Sten mot ruten: dikt i natten

I dag skriver vi «Verdens poesidag». FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) innstiftet verdens poesidag i 1999 for å sette søkelys på språklig mangfold og poesi som et sårbart, men viktig kulturuttrykk.

Diktet fanger øyeblikket og øyeblikk blir til dager, uker, år. – Hvert ett dikt er unikt, men samtidig speiler diktet erfaring av det som forener oss; ønsket om å skape uttrykk som krysser grenser og kulturer, tid og rom – i dette bekreftes menneskene som en felles familie, skriver Irina Bokova – generalsekretær i Unesco, i anledning dagen.

Til å markere Poesidagen har vi funnet frem et sårt, men vakkert dikt av André Bjerke (1918-1985). Allsidige Bjerke var og er en språkets mester, en av våre mest folkekjære lyrikere, men også kjent for kriminalromaner, sjakk og for å ha gjendiktet verdenslitteratur til norske scener.

Bjerke var fetter til en annen av våre mest markante diktere, Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976). Som ung brukte Bjørneboe navnet Ingvald, og ble derfor kalt Vallen av familie og venner. Bjørneboe valgte selv å gå bort i mai 1976. Noen uker senere stod ukens dikt å lese i Dagbladet. Minnediktet berører, samtidig deler det med seg noe tidløst viktig. Vi burde alle være litt som Vallen, forstyrre folk, familie og venner rundt oss:

– Her er et dikt du må høre!

Sten mot ruten: dikt i natten

Juni 1976. Jens Bjørneboe in memoriam

Det er en sommernatt engang i tiden
for fire tusen sommernetter siden….

Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill
slår plutselig alarm i hodeputen:
et gutteværelsevindu klirrer til
av sten mot ruten.
Og det er ingenting man heller vil
enn å bli vekket litt i sommernatten,
for vel er klokken 12 – men jeg er 18.

Og attenåringen er lutter øre
for sten mot rutene i måneskinn.
En stemme: “Det er Vallen. Slipp meg inn!
Jeg fant et dikt ikveld som du må høre.”

Så går i natten til det gryr av dag
et nyoppdaget dikt av Vilhelm Krag:
“Den uforbederlige” – lest av ham
som fant ikveld sitt eget livsprogram.

Det er som om det skulle hendt igår;
men ruten klirret gjennom førti år,
og alltid var det Vallen som kom inn
med siste funn av dikt i måneskinn.

Mitt gutteværelsevindu er det samme.
Der står en sommernatt i glass og ramme
som før – og ingen tid er gått imens.
En rute klirrer! Det må være Jens.

Å, uforbederlige natteånd:
det kunne ligne deg å komme sånn!
Jeg våker. Jeg er fortsatt lutter øre.
Fant du et dikt i natt som jeg må høre?

André Bjerke

—–

André Bjerke, «Samlede dikt, Annen del, med Moro-vers», (Aschehoug, 2014)

 Foto: Aschehoug