
Sult av Martin Caparros (Cappelen Damm)
”Hvorfor i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer”? Det spør den argentinske forfatteren og journalisten Martin Caparros, som har skrevet sultens historie, samtid og framtid, i Afrika, Asia og i Amerika. 600 sider om sultens vesen og struktur, som kan etterlate en og annen blasert leser mett og uvel i ukevis, og som vil gjøre ham eller henne bedre i stand til å besvare spørsmålet med et opplyst «vet ikke».
I krigen. Et vitnesbyrd fra Syria av Francesca Borri (Spartacus)
Den italienske journalistens skildring av Syria-krigen og den mangelfulle dekningen av den, er mollstemt. Men med sitt vågemot og sin empati, viljen til selvransakelse på vegne av yrket og evnen til å skildre de menneskelige omkostningene i et originalt, klisjéfritt språk, både mister leseren troen på menneskeheten og får den tilbake – av Borri selv.
