Da Slåttvik feiret med en røyk

Simon Slåttvik spanderer en røyk på konkurrent Erling Kroken.

I anledning idrettsfesten i Pyeongchang byr vi på litt langlesning fra den gang hopperne hadde slips og en røykpakke i brystlommen. Den gangen løypene og bakken i vår egen Holmenkollen var pyntet til olympisk fest. Fra boken "Norske idrettsdueller" (Vega 2013) byr vi på duellen mellom kombinertløperne Simon Slåttvik og Heikki Hasu.

Det står en eim av historisk sus etter de to fantastiske navnene. Hør på dem. Simon Slåttvik! Heikki Hasu. Bokstavrim og kraft. Noe urnorsk og noe urfinsk. Og selvfølgelig konkurrerte de i den mest komplette nordiske skiøvelsen, den som krever ferdigheter i både hopp og langrenn.

Simon Slåttvik fra Nord-Norge var ni år eldre enn Heikki Hasu fra Syd-Finland. Men de to konkurrentene fordelte medaljene broderlig og innledet et vennskap som skulle vare livet ut.

Mistet gode år

Simon Slåttvik, født i 1917, kom fra Valnesfjord i Nordland. Som junior representerte han Valnesfjord, men flyttet etter hvert til Mo i Rana, der han meldte seg inn i Stålkameratene. Han begynte som spesialhopper, men ble kombinertmester i Arbeidernes Idrettsforbund, AIF, i 1939. Og så kom krigen.

Den nesten ni år yngre Heikki Hasu vokste opp i Sippola, syd i Finland. Der ble han født i 1926. Så mens Slåttvik fikk sine beste idrettsår ødelagt av 2. verdenskrig, var Hasu heldigere. Han var 19 da freden kom til Europa, og da de første olympiske lekene etter krigen ble arrangert i St. Moritz i 1948, var han ennå ikke fylt 22.

Simon Slåttvik nærmet seg 28 da krigen var forbi, og han følte at han hadde mye å ta igjen. Det skulle han også gjøre. I 1947 ble han norgesmester i kombinert, og året etter vant han i Holmenkollen. Men til lekene i St. Moritz ble han ikke tatt ut. Det var mange gode nordmenn på den tiden. Det var paradeøvelsen vår, og samtlige olympiske leker til da hadde gitt norsk gull.

Det ville Heikki Hasu gjerne gjøre noe med det. Finnen, som hadde sin styrke i sporet, gikk den kombinerte 18 kilometeren så fort at han også ble nummer fire blant spesialistene. I hoppbakken holdt han unna, og han tok et suverent gull foran landsmannen Martin Huhtala. Beste nordmann: Eilert Dahl på sjette plass. Noe måtte gjøres!

Godt voksen

Og noe ble gjort. På hjemmebane hadde Simon Slåttvik vært god lenge, sin avslappede holdning til tross. Han var fylt tretti, men fortsatte å vinne NM og Holmenkollen. Og han tok nesten bestandig Damenes pokal, den som tilfalt beste hopper i kombinert. I NM i 1950 tok han faktisk bronse i spesielt hopprenn også. Så god var han til å hoppe. Og til VM i 1950 reiste han som en av favorittene i kombinertøvelsen. Det ble bronse, etter Heikki Hasu, som vant igjen, og Ottar Gjermundshaug som slo ham knepent. Men nå nærmet det seg OL i Oslo. Der skulle Simon Slåttvik oppleve sin største triumf.

Simon Slåttvik var en usedvanlig populær og likandes kar. Han tok ikke seg selv særlig høytidelig. Ikke idretten heller. I hvert fall ikke treningen. Han tok seg gjerne en røyk etter målgang, og han var som sagt godt oppe i årene til idrettsmann å være da han virkelig kom i gang med karrieren. Han fylte 35 et par måneder etter Oslo-OL, men gjorde som Oddvar Brå og ”slang med på noen renn” også i tiden etter Oslo-lekene. I 1953 vant han sitt fjerde og siste norgesmesterskap i kombinert, og i VM i 1954 tok han femteplassen, bak fire andre nordmenn.

Best i sporet – best i bakken

Mens Heikki Hasu hadde sin styrke i sporet, var det altså omvendt med Simon Slåttvik. I 1950 ble Slåttvik første kombinertløper noensinne til å hoppe 100 meter. I 1951 ble han også nummer to i hopprennet i Lahti. Og da det stundet mot OL i Oslo, visste alle at Slåttvik måtte sørge for å få et kraftig forsprang før langrennet. Hvor mye som måtte til for å holde unna for Hasu i sporet visste ingen, men det var snakk om flere minutter.

Suveren i sporet: Heikki Hasu

Kombinert den gangen var en omstendelig sak. Det var mye regning og finregning, og Gunder-metoden, som er helt selvsagt i dag, var ikke engang på planleggingsstadiet på femtitallet. Men i Oslo skulle i hvert fall hopprennet gå først, slik det ble vanlig etter hvert. Og under OL i Oslo var det – som det alltid var på den tiden – tre hopp, hvorav de to beste telte.

Og så endelig: Søndag 17. februar 1952 opprinner. Folk valfarter til Holmenkollen, der dagens øvelse er kombinert hopprenn. Tusener på tusener fyller tribunene og kranser hesteskoen. Det kombinerte hopprennet er det eneste de fremmøtte får se den dagen. OL i 1952 besto av 22 øvelser alt i alt, og av dem bare to hopprenn. Det kombinerte og det spesielle, fordelt på hver sin søndag. Nøyaktig en uke senere skal bortimot 150 000 tilskuere kranse hesteskoen og se Arnfinn Bergmann ta gull foran Torbjørn Falkanger i det spesielle hopprennet. Men nå er det vår gamle paradegren det gjelder. Fire år tidligere snappet Heikki Hasu kombinertgullet som første ikke-nordmann. Det er tid for revansje. Og vi setter vår lit først og fremst til Simon Slåttvik, men vi har Sverre Stenersen i bakhånd. Tre hopp, to tellende. Det kunne ta tid å finne ut hvem som ledet, men også hvem som vant til slutt, for det skulle regnes om etter langrennstidene også. Men etter å ha ferdigregnet hopprennet visste man i hvert fall hvor mye den som vant hoppingen hadde å gå på. Det kunne være ganske mange minutter iblant.

Knall og fall

Åpnet med fall: Simon Slåttvik.

Og så begynner rennet. Simon Slåttvik kommer som start nummer 2. Det ser bra ut. Han strekker seg til 67,5 meter, men så. Noe skjer. Bindingene hekter seg i hverandre. Vårt håp faller! Det går et sukk over Besserudtjernet. Er vår favoritt ute av dansen eller kan han lykkes i begge de to gjenværende hoppene? Det kan blir tøft. Heldigvis får Sverre Stenersen til et praktfull hopp på 67 meter, med karakterene 17 – 17 og 17,5 som tellende. Vi har ham i bakhånd. Hasu da? Jo, 63 meter. 16 – 16,5 – 17. Men det er altså heldigvis for Simon Slåttvik to muligheter til. Og dem benytter han seg av. Han har spist en appelsin og tatt en røyk på kulen, som seg hør og bør. Han gjør seg klar til andre omgang. Løsner litt på øverste knapp i skjorten han har innenfor genseren, konsentrerer seg … og settet utfor. Jada. 67 meter og 17 – 17 – 18. 112 poeng og dagens beste hopp til da. Puh.

Hasu gjør en nesten tro kopi av sitt første hopp, mens Stenersen øker med en meter. Det hele skal avgjøres i tredje omgang. Der får Slåttvik til et fint hopp på 66,5 med pene karakterer. Hasu slår av til 61 meter, mens Stenersen øker til 69,5 med dårligere stil enn Slåttvik. Finregningen viser at Slåttvik har vunnet hopprennet et halvt poeng foran Sverre Stenersen og med Heikki Hasu på femteplass. Og avstanden? Det er den det handler om! Det regnes og regnes. Og det blir klart at Heikki Hasu må slå Simon Slåttvik med 4 minutter og 33 sekunder på 18 kilometeren påfølgende dag. Det er mye, men det kan gå. Finnen er rå i sporet. Han er helt i verdenstoppen i langrenn. Da han tok gull i kombinert i St. Moritz gikk han styggfort og var bare noen sekunder fra medalje på spesialistenes 18 kilometer. Han slo svenske Mora-Nisse og alle de norske spesiallangennsløperne den gangen. Og akkurat som i St. Moritz går det kombinerte langrennet i Oslo som en del av spesialistenes 18 kilometer.

Gunder

Gunder Gundersen i Midtstua 1958.

På tribunen i Holmenkollen denne søndagen sitter en tyveåring ved navn Gunder Gundersen. Han er et supertalent i kombinert. Han vant det siste kvalifiseringsrennet før OL, men ble ikke tatt ut til lekene med den begrunnelsen at han var for ung.

Vi må anta at han er en smule bitter der han sitter. Kanskje forsøker han å regne ut hvem som vinner og hvor mye den og den må ta igjen i langrennet dagen etter. For også han synes det tar alt for lang tid med utregninger og finregning før resultatene blir klare. Kanskje får han sin store idé allerede der? Ideen hans ble i alle fall foredlet og modnet gjennom hele hans aktive karriere. Og i årene etterpå. Han tenker at hvis den som vinner hopprennet starter først i langrennet, og så starter de andre så langt bak som de ligger an etter hoppingen, ja så vil den som kommer først i mål være vinner av kombinert!

Ideen er selvfølgelig genial, og i dag er «Gunder-metoden», også kalt bare «Gundersen», like naturlig som v-stil og skøyting, men Gunder Gundersen må vente mange år før ideen hans blir realisert. Så sent som i Oslo-VM i 1982 tok Tom Sandberg gull i kombinert etter intervallstart i langrennet, og nesten ingen skjønte at han faktisk gikk for gull der han stormet rundt hesteskoen på vei mot mål. Gunder Gundersen hadde absolutt en god sak. Ikke bare én forresten. Han skulle selvfølgelig vært tatt ut til Oslo-lekene også.

Et par uker etter OL går de tradisjonelle årlige Holmenkollrennene, og han vet det selvfølgelig ikke da, men Gunder Gundersen skal gå helt til topps i kombinertrennet der. Foran alle dem som gjør seg klar til den olympiske 18 kilometeren mandag 18. februar 1952.

To norske gull?

Folk har valfartet til Kollen igjen, og også ute i løypene er det folksomt. Det skal deles ut to gullmedaljer i Nordmarka denne mandagen, og vi har et berettiget håp om begge. I det spesielle langrennet har vi flere potensielle gullkandidater, og i kombinertklassen har Simon Slåttvik 4 minutter og 33 sekunder til gode på sin venn og konkurrent Heikki Hasu. Med tungt føre er det fullt mulig å ta det igjen, med skarpt føre blir det verre. 18 kilometer. Det er over på en drøy time. Men 4 minutter og 33 sekunder? Ingen vet. Alt er mulig.

Heikki Hasu og Simon Slåttvik. Nesten ni års aldersforskjell, men de to har funnet tonen. To trivelige fyrer som reiser verden rundt og konkurrerer. Også til andre kontinenter. VM i 1950 ble arrangert i Lake Placid i USA. En lang reise og et langt opphold. De snakker sammen. Blir venner. Gull til Hasu, bronse til Slåttvik. Og ellers: Holmenkollen, Lahti, Falun. Og andre renn rundt om i Europa. Konkurrenter og venner.

Holder det for Simon Slåttvik? Hasu kommer bak …

4 minutter og 33 sekunder. Det er mye på 18 kilometer. Men alle vet at alt kan skje. Heikki Hasu er så god i langrenn at han også går på det finske stafettlaget. Men hvor god er han i forhold til Simon Slåttvik? De har ikke møttes tidligere denne vinteren 1952. Mange ganger i årene før, selvfølgelig, men ikke i år. Har han øket kapasiteten sin ytterligere? Det vet ikke Simon Slåttvik, som går ut på sin 18 kilometer midt blant spesialistene med start nummer 33. Han har nesten samme utstyr som utøverne bar under åpningsseremonien på Bislett noen dager tidligere. Nikkers og tykke selbustrømper. Han er barhodet og har ikke votter eller vanter på hendene heller. Og heldigvis for ham: Føret er skarpt og fint, som han hadde håpet. Han passerer 8 kilometer på 28,15, overraskende bra. Det er langt foran Stenersen, som startet foran, men holder det mot mannen som kommer bak?

Feiring i dusjen

Jo, Hasu tar innpå, men ikke nok. Han passerer på 27,05. Han har tatt ett minutt og ti sekunder. Skal det holde likevel? Slåttvik får sekundering underveis og vet hele tiden hvordan han ligger an i forhold til mannen som kommer bak. Han flyr som han aldri har gjort før. Og det skal vise seg å holde. Når det hele er over har Hasu tatt inn 3 minutter og 16 sekunder. Det er på langt nær nok. Simon Slåttvik aner det allerede da han går i mål. Publikum jubler vilt. For ham, men også for mannen med start nummer 43, som går i mål like etter Simon Slåttvik. Han er spesiallangrennsløper, heter Hallgeir Brenden, og han flyr virkelig som en gal gjennom Nordmarka denne mandagen. Han har heller ikke noe på hendene, men han bærer en lue som aldri noen har sett maken til. En slags heklekalott. Definitivt medbrakt fra hjembygda Trysil. Og han løper fortere enn finner, russere, østerrikere svensker og andre nordmenn. Til mål kommer han 54 sekunder etter at start nummer 33 Simon Slåttvik har passert linjen, og folk begynner å skjønne at Hallgeir Brenden kommer til å ta gull i spesiallangrennet. Men hva med Slåttvik? Jo, han kommer sannsynligvis til å ta gull han også. Brendens tid er over fire minutter bedre enn Slåttviks på 18 kilometeren, likevel holder Simon Slåttviks tid til en 15. plass blant spesialistene. Men i kombinert skal den holde til noe atskillig bedre …

De to skikongene går i badet mens de venter på de endelige resultatene. Mens de dusjer av seg 18 beinharde kilometer begynner de å fatte at de kommer til å ta gull begge to. De begynner å le og feire der i badet. Så tar de på seg tørre klær og går for å møte pressen. Rolf Kirkvaag intervjuer Slåttvik. Det er første gang gullvinneren snakker i en mikrofon. Han forteller at han snart er 35 år og at han har hatt vanskelige treningsforhold det siste året fordi han har holdt på med husbygging. Og siden det er første gang i radioen får han lov til å sende en hilsen til hvem han vil. Han sender den hjem til Nord-Norge. Til alle som bor der, alle som én.

Gull og mer gull

Så er det ”Ja vi elsker” og full feiring. Både for Brenden og Slåttvik. Og for å gjøre dagen komplett tar Hjallis sitt andre gull på to dager nede i byen ved å slå Wim van der Voort med to tideler på femtenhundre. Oslo går av hengslene.

Heikki Hasu gratulerer sin venn og konkurrent. Hasus tid på 18 kilometeren holder til fjerdeplass i langrennet, akkurat som i St. Moritz fire år tidligere, der han tok gullet sitt i kombinert. Fem dager senere skal han få sitt velfortjente gull også i disse lekene. Han er av de fire som tar gull for Finland på stafetten. Som første finne får dessuten Heikki Hasu Holmenkollmedaljen i 1952. Året etter skal han endelig vinne kombinert i Holmenkollen, også det som første finne.

I 1954 møttes de to konkurrentene igjen for siste gang i bakken og sporet. Simon Slåttvik nærmet seg 37 da han tok femteplassen i VM i Falun. Heikki Hasu måtte nøye seg med niendeplassen, og etter det var det slutt. Heikki Hasu gikk tilbake til sitt yrke som gårdbruker i hjembygda, og i 1962 ble han valgt inn i den finske nasjonalforsamlingen for Bondepartiet. Med et lite avbrekk satt han til 1970. Etterpå gikk han igjen tilbake til jobben som gårdbruker.

Simon Slåttvik ble boende på Lillehammer etter at karrieren var over. Han jobbet blant annet i Stabburet og etter hvert som kioskeier. På Lillehammer var han en velkjent og velsett innbygger som tok del i det sosiale liv på flere områder, blant annet som høyt gradert frimurer. Her vokste også sønnene hans opp. De het Sverre og … Heikki. Ja, yngstesønnen er oppkalt etter konkurrenten og vennen fra Finland. En vakker gest fra en gullvinner til en annen. Sverre døde i 1977, men Heikki bærer navnet til sin fars konkurrent med stolthet og verdighet. Han har flere ganger besøkt Heikki Hasu i Finland og også truffet sin navnebror når denne har besøkt familien hans i Norge.

Simon Slåttvik døde i 2001, 83 år gammel.

 

***

 

Simon Kaurin Slåttvik

Født 24. juli 1917 i Valnesfjord. Nordland, Død 5. mai 2001 i Lillehammer, Oppland.

OL-gull i kombinert 1952, Bronse i kombinert under VM på ski 1950. Tre seire i Holmenkollen, fire norgesmesterskap. Tildelt Holmenkollmedaljen.

Klubber: Valnesfjord IL, Stålkameratedne og Lillehammer Skiklub

 

Heikki Vihtori Hasu

Født 21. mars 1926 i Sippola, Finland.

OL-gull i kombinert 1948 og 4×10 km stafett 1952, VM-gull i kombinert 1950, VM sølv på 4×10 km stafett 1950. Vant kombinert i Holmenkollen 1953. Tildelt Holmenkollmedaljen

En statue av Hasu står i Anjalankoski, Finland

 

(Foto: Wikimedia Commons)

 

Artikkelen er hentet fra boken Norske idrettsdueller av Atle Nielsen (Vega forlag 2013).

 

 

Trykk her for å se høstkatalogene