Solid siste Harald

Vi er fremme ved siste kapittel i historien om det eventyrlige livet til Harald Sigurdsson Hardråde, den siste vikingkongen. Vi har fulgt ham fra han var gutt og ble oppdratt i krigerkunsten til han nå møter døden ved Stamford Bridge i det siste norske forsøket på å erobre England, høsten 1066.

Dermed er historien fullendt, og den slutter som den begynner. Med krig og blodige slag. I den første boken skildret Ekeberg slaget på Stiklestad så det nærmest luktet blod av boksidene. I denne siste er det slaget ved Stamford Bridge vi er til stede ved. I mellomtiden har vi vært med Harald i tjeneste hos fyrst Jaroslav i Russland og hos den

romerske keiseren i Miklagard. I forrige bok kom han hjem, og i denne siste reiser han altså ut igjen.

Men ikke før han har fått en dødsfiende i samegutten Heming, som flykter fra hirdtjenesten etter at Harald forårsaker brorens død.

Med Hvitekrist i ryggen

Er det Hemings gamle mor som kaster gann over Harald før han reiser på sin siste erobringsferd? Eller er det Haralds halvbror, den for lengst døde Olav den Hellige, som ikke lenger er med ham?

Vi er i et praktisk talt gjennomkristnet Norge i 1066. Harald setter sin lit til den nye guden, og er helt overbevist om at når hans tid er ute skal han sitte ved Hvitekrists bord i

paradiset sammen med sin helgenbror Olav. Samme overbevisning har hans nærmeste menn, og etter en liten transportetappe hjemme i Norge, setter 300 skip over Nordsjøen for å ta England – med Guds velsignelse.

Samtidig sitter danskekongen Svein og ser på. Med praktisk talt alle stridsføre menn i Norge på tokt, ligger landet i nord nærmest ubeskyttet. Drømmen om et stort nordsjørike bestående av Norge, Danmark og England lever hos begge de nordiske kongene.

Men i England har man nok med å forsvare seg, og den nye kongen Harold Godwinson pusser våpen. Han vet at både nordmenn og normannere er på vei. Vilhjalm (Vilhelm Erobreren) vil også forsøke å ta landet hans, men først er det nordmennene som må beseires.

Stamford Bridge

Det sagnomsuste slaget ved Stamford Bridge er altså grundig skildret i Ekebergs bok. Vi får en svært troverdig fortelling om hva som egentlig skjedde da overmotet tok krigerkongen vår og hæren hans spaserte inn i Harold Godwinsons felle ved broen i Yorkshire den varme septemberdagen for snart tusen år siden.

Hvordan kunne de gå i den fellen? Våpen og brynjer lå igjen i båtene et godt stykke unna, og de engelske styrkene drepte ikke bare Harald med en pil i halsen, men også veldig mange andre nordmenn.

I en av båtene satt Haralds sønn Olav og ventet, før han og de andre overlevende ble tvunget til en lite ærerik retrett, uten å få med seg sine falne frender.

Troverdig bilde

At Ekeberg kjenner tiden han beskriver er det liten tvil om. Han skriver i etterordet at alle kjente skriftlige kilder er lest, at arkeologi er vurdert og at han har besøkt de fleste stedene Harald har satt sin fot. Summen av research og skriving gir et svært troverdig bilde av datidens kriger og folkene som var med i dem. Det hele skildret i et «moderne» sagaspråk, som setter oss tusen å tilbake uten at det blir påtrengende.

Mot slutten av historien ser vi fremover, sammen med den nye kong Olav, han som historien har døpt Olav Kyrre. Den fredsæle kongen skal snart grunnlegge Bergen, og sitte på tronen i nesten 30 år, uten kriger og erobringsforsøk.

Mens faren Harald altså har gått inn i historien som en av de hardeste og blodtørstigste kongene landet har sett. I Ekebergs bøker kommer vi, riktignok i romanform, svært nær den siste vikingkongen, krigeren Harald Hardråde. Det har vært litt av en reise.

ATLE NIELSEN