Suveren slutt for Vernon Subutex

Michel Houllebecq skildrer et Frankrike og Europa med den eldre misantropens utgangspunkt. Virginie Despentes har nå skrevet tre romaner om mye av det samme: folkevandringer, terrorangrep- og frykt, muslimsk tilstedeværelse i Frankrike og klasseopprørene i et land der flere og flere føler seg mistilpass. Despentes har gjort det fra et yngre perspektiv og sett på sakene gjennom en gruppe, en gruppe som viser seg sterk når de ytre fiendene er mange.

Hun hyller populærkulturen og undergrunnskulturen, hun dyrker den sammen med sin gjeng og skriver uten avstand, men full av engasjement og oppgitt raseri. Når Vernon Subutex 3 er utgitt og lest, fremstår dette som et betydelig verk som beskriver samtiden utenfor alles trygge illusjoner. Alle tre bøkene er moderne og forbilledlig oversatt av Gøril Eldøen og er en kraftprestasjon i referanser og frisk, moderne norsk.

Virginie Despentes:
Vernon Subutex 3

Skjønnlitteratur
Gyldendal
373 sider
Oversatt av Gøril Eldøen

2018: Vernon Subutex, tidligere eier av en platesjappe og tidvis sagnomsust DJ, blir kastet ut av leiligheten. I hurlumheien forsvinner en eske med opptak av hans venn, rockstjernen Alex Bleach, hvis storhet i Frankrike er så betydelig at et settes i gang klappjakt på opptakene fra flere hold. Dette er en av motorene i bind 1, i tillegg til et stort persongalleri, og vi er i tiden før Charlie Hebdo, før Bataclan, men De gule vestene har begynt å røre på seg.

2019: I bok 2 går mye av kreftene med på å etablere og tynne ut gjengen. De arrangerer spredte raves, «stevner» med Subutex-musikken og det til enhver tid passende dopet og det fortsetter med økt styrke i bind 3:

Han fikk lirket det ut av henne den kvelden: «Hva er det du har gjort for å se så strålende ut en søndagskveld?» Da hun begynte å fortelle om den fantastiske festen hvor hun hadde danset hele natta langt ute på bondelandet, spisset han ørene. Hun er sprø, ja. men hun ruser seg ikke lenger. Og hun snakket om akkurat de samme tingene som Vince: en sublim, kollektiv tanke, mørket, følelsen av å tre inn i gruppas kropp, osv. 

Mellombindet er noe ufokusert og har lavere tempo, men forfatteren vrir prosjektet sitt enda mer i politisk retning. Slik kan det være i en trilogi med knallsterke bøker som start og slutt.

Les anmeldelsen av Vernon Subutex 2 her. 

2020: Virginie Despentes skuffer ikke. Jeg spådde ved forrige bok om det gikk mot en eksplosiv avslutning på trilogien, og Virginie Despentes leverer så det rikosjetterer i ørene ennå. Heldigvis. Og dessverre.

Hatets trilogi

Hatet på nettet, det tiltagende hatet i Europa, spesielt mot muslimer, jøder og homofile og alle de forferdelighetene det har ført med seg for Frankrikes del, er grunnstoffet i det siste bindet. Vernon Subutex og hans gjeng lever i en park, og du skal ikke ha så mye fantasi før du tenker på immigrantleirene ved Calais. Samfunnets utskudd samles. Slik ser gode borgere gjengen. Selv opplever de samhold, at de er en del av en motstrøms bevegelse. Gjengen tar form av en sekt der Vernon Subutex får følgere slik Alex Bleach fikk det i første bind. Konfrontasjonene øker, men det er heller fortidens tvilsomme typer enn nåtidens Paris som innhenter dem. Hevn og blodhevn er to stikkord. Den ene episoden gjør at den neste mangedobles i omfang og spiralen av vold lar seg tilsynelatende ikke stoppe.

Forfatterens tålmodighet

Hva er det som gjør dette til et stort verk, i tillegg til de nevnte berøringspunktene med dramatiske hendelser og slik vi lever i dag? Forfatterens tålmodighet, vil jeg si. Historien og tematikken kunne vært strammet inn, brutt med til én enkeltstående roman. Da ville den hatt en hel del til felles med svenske Johannes Anyurus De kommer til å drukne i sine mødres tårer, som han vant Augustpriset for.

Virginie Despentes tar seg tid og lar romanene nær overbefolkes, uten å bli nervøs. Konfliktlinjene varierer fra bok til bok, men alt knyttes sammen i en nær uløselig knute mot slutten av siste bind. Et typisk kapittel åpner med en ny synsvinkel og scene mens vi ennå brenner etter å vite hva som skjedde mot slutten av forrige. Så drar hun oss med videre i handlingen før forrige kapittels uløste mysterie belyses fra en annen forteller og en annen kant. Dette er en krevende form for skriving og ikke helt ulikt kompliserte tv-seriers fortellermåte. Hun er suveren til å ta ut folk og sette inn nye som det passer seg, men vi merker det på gruppen/sekten mot slutten av tredje bind: Det drar seg mot en voldsom avslutning. Landet er på tuppa etter Charlie Hebdo-drapene, Bataclan-terroren og nedskytingen av homofile på en nattklubb i Orlando. Alle angrepene er rettet mot folk med legninger og holdninger og etnisitet som allerede finnes i Vernon Subutex-sekten.

Ingen spares

Også mot slutten av siste bok tar Despentes seg overraskende god tid, og det bygger flotte kontraster og interessante personligheter som kanskje har noe annet i seg enn først antatt. Trilogien er spennende som en thriller, om det er en kompliment, og ubehagelig til alle kanter. Også venstresida i politikken får seg slag på kjeften så det synger. Ingen spares. Verket sluker alle – og er altoppslukende.

Forfatterens enestående tålmodighet og rå plotting gjør Vernon Subutex 3 til det bindet jeg håpet skulle avslutte den kanskje sterkeste trilogien i Europa i vår tid og om vår tid.

VIDAR KVALSHAUG