Styggen på ryggen

Rørende, troverdig, sårt og likevel morsomt om en tenårings kamp mot sine egne tanker.

Det ante meg, helt fra starten av, at denne boken på et tidspunkt ville få meg til å gråte. Jeg ble så raskt glad i karakterene, i historien, i disse unge menneskenes tidvis håpløse forhold til seg selv og andre, men også i de slitesterke vennskapene og de episke øyeblikkene av uskyldig ungdomsforelskelse, at jeg både gruet og gledet meg til slutten.

Jeg leste ut boken på en hytte i fjellet på nyttårsaften.

Da klokken slo tolv, var øynene mine fortsatt litt røde.

Dårlige tanker og gode venner

«God psykisk helse blant ungdom er bare SÅ forrige århundre», sier bokens hovedperson, den 16 år gamle Indianapolis-bosatte skoleeleven Aza Holmes, til psykologen sin. Hun har dessverre rett. Også her i Norge viser forskning at tenåringer er mer deprimerte, mer stresset og mer ensomme enn noen gang. Nettopp derfor er litteratur om psykiske problemer viktig. I alle fall når det er så godt utført som her.


John Green:
Skilpadder hele veien ned
Ungdomsroman
Oversatt av Stian Omland
Gyldendal
304 sider

Aza bor alene med moren sin, er smart og ressurssterk, men sliter med angst og tvangstanker om alt fra bakteriefloraen i magen sin og frykt for at det selvpåførte såret på tommelen er infisert, til oppfatningen om at hele henne er oppdiktet, fordi hun «har følelsen av at det ikke er hun som sitter bak rattet». Venninnen Daisy, en Star Wars-nerd som forfatter fanfiction-historier og krangler med folk på nettet om hvorvidt Chewbacca kan omtales som en «person» eller ikke, er frempå og frekk og på mange måter Azas rake motsetning, men også en av de ytterst få som forstår henne og som hun stoler på. Vennskapet deres har en varm, humoristisk og sarkastisk tone som føles original. Ok, jentene er kanskje i overkant velartikulerte for alderen, og ja, Daisy er på en måte Hollywood-oppskriften på «den eksentriske bestevennen», men jeg kjøper begge deler, for karakterene er så godt skrevet og dialogene så gode å lese.

Åtti millioner mikrober i et kyss

Det begynner som en slags krimgåte. Etter at en lokal industrieier mistenkt for bedrageri forsvinner sporløst natten før politiet foretar en razzia i hjemmet hans, blir det utlyst en dusør på 100 000 dollar for tips som kan føre til at han blir funnet. Aza og Daisy, som begge kommer fra familier med lite penger og øyner en mulighet til rask college-sparing, oppsøker milliardærens eiendom for å lete etter spor. Der treffer de på Davis, den etterlyste mannens eldste sønn, som Aza møtte på leir for mange år siden. Snart skjønner man at det skal handle mer om relasjonene som oppstår enn om mysteriet. David er en plaget sjel i en privilegert tilværelse, og han og Aza utvikler et vennskapsforhold og et slags kjæresteforhold. Demonene hennes hindrer henne imidlertid fra å glede seg over de tingene normale, forelskede tenåringer gjør, som å kysse og holde hender. I stedet googler hun seg frem til en studie som viser at det i et gjennomsnittlig kyss utveksles omtrent åtti millioner mikrober, og at «en oppfølging seks måneder senere viste at det menneskelige fordøyelses-mikrobiomet så ut til å være beskjedent, men konsekvent, endret». Romantikk slutt.

Forfatterens egen erfaring

Slik humper det videre, og alt er såpass sårt og tilsynelatende troverdig, at man tenker at boken må være skrevet av noen som har erfaring med denne typen psykiske problemer selv. Det er den. John Green, den 40 år gamle amerikanske forfatteren bak Young Adult-bestselgerne «The Fault In Our Stars» og «Paper Towns», som begge senere har blitt film, og som i 2014 plasserte han på Time Magazines liste over verdens hundre mest innflytelsesrike mennesker, har lenge vært åpen rundt sin egen tvangslidelse, på engelsk Obsessive-compulsive disorder (OCD). Han brukte seks år på å fullføre «Skilpadder hele veien ned». Resultatet føles grundig, ekte og klokt. Azas samtaler med både Davis, Daisy og psykologen byr på massevis av interessante betraktninger, som når Aza beskriver det vanskelige i å fortelle Dr. Singh hvordan det går med henne: «Jeg ville gjerne fortelle henne at jeg begynte å bli bedre, for det var sånn det var meningen at historien om sykdom skulle utvikle seg: Det var et hinder du hoppet over, eller et slag du vant. Sykdom er en historie i fortidsform.»

Rørende og veslevoksent

Noen få steder lugger det litt i oversettelsen, som uttrykket å «dekompensere psykisk», som jeg fortsatt ikke forstår hva betyr, men for det meste har oversetter Stian Omland gjort en god jobb. Greens beskrivelser av denne odde, ærlige og vanskelige romansen kommer fram på en akkurat passe rørende, klisjéfylt og veslevoksen måte til at lesere i alle aldre kommer til å kjenne det skikkelig i magen: «Jeg tok hånda hans, og et sted i meg hadde jeg lyst til å si at jeg elsket han, men jeg var ikke sikker på om jeg virkelig gjorde det. Hjertene våre var knust på de samme stedene. Det likner på kjærlighet, men er kanskje ikke selve kjærligheten.»

Og så altså denne slutten, som jeg hadde stålsatt meg for, men som likevel var uventet og trist og fin og umulig å lese uten at tårene rant. Er det rart jeg tenkte mer på tenåringer i Indianapolis enn på fyrverkeri på nyttårsaften?

 

RANDI FUGLEHAUG