Svar fra villfarne

PÅ ÆREN LØS: Tore Rem, Kjartan Fløgstad og Espen Søbye da de lanserte boka "På æren løs". Foto: Vidar Kvalshaug

DEBATT: De som ønsker å få bekreftet eventuelle fordommer om arrogante jurister, vil ikke på noe vis komme skuffet tilbake fra lesningen av Geir Woxholths artikkel i Tidsskrift for forretningsjus, skriver Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye.

26. februar bidrar Anders Neraal med en lengre artikkel i Bok 365, kalt «Æres(t)retten». Artikkelen skal være et referat av juristen Geir Woxholths «Rettsvillfarelser en masse – Noen bemerkninger om Forfatterforeningens æresrett, dens virksomhet og avgjørelser – og ettertidens forståelse av æresrettsoppgjøret», publisert i Tidsskrift for forretningsjus. Neraal fortjener honnør for å følge godt med. Det kan ikke være enkelt for et nettsted som har som oppgave å dekke en stor og komplisert bokbransje, også å skulle overskue den enorme akademiske tidsskriftfloraen.

På historiens høyeste tinde

I artikkelen med den deskriptive tittelen gyver lederen for det såkalte Æresrettsutvalget, nedsatt av Forfatterforeningens styre for å granske berettigelsen av deres egen beklagelse for Æresretten av 1945, løs på undertegnede. Det skjer etter påfallende lang tids taushet. I artikkelen, som i stor grad består av lange gjengivelser av Æresrettsutvalgets rapport, framgår det at Woxholths favorittord er «rettsvillfarelse», en karakteristikk han strør ut en masse. Vi ser for oss den kappekledte plassert på historiens høyeste tinde, skuende utover et stort øde landskap: Intet liv i sikte. Eller annerledes formulert, av Woxholth selv: «Nær sagt samtlige aktører som har kunnet beslutte – eller som har ment noe om æresrettens dommer og virksomhet har vært [i rettsvillfarelse]. Og rettsvillfarelsene har vært seriemessige – og levet sitt eget liv helt frem til vår tid.» Den oppmerksomme leser vil merke seg at Woxholth, formodentlig i et anfall av forbigående beskjedenhet, skriver «vår tid» og ikke «min tid». Uansett er det slik at inntil Woxholths ankomst på den høyeste høyde, har alle tatt feil, de som i sin tid var ansvarlige for Æresretten, alle som skrev om den mellom 1945 og 2018 (inklusive de som la grunnlaget for foreningens beklagelse), samt de som etter Forfatterforeningens beklagelse i 2018 har fordypet seg i denne delen av vår historie.

De som ønsker å få bekreftet eventuelle fordommer om arrogante jurister, vil ikke på noe vis komme skuffet tilbake fra lesningen av Geir Woxholths artikkel i Tidsskrift for forretningsjus.

Med nesegrus beundring

Overfor Bok 365s lesere videreformidler Neraal professorens konklusjoner på vegne av et stort «vi». Leserne vil kanskje likevel lure på om bladets journalist er en aldeles objektiv referent med rett til å tale på vegne av de mange. Muligens vil de ha merket seg at den juridiske autoriteten «Professor Woxholth» behandles med nesegrus beundring, mens andre kommer atskillig dårligere ut av det. Neraal har selvsagt ikke «juridisk kompetanse til å yte Woxholths tekst rettferdighet», innrømmer han, sammendraget må derfor bli «svært forenklet» og alle mangler må føres på referentens egen amatørjuridiske «kappe». Woxholth, opplyses det pleonastisk og med det som åpenbart skal være respekt for vitenskapen, har «publisert i det juridiske vitenskapstidsskriftet Tidsskrift for forretningsjus». Kontrasten blir smertefullt stor til undertegnede, omtalt som «de tre erfarne ordsmedene» og «det selvoppnevnte forfattertribunalet».

Slik makter Neraal å framstille debatten om Forfatterforeningens æresrett som om den ganske enkelt handler om juridiske eksperters kamp mot ukyndige amatører, om at noen slåss for rettssikkerhetsprinsipper, mens andre tramper på dem. Og slik demonstrerer den ydmyke artikkelreferenten samtidig en påfallende forakt for humanistiske fag og annen fortolkningskompetanse enn jussens. Det er altså her Bok 365, bokbransjens eget nettsted, velger å legge lista i dekningen av en vesentlig diskusjon om hvordan bokbransjen kom seg ut av fem års naziokkupasjon, en diskusjon som tidvis har preget de siste par års kulturdebatt.

På grensen til det pinlige

Neraal gjør det lett for seg. Men debatten om Æresretten, og om hele det utenrettslige oppgjøret etter andre verdenskrig, handler om en ytterst komplisert grenseflate mellom juss og historie. Vi vil hevde at Woxholth framstår som en utpreget formaljurist med et nåtidsblikk tilsynelatende ubesudlet av fortidas perspektiver og kompleksitet. Det er verdt å minne om at det finnes svært erfarne og dyktige jurister som ikke deler Woxholths konklusjoner. Videre ville en rekke av fortidas mest framstående jurister åpenbart hatt vanskelig for å forstå professorens perspektiver, men så er de da også ettertrykkelig plassert som «rettsvillfarne» av professoren selv. Kanskje bør det dessuten nevnes at i arbeidet Woxholth ledet, tok utvalgets eneste historiker, Guri Hjeltnes, en slags dissens.

Neraal anser det som et noe av et hederstegn at Æresrettsutvalget i det store og hele har «avholdt seg» fra å svare på kritikk. De har nemlig ment at «den grundige rapporten skulle tale for seg selv», forteller han. Vi må innrømme at vi ikke deler Neraals syn på offentlighetens betydning og rolle. At formodentlig godt honorerte utvalgsmedlemmer, som har levert et arbeid som har fått atskillig oppmerksomhet og ikke så lite kritikk, skulle føle seg fritatt fra å forsvare sine argumenter og konklusjoner, har for oss framstått som påfallende, på grensen til det pinlige. Slik sett er det grunn til å applaudere at Woxholth endelig kommer ut i (et slags) åpent lende, om enn i et fagtidsskrift og uten å imøtegå vår kritikk av de mange svakhetene ved utvalgsarbeidet han ledet.

Hastverksarbeid

Av alle aviskommentatorer og andre tilsynelatende ikke-impliserte som har kommentert Æresrettsutvalgets rapport, må Neraal være den første som omtaler den som «den grundige rapporten». Selv en overflatisk lesning vil bekrefte at dette dreier seg om hastverksarbeid, og et særdeles ensidig og uselvstendig sådant. Rapporten oppfyller ikke akademiske minstemål. Den interesserte leser kan konsultere vår temmelig omfattende kritikk i artikkelen «Ensidighetens triumf» (Morgenbladet, 17. april 2020), en kritikk utvalget har valgt å ikke svare på.

Helt grunnleggende sett viser Æresrettsutvalget manglende evne til historisk innlevelse. Det lar være å innreflektere historien i jussen, og slik ender det opp med å foreta en radikal revurdering av fortida. Ikke bare er utvalgets kildearbeid påfallende svakt, men det utelukker vesentlige og opplagte kontekster, og det lar være å se Forfatterforeningens æresrett i sammenheng med det større oppgjøret. Dessuten preges framstillingen av en tydelig historierevisjonistisk tendens. Når Neraal slår fast at Æresrettsutvalget en gang for alle har konkludert med at Forfatterforeningens beklagelse ikke blir «å regne som et forsøk på historisk revisjonisme», minner det sterkt om ufrivillig komikk. En slik attest er neppe verdt pixlene det er skrevet med.

Ukritisk videreformidling

Neraals egen rolle i Bok 365s dekning av æresrettsdebatten fortjener en kommentar. Når han nå så villig deler ut karakteristikker og så aldeles ukritisk videreformidler Woxholth, formodentlig i rollen som journalist, burde han kanskje gjort Bok365s oppmerksomme på sin egen bakgrunn i debatten. I dette organ skrev han i 2018 en over all måte panegyrisk anmeldelse av Peter Normann Waages Bjerke-hagiografi. Neraal hadde ikke fått med seg en eneste av de vesentlige manglene ved verket. Ikke lenge etter ble Waages bok gjort til et av særdeles få grunnlagsdokumenter for Forfatterforeningens beklagelse. Da vi i På æren løs (2020) i en viss detalj dokumenterte Waages mildt sagt mangelfulle framstilling, samt dens konsekvenser for vår forståelse av Bjerkes forhold til Æresretten, sto Neraal klar til å anmelde oss. I stedet for å rødme over å ha blitt tatt med buksene nede, valgte anmelderen angrep som forsvar. Også siden har Bok 365, i motsetning til den balanserte dekningen i landets øvrige presse, framstått som en temmelig konsekvent formidler av Forfatterforeningens, eller rettere sagt Forfatterforeningens styres, perspektiver.

Kan det være noe Geir Woxholth har gått glipp av? Har alle fortidas mennesker gått seg vill? Eller kan det være slik at historien stiller den mest enøyde nåtidsjussen på prøver? Er det forskjell på foreningsdemokrati og strafferett? I en imøtegåelse av Woxholths argumentasjon og påstander i det juridiske vitenskapstidsskriftet Tidsskrift for forretningsjus, lover vi å ta opp disse spørsmålene. Når så skjer, håper vi selvsagt at Neraal, eller, forresten, kanskje en annen av bladets medarbeidere, vil føle seg kvalifisert til å referere våre resonnementer, til opplysning for Bok 365s lesere.

KJARTAN FLØGSTAD, TORE REM og ESPEN SØBYE

 

58 Delinger