Stinn brakke i Bergen

Stig Holmås under fredagens lansering i Bergen. Foto: Dag Bjørndal.

Lyrisk: Stor stemning da Stig Holmås lanserte sin nye diktsamling «Innom».

Avholdte Stig Holmås (f. 1946) trenger ingen videre presentasjon. Han debuterte i 1970 med diktsamlingen Vi er mange.  Senere kom det fire til, men på 80-tallet gled han over mot prosa med romaner både for barn og voksne. Fredag var han imidlertid tilbake i poesiens mantel. Holmås første diktsamling på 34 år, ble sluppet i Bergen.

Før bokslippet uttalte Holmås at han er lei av at dikt diskuteres i hjel. Vi holder med. Diktet treffer først og fremst en nerve, eller ikke. Tenk bare på hvor mange som – i alle fall på min tid, ble vaksinert mot poesi av et rigid skoleverk som krevde grundige diktanalyser.

Like før dørene ble åpent på kulturscenen Underlig, fryktet dikteren at kun et fåtall ville dukke opp, men kom gjorde de: Med sedvanlig innlevelse leste (og sang!) Helge Jordal fra Stigs dikt. Frode Grytten fortalte den legendariske historien om da han og Holmås skulle kjøre til bokopplesning i Odda. Og musikken ble servert av ingen ringere enn viserockeren Endre Olsen og pianisten Harald Dahlstrøm.

Helge Jordal leste (og sang).

Over 100 diktsamlinger skal med dette ha blitt revet bort under kvelden.

En kveld for både tårer og skratt. Bergens store billedkunstner, Arvid Pettersen oppsummerte kvelden: – Det var kjempeskoj og nyttig for den mentale balansen.

God stemning. Fra venstre: Dikteren, Kjiket – Tove Jensen Holmås, Gunnar Staalesen, Gyldendals Morten Moi – og Chris Tvedt.

Allerede neste uke skal Stig Holmås i rampelyset igjen. Onsdag kveld har Den Nationale Scene urpremiere på forestillingen Regn etter forfatterens kritikerroste roman av samme tittel.

Et dikt fra Innom? Mange å velge mellom, men etter å ha konferert med fotografen, velger vi diktet Santa Luzias lyder. Et dikt med bakteppe fra den lille fiskelandsbyen i Holmås sitt andre hjemland, Portugal.

 

SANTA LUZIAS LYDER

Mot mine trommehinner
strømmer Santa Luzias trygge lyder.
Mellom de trange gatenes fasader
av mur og mønstrete fliser
hører jeg hverdagens stemmer, og
ingen steder ler ungene mer hjertelig enn her,
ingen steder er kvinnenes stemmer hesere,
og mennene? Ja, de roper til hverandre
– nesten alltid uten sinne.
På fridager hører jeg det korte, harde smellet
av stålkule mot stålkule i sanden på petanca-plassen,
og ute fra våtmarkene kommer vadefuglenes
vakre, vemodige fløyting.
Over alt uler og bjeffer hundene.
Så takker dagen for seg,
og under Karlsvognens klare stjerner
freser katter mot katter gjennom smugene
mens kirkeuglen jamrer fra olivenåsenes mørke.
Et vindu på gløtt
hvisker hemmelige ord
fra to som elsker,
og fra leden øst for havnen
kommer motorduren fra fartøyene
som mellom grønne og røde lanterner
stevner ut for å finne nattens fangst.
Og under alt dette, døgnet rundt:
Det fjerne, uopphørlige bruset fra havet som ruller evig
mot Ilha de Taviras lange strender.

Det er slikt jeg hører nå,
i denne korte, siste tiden.

 

***

Stig Holmås, Innom (Gyldendal, 2019)

Foto: Dag Bjørndal
-- annonse --