Syngende inn i døden, eller ukritisk nazisvermeri?

Krysseren Blücher.

LØRDAG: Frigjøringsdagen var for ei uke siden. På mandag feirer vi grunnlovsdagen. "Norske intellektuelle er en underlig rase, ikke minst den seksjonen som omfatter faglitterære redaktører og forfattere," skriver Alf R. Jacobsen.

Alf R. Jacobsen (foto: Fredrik Bjertnes)

Norske intellektuelle er en underlig rase, ikke minst den seksjonen som omfatter faglitterære redaktører og forfattere. Fra Skodvin-kretsens offentlig finansierte mammutløft Norge i krig, som i åtte bind i 1984-87 forsøkte å punktere all videre debatt med Nygaardsvold-regjeringen og AP som krigens egentlige seierherre, har sirkelen dreid. Nå plages markedet av stadig flere bøker og TV-filmer der aktørene synes å lefle med nazismen og åpenbart ikke har skjønt forskjellen mellom dokumentar og fiksjon.

Aftenposten, som tidligere var en seriøs verdikonservativ avis, fant det for eksempel formålstjenlig 9. april å publisere en kronikk om Wehrmachts ideologiske mentalitet under overfallet på Norge. I kronikken eksemplifiserte forfatteren Torgeir Sæveraas nazismens angivelig beundringsverdige militære holdning med scener fra Blüchers undergang, noe som igjen har fått Aftenpostens redaktør i åpenbar henrykkelse til å utheve to av scenene i oppslaget.

Grenseløs kjærlighet til Adolf

For det første var det ikke ildgivningen fra Oscarsborg som senket krysseren, men skadene som oppsto da de medbragte hærstyrkenes artilleriammunisjon gikk i luften på akterdekket. Den fatale eksplosjonen utløste ikke angst, gråt og panikk. Tvert imot fikk den en navnløs infanterist til å reise seg i stram givakt. Da skipet forsvant fra overflaten, møtte han døden med armen utstrakt til den tyske hilsen – Hitler-hilsenen. Den åndeløse beskrivelsen av tyske soldaters kjærlighet til Føreren var ikke tilstrekkelig for kronikkforfatteren. I det iskalde vannet, der oljen var begynt å brenne, ble de druknende ikke-svømmerne fra Alpene i tillegg angivelig inspirert av synet til å bryte ut i den tyske nasjonalsangen og senere i flerfoldige hurra- og Sieg Heil-rop, fremført med deres lungers fulle kraft.

Feil på feil

Det kjedelige er at forfatteren og Aftenposten tar feil på de fleste avgjørende punkter og synes å ha latt seg forføre av den mest primitive formen for nazipropaganda.

For å ta det enkleste først: forfatteren hevder at Blücher sank da lagret hærammunisjon på dekk eksploderte. Det er uriktig. Undergangen ble utløst da brannen om bord nådde magasinet for krysserens mellomtunge artilleri, noe som fikk beholdningen av skipets egne 10,5 cm granater til å eksplodere. Magasinet var det eneste som ikke var satt under vann som følge av sønderskutte og oppbrente strømledninger og rør til pumper og hjelpemaskineri.

Skadene er presist beskrevet i førsteoffiser Heymanns rekonstruerte krigsdagbok, som igjen bygde på avhør i april 1940 av 50 besetningsmedlemmer. I mer tekniske termer skyldtes kantringen at mer enn 7000 tonn sjøvann hadde trengt inn i skroget og ødelagt Blüchers flyteevne og stabilitet. Det skyldtes igjen at de vanntette skottene i midtseksjonen var smadret av Oscarsborgs treffere, og at skipets ti store pumper ikke lenger fikk strøm som følge av brann og oversvømmelser.

Ingen enkle forklaringer

Jeg har i mine mange år som utegående reporter gransket mange forlis under og etter krigen – fra Blücher til Scharnhorst, Richard With, Gaul og Scandinavian Star. Det er i de fleste tilfeller meningsløst å snakke om en enkelt grunn til en skipskatastrofe. Enkelt forklart skyldes de fleste forlis at skroget av en eller annen grunn tar inn så mye vann at stabiliteten blir borte, noe som nesten umiddelbart vil utløse katastrofen. Men den egentlige grunnen er en lang kjede av forutgående begivenheter som gir et uunngåelig sluttresultat.

I Blüchers tilfelle skyldes undergangen at krysseren ble påført en serie fatale skader av kanonild og torpedoer, noe som utløste heftige branner og vanninntrengning på sentrale dekk med gjennomgående strømledninger og tilførselsrør for vann, damp og olje.

Mangel på ledelse

Skipets sju havarigjenger skulle rent hypotetisk ha greid å holde problemene i sjakk da turbinene stanset, og skipet drev gjennom Drøbakssundet. Men de hadde ikke hatt en eneste øvelse og var hjelpeløse i kaoset av eksploderende ammunisjon og bensinfat.

Skipsledelsen holdt seg på panserbroen altfor lenge, enten i dypfrosset sjokk eller arrogant tillit til gitte ordrer. Da man først begynte å reagere, var det for seint. Lekkasjene hadde nådd det strategisk viktige mellomdekket. Sikringsskap og koblinger sto under vann, noe som gjorde reparasjon umulig. Det er således fullt mulig å snu forfatterens argumentasjon på hodet og hevde at nazismens prøysserånd, førermentalitet og kadaverdisiplin lammet organisasjonen og ledet til den endelige katastrofen.

En levende organisasjon

Et skip er mer enn noe annet en levende organisasjon. Hvis de enkelte ledd mangler trening i å håndtere kritiske situasjoner og ikke vet hvor brannhydranter og reserveslanger er, nytter det lite om messingen er blank og instruksene klart utformet.

Hadde forfatteren lest de cirka 100 avhørene av øyenvitner, som ble foretatt da hær og marine kranglet om hvem som hadde ansvaret, ville rekken av utslagsgivende begivenheter fremstått med all mulig klarhet. Den endelige magasineksplosjonen, som gjorde at stabiliteten forsvant og skipet kantret, ble initiert av oberst Eriksens og Oscarsborg festnings besluttsomhet og skuddløsning i det riktige øyeblikk med treffere som påførte krysseren fatale skader.

Syngende i døden

Blücher synker i Drøbaksundet.

Forfatteren og Aftenpostens kronikkredaktør gjør et stort poeng av at besetningen angivelig sang seg inn i drukningsdøden – og det til og med ved hjelp av lungenes fulle kraft og formodentlig da uten hosteanfall i brannrøyken.

Det er lett å sjekke om en infanterist sto med løftet høyrearm til Der Führers ære da skipet gikk ned. Fotoserien tatt av undergangen finnes i Riksarkivets samling, og kan lett sjekkes med en kraftig lupe. Jeg har ikke funnet bildet, og i min verden er det høyst usannsynlig at de forskremte soldatene, som i flere timer hadde vært innesperret under dekk, hadde annet enn forbannelser i hodet da de slapp ut og så at det var 3-400 meter til nærmeste land. Barkasser og livbelter var brent opp, temperaturen i sjøen var 1,5 minusgrader og ytterst få kunne svømme. Om de reiste høyrearmen, må det ha vært med neven knyttet i raseri.

Nazibløff

At de sang Deutschland, Deutschland über alles etter å ha hoppet uti iskaldt vann, er en ren nazibløff. Vurderingen er først og fremst basert på mine mange og lange samtaler med 30-40 overlevende tyskere fra andre krigsforlis: Scharnhorst, Tirpitz, jagere og ubåter.

Påstanden om sang og Hitler-hilsen i undergangsøyeblikket er et gjennomgangstema, men hos noen ganske få. Jeg kryssforhørte de overlevende som jeg kjente best. Det var folk jeg møtte 5-10 ganger, og de bare lo og ristet på hodet. Ingen bedrev sånt propagandatull. De eneste ropene de hørte var til Gud, mamma og andre som påkalles i nødens stund. Sang og Hitler-hilsen var det siste de tenkte på i iskaldt vann fylt med olje, blod og vrakrester. Det gjaldt ganske spesielt ved Askholmene, der oljen på overflaten begynte å brenne og tok livet av de siste hundre som gikk fra borde. Påstandene er etter mitt skjønn ren nazimytologi, som tross omfattende undersøkelser ikke har latt seg bekrefte.

Et mer kritisk studium av kildene ville gitt forfatteren en annen og mer sannsynlig forklaring: ansvarlig offiser på Askholmene tvang de overlevende etter forliset til å gå og småløpe rundt holmen for å holde varmen. Hvis Eriksen og de andre som fulgte dramaet på Nordre Kaholmen hørte sang, kan den ha kommet fra søkkvåte overlevende. I så fall ble det sunget for å holde motet oppe – ikke til Hitlers ære.

Problematisk for bransje og publikum

Om Blüchers undergang sier noe om Wehrmachts mentalitet, er det at Nazi-Tyskland var et ondt og totalitært samfunn, bygd på vold og terror. Det to sjefene, viseadmiral Kummetz og kaptein Woldag, visste at krysseren ikke var stridsklar. Men de var for feige til at de våget å sette seg opp mot tyrannen.

Nettopp volden er det totalitæres fremste kjennemerke, og det bør alle som behandler temaet ha i minnet. Dessverre viser svermeriene i fjernsyn og trykte media at den sanne dokumentaren er i krise. Forlagene spyr ut bøker basert på billige sekundærkilder, og kringkastere og filmselskaper fiksjonaliserer uten respekt for virkeligheten. Men sekundærkilder kan aldri bli annet enn om- og avskrift av andres arbeid. Dokumentar er noe annet og hviler på det møysommelige, tidkrevende og kostbare studiet av primærkilder. I film og TV er dagens unge manusforfattere gisler av genrens programmatiske krav der fakta er det første som ofres. Det kan gi suksess, men det har sin pris. Hvis alt ender i sang til det totalitæres ære, har bransjen et problem. For publikum er problemet større.

ALF R. JACOBSEN

 

 

197 Delinger