Derfor står Muppetene for den beste Dickens-adapsjonen

Michael Caine er en av få "menneske-skuespillere" i The Muppet Christmas Carol (Foto: Disney)

Det er ingen tvil om hvilken adapsjon av "En julefortelling" som er den beste, mener Nora Steenberg.

Charles Dickens En julefortelling er ikke bare en av verdenslitteraturens mest berømte fortellinger – det er også fortellingen som reddet den moderne julefeiringen. Naturlig nok er den blitt adaptert en rekke ganger, men det er en svært vanskelig historie å gjengi korrekt.

Det er etter min mening kun én filmskaper som har mestret en troverdig gjengivelse av fortellingen fra 1843. Og det er Brian Henson og hans gjeng av muppeter.

Grinebiteren får åndelig besøk

For å friske opp minnet til de av dere som ikke husker handlingsforløpet i det klassiske kvadet:

En julefortelling handler om grinebiteren Ebenezer Scrooge. Han hater julen, som er blitt en høytid for sløseri, etter hans mening. På julenatten får han besøk av spøkelset til sin tidligere partner Jacob Marley, som advarer ham om hvilken skjebne som venter ham etter døden om han ikke forandrer væremåte. Den natten får han ytterligere besøk av tre spøkelser – som endrer Ebenezers syn på livet og julefeiringen.

Charles Dickens skrev En julefortelling i en tid hvor gamle juletradisjoner var i ferd med å svinne hen, til fordel for den mer puritanske, kristne julen. Dickens gjenintroduserte i En julefortelling gamle juletradisjoner, med alt hva det innebar av festligheter, pynting og til og med frasen «Merry Christmas». Han har fått æren for å ha reddet den moderne julen – men julefeiringen på den tiden var noe ganske annet enn vår moderne jul.

Ivaretar spøkelseshistorien

Et særpreg ved julen på Dickens tid, som har forsvunnet ut av vår moderne julefeiring, var at den var mye skumlere. Spøkelseshistorier var nemlig et viktig element i den viktorianske julefeiringen. Dermed gir denne setningen i Andy Williams julesang «It’s the Most Wonderful Time of the Year», mye mer mening: « There’ll be scary ghost stories. And tales of the glories of Christmases long, long ago.”

Spøkelseshistorien er også en sentral del av En julefortelling.

Muppet-grinebiterne i rollene som Marley & Marley (Foto: Disney)

Men nå lurer du kanskje på hvor muppetene passer inn i dette? Jo, for det er nettopp den gotiske, skumle stemningen blandet med julemagien som så få adapsjoner av fortellingen har klart å få til. Det blir ofte en veldig dyster fremstilling av viktorianske London – men julemagien dukker sjeldent opp før Ebenezer selv kjenner den i sitt hjerte.

Slik er det ikke i The Muppet Christmas Carol fra 1992, med Michael Caine i hovedrollen som Ebenezer Scrooge. Henson får til den kombinasjonen: Her lever det gotiske og julemagien side om side – akkurat slik som det gjør i den opprinnelige fortellingen.

Dickens var morsom!

Til tross for at det «bare er en barnefilm» tar Henson og hans muppeter Dickens originale historie på alvor – det skinner også igjennom i de historisk korrekte kostymene og scene-settene.

Men kanskje aller mest skinner det gjennom at muppetene står bak «den eneste» adapsjonen som får til å formidle Dickens spesielle fortellerstemme. I en julefortelling er det nemlig Dickens selv som er fortellerstemmen – og det er nettopp denne stemmen mange adapsjoner mister – noe som er et tap for mye av meningsinnholdet i historien.

Karakteren Gonzo som Charles Dickens (Foto: Disney)

Men muppetene løfter heller frem denne fortellerstemmen. Det er en genistrek å la karakteren Gonzo spille selve Charles Dickens, og la ham være en historieforteller som loser seerne gjennom fortellinger – ofte med direkte sitater fra En julefortelling, som blir forklart og «oversatt» for moderne seerne. Ofte på humoristisk vis.

Og det er også et annet vesentlig trekk ved En julefortelling som mupettene bevarer i sin adapsjon: humoren. Dickens var overraskende morsom i sitt språk – noe som nok har gått mange hus forbi, mye takket være de mørke adapsjonene. Humoren er ofte helt fraværende i andre adapsjoner. Men med muppetene er denne selvsagt ivaretatt. Det kler en adapsjon av En julefortelling å inkludere både humor og sang.

Karakterene er perfekt

Litteratur i viktoriatiden var også annerledes fra i dag. Historiene var ikke skrevet fra A til Å i like stor grad som i dag. I dag kan de fleste romaner oppbygging minne om TV-serier. Den gang da var det karakterbyggende sekvenser mye mer vanlig – men dette gjør seg dårlig i nettopp TV og filmer.

Eller gjør det det? For Hensons muppeter har bevart disse karakteroppbyggingene – men slipper på mange måter å etablere sine karakterer i like stor grad som andre adapsjoner med «ekte» skuespillere. Det er enklere å bygge karakterer når publikum allerede «kjenner» karakterene. Det leder meg til mitt neste poeng: Muppetene er perfekte til å spille Dickens karakterer. Ingen andre «skuespillere» passer like godt, fordi muppetene allerede innehar mange av kvalitetene Dickens beskriver, så filmen trenger ikke bruke tid på å etablere karakterene. Muppetene er dessuten veldig troverdige karakterer i Dickens univers.

Cratchit-familien spilt av Kermit og Miss Piggy (Foto: Disney)

Alle vet at Kermit er snill, derfor er han troverdig som Bob Crachit. Alle vet at Ørnen er streng, derfor er han perfekt som Scrooge sin gamle skolelærer. Miss Piggy er sjefete, og passer perfekt som matriark. Man tar med andre ord med seg sine fordommer inn i filmen – noe som bare gjør den bedre.

Når det gjelder de tre åndene som besøker Scrooge, er det tre nye dukker som introduseres i denne filmen – og de er akkurat slik Dickens beskriver dem i historien. Det er ingen andre adapsjoner som har fått til å gjøre Nåtidens ånd så hjertelig som her – ei heller å få til miksen mellom barn og voksen i Fortidens ånd. Men den beste er Fremtidens ånd. I Muppet-versjonen får de til å fremstille ånden som like mystisk og stille som Dickens i fortellingen. Det skal ikke være noen skuespiller som spiller denne ånden – for dette er Døden, som viser Ebenezer hvilke konsekvenser han står overfor.

Julen i et nøtteskall

En julefortelling er en av verdenslitteraturens tristeste sosialrealistiske stykker. Det er nok derfor adapsjonene ofte blir enda mer mørke enn Dickens opprinnelige fortelling. Men mange av adapsjonene mister dermed fortellingens julemagi, og glimtene av håp og humor mellom sidene.

Det er kun Brian Henson og hans fars dukker som virkelig har klart å favne om Dickens egentlige mening med historien: At de skattene vi opparbeider oss i dette livet ikke blir med oss til det neste – det gjør derimot er minnene og kjærligheten.

Og slik er En julefortelling fremdeles like aktuell i dag. Det er julen i et nøtteskall: kjærlighet, minnene om de som har vært med oss og ikke minst en god fest.

NORA STEENBERG

 

73 Delinger