Språksterk, men noe pratsom

NORDISK RÅD-NOMINERT: Det er en del å utsette på Bergsveinn Birgissons nye roman, men den skal bryne seg mot de beste i Norden til høsten.

Reisen til livsvannet ble forrige uke nominert til Nordisk råds litteraturpris og det blir Bergsveinn Birgissons andre forsøk på å gå helt til topps. Det kan lykkes.

«De multinasjonale selskapene representerer den nye formen for kolonialisme. Den gangen kolonimaktene trakk soldatene og visekongene sine tilbake, erstattet de dem med forretningsfolk», skriver Suketu Mehta i sin helt nye bok Dette landet er også vårt på Res Publica. Kolonifortellingen Danmark/Island på 1700-tallet er også ett aspekt ved Bergsveinn Birgissons nye roman. Han kommer til det poenget helt på slutten, etter «alt det andre», men kanskje er det største lerretet, det politiske, noe underspilt her. For det er alltid


Bergsveinn Birgisson:
Reisen til livsvannet

Skjønnlitteratur
Vigmostad & Bjørke
231 sider
Oversatt av Oscar Vistdal

«mye annet først» i en Bergsveinn Birgisson-roman, spesielt hans forrige roman Soga om vêret (2015) som hadde fokus både her og der. Det konsentrerte mersterverket Svar på brev frå Helga ser ut til å være et alenestående verk i forfatterskapet, hans Den gamle mannen og havet.

Islands historie er forelegget også hos denne islendingen, som bor halve tiden i Bergen og, i likhet med Kim Leine, er «litt norsk og litt utenlandsk».

Nordisk råd-nominert

Reisen til livsvannet ble forrige uke nominert til Nordisk råds litteraturpris og det blir hans andre forsøk på å gå helt til topps. Det kan lykkes. Reisen til livsvannet er en god roman, men det virker ikke helt som om forfatteren klarer å styre seg. Det kan bli for mange repetisjoner av svartemakt og febersamtaler i og med de underjordiske, det kan bli for mange eksempler på misforholdet i makten mellom kongens utsendte og fattigbefolkningen. Det kan bli for mange sider med selvpisking etter at han oppdager kjærligheten. Til tross for bare 283 sider, oppleves romanen som litt for lang, det vil si for lite konsentrert i både språk og tema.

Men til det gode og til historien: Det er betraktninger, replikker og skrivekunst av betydelig nivå vi møter i de beste partiene som handler om Magnús Árelíus og hans hjelpemenn som reiser rundt på Island for å måle opp landet og for å utspørre folk om hvordan de ønsker reddes. Lokalbefolkningen skjønner lite av hans spørsmål. I Danmark har Kongen bestemt at de friske og arbeidsføre enten bør flyttes til Danmark eller Finnmark i Norge, for på Island har flere vulkaner hatt utbrudd samtidig og tatt livet av store deler av befolkningen og lagt gårder og beiteområder under aske. Distiden kalles årene 1783-85, for brannene og skyene legger røyk over hele Europa, så langt øst som til Syria. Og en slik naturkatastrofe kan ikke folk bo i, dette er noe nyhetsbildet har lært oss de seneste årene og kommer til å lære oss igjen: Naturkatastrofer vil drive folk på flukt – eller i døden.

Vellykket romanfigur

Bergsveinn Birgisson er en allskriver som behersker flere former, og også historiske verker som krever research. Dette ble en roman, men det finnes en betydelig mengde nedskrivelser bak romanen og noen av dem benytter han seg av for å lage dette makeløse dansk-latinske embedmannsspråket som finnes i romanen og beriker den. Brevene fra Magnús Árelíus, som noen ganger skriver seg Magnús Árelíus Egede og fører tankene til biskopen av Grønland i Kim Leines bøker, er lange, men forteller parallelle historier og om en mann i endring. I film og romaner er jo dette en av oppskriftene på en vellykket hovedrolleinnehaver: En som starter et sted, ender opp et annet og er blitt endret av det som skjer ham mellom A og B.

Beskrivelsen av makt

Árelíus reise er en dystopi som Cormac McCarthys Veien og en Robin Hood-historie som Karl-Bertil Jonssons jul og forfatteren tillater seg til og med å være syrlig mot vår venn, den ridende:

Vi har intet presserende behov for å kritisere den meget dypsindige vitenskapsmannens beretning. Vi burde langt snarere være takknemlige for at denne gjesten med friske og vaktsomme øyne er kommet hit til oss. Vitenskapsmannen skuer over landskapet fra sin hest og ned på oss fillekledde, og ordene strømmer frem under den trekantede hatten, hvor han rir omkring i sin dobbeltkneppede, hvitmønstrete vest, under en mørkeblå og messingknappet frakk med oppslått krage, med sitt hvite silkeskjerf rundt halsen og en veltilskåret linskjorte med blonder på brystet, i svarte knebukser og hvite strømer, for ikke å forglemme svartglinsede oppbrettede ridestøvler med spiss tå etter fransk skikk. Han er slik som islendingene sier om elegante folk: ikke ustilig. Han har brede kinnbein og kraftig nese, han er lyspannet og mandig rundt den glinsende haken, vitenskapsøynene svarte som i et sultent dyr. Han er seg bevisst sin makt og sitt oppdrags alvor. 

Valget av fortellerståsted kan også være politisk kritikk. Det er godt håndverk å rive seg løs slik før man faller inn i fortellertravet igjen.

Ellers holder fortelleren seg i bakgrunnen og lar dem ri inn i farer og gammel folkloristikk, møte hedenske figurer, gode og onde, gjengangere og ting et fattiglem på Island knapt tør snakke om. Livsvannet, som er en kilde kun få innvidde vet kan forlenge liv, blir også en kile mellom moderne legevitenskap og lokal skikk.

Svak femmer

Bergsveinn Birgisson er uten tvil en dyktig forfatter, men det kan diskuteres både om denne soga starter på et mest ideelle stedet og om den slutter riktig. Intensiteten drar seg til i et midtparti, og selvsagt mot den uthalende, hollywoodske slutten, der alle kampene får spille seg ut samtidig og falle ned en etter en.

Romanen trenger tid på å gå seg varm hos leseren, og da sier all erfaring meg at det må man kappe fra starten og arbeide inn på annen måte. Hvis terningen hadde hatt sju øyne, ville dette vært en klarere femmer å gi, men fire er for lite. En svak femmer til Birgisson denne gangen, men for all del, det kan være mer enn nok for Nordisk råd i oktober.

VIDAR KVALSHAUG

 

-- annonse --