STEMME SAVNET – ESPEN STUELAND

Espen Stueland ble født i Porsgrunn i 1970. Han debuterte allerede i 1992 med
diktsamlingen Sakte dans ut av brennende hus, og siden debuten har
utgivelsene kommet jevnt og trutt fra hans hånd, til sammen tretten bøker i
ulike sjangere, både lyrikk, en roman, essaysamlinger og gjendiktninger. I tillegg
til eget forfatterskap har han også vært aktiv som kritiker og som redaktør av
tidsskriftet Vagant. I det perspektivet kan det vanskelig hevdes at Espen
Stuelands stemme har vært savnet i den litterære diskursen.

Når juryen allikevel har falt ned på at Espen Stueland fortjener å være
den første mottageren av (Strawberry) prisen, så er det fordi forfatteren med
sine seneste utgivelser har sprengt grenser, både i eget forfatterskap og i norsk
litteratur generelt.

Selv om Espen Stueland begynte sin litterære karriere som lyriker, er det
som essayist han har fått mest oppmerksomhet. Gjennom kjøttet; disseksjonen
og kroppens kulturhistorie fra 2009, ble unisont hyllet av kritikerne for sin
særpregede og vellykkete fremstilling av vitenskapshistorie i fruktbar dialog
med filosofi, kunst, kultur og religion. Boken dannet også grunnlaget for en
senere doktorgrad.

Høsten 2014 var Espen Stueland og datteren på vei hjem fra
fotballtrening da de ble rammet av en flom av uvanlig omfang og voldsomhet.
Denne opplevelsen ga støtet til en essaysamling som kom to år senere, kalt
700-årsflommen, 13 innlegg om klimaforandringer, poesi og politikk, hvor
forfatteren skrev engasjert og med stor kunnskap om vår tids største
utfordring. Det er han ikke alene om, men Espen Stueland gjorde med et
perspektiv som er annerledes, han skriver ikke bare om klimakrisen, men også
om litteraturen og hvordan det litterære språket kan gi oss ny innsikt og
forståelse.

Denne viljen og evnen til å ikle faktabasert kunnskap en annerledes
språkdrakt, er enda mer uttalt i Espen Stuelands seneste utgivelse, Eilert Sundt tilstanden fra 2019. Boken er nærmest en biografi om Eilert Sundt, mannen
som nærmest egenhendig la grunnlaget for norsk samfunnsvitenskap ved sine
omfattende og presise beskrivelser av vanlige menneskers liv og levnet på
1800-tallet. Stueland har imidlertid valgt å gjøre dette ved hjelp poesiens
formspråk og mange av dens virkemidler. Resultatet kunne blitt kunstferdig og
oppstyltet, men blir det ikke. Tvert i mot bringer denne hybridformen, som
forlaget kaller sakpoesi, både mennesket Eilert Sundt og tiden han levde i,
nærmere leseren enn noen tradisjonell biografi kunne gjort. Espen Stuelands
bruker det poetiske språket som en lyskaster som lar oss se historien med nye
øyne.

Eilert Sundt-tilstanden er et vellykket og nyskapende formeksperiment,
men verket er også typisk for Espen Stueland kunnskaps- og formidlingsbaserte
forfatterskap og hans tro på at litteraturen kan og skal handle om noe mer og
større enn seg selv.

0 Delinger