SAKLIG ONSDAG: Hun elsker sine barn, men i blant hater hun å være mamma. Malin Meekatt Birgerson ønsket å vise det virkelige mammalivet, og resultatet ble "La mamma bæsje i fred"
Alle mødre ønsker vel å være en Supermamma. En som har kontroll på alt fra søndagsmiddag til dugnader i borettslaget. Virkeligheten er derimot ofte en annen, med våkenetter, sutring og konstant dårlig samvittighet.
Altså ikke det livet man velger å vise frem i sosiale medier. Det å si at man ikke elsker å være mamma er tabubelagt, og det er dette Malin Meekat tar et oppgjør med i sin nye bok La mamma bæsje i fred.
Malin Meekatt Birgersson (36 år) er småbarnsmamma, frilanser og designer. Men mest kjent er hun for sin blogg, meekat.com, som har over 20.000 lesere ukentlig. Hun har også en stor tilhengerskare på Facebook og Instagram – nå gleder hun seg over å få dele sitt budskap med norske lesere. Det er jo hennes erklærte ”mission in life” å nå ut til alle mammaer som kjemper.
Navn: Malin Meekatt Birgersson
Aktuell med: La mamma bæsje i fred (Pantagruel)
Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?
Jeg har løpet av mine fem år som mammablogger fått ekstremt mye ros, og bloggleserne mine har tigget og bedt om å få tekstene mine i bokform. Mammaer mailer meg og stopper meg på byen, og sier at de orker mammalivet og kaoset takket være min skrivning og gjenkjennelsesverdien i tekstene mine. Det har blitt mitt ”mission in life” å forsøke å nå ut til alle mammaene som kjemper. De som kjemper med å få hverdagen til å gå opp, som kjemper mot den daglige samvittigheten og som behøver å få kjenne at de duger slik som de er. At det er OK å være sliten på mammalivet en gang i blant. Det er mitt håp at masser av mammaer skal få bøkene i sine hender, lese den og kjenne at litt av presset slipper. At de kan få le og gråte av gjenkjennelse, og at de kan kjenne seg litt mindre ensomme i kaoset.
Hvordan har reaksjonene på kronikkene du har skrevet i sommer, og ikke minst boken, vært?
Jeg har fått masse positiv tilbakemelding. Mange nye norske lesere mailer og takker for en god bok og skriver at de elsker min ærlighet. Mange skriver at det endelig er noen som setter ord på det vi alle tenker og kjenner på. Jeg skriver ærlig, uretusjert og åpnet om hvordan det er å være mamma, og selv om det provoserer en del, så er det til 95% heiarop og ”hallelujah”. Det er fremdeles litt tabu å si at man ikke elsker alt med mammalivet. Det er tull syns jeg. Det er jo slik livet er, og hvorfor skal vi skyldbelegge hverandre?
Hvor tror du tanken om å måtte være en Supermamma kommer fra?
Jeg tror at vi alle har et indre bilde av hvordan mammalivet skal bli. Man har forventninger og drømmer. Så kommer virkeligheten som et slag i ansiktet. Foreldremagasiner, mammablogger og sosiale medier fylles med bilder av ”den perfekte mammaen” som baker cupcakes, dyrker egne grønnsaker og syr sine egne barneklær. Folk skryter av fredagskos og hvor lykkelige de er, men de glemmer å formidle den andre siden av familielivet. Virkeligheten. Tårene. Utfluktene med søl og tissetrengte barn. Lengselen etter å gå og bæsje i fred, uten barn som står og drar i døren og roper ”MAMMA!”. Jeg skrev boken for å slå hull på ”Supermamma-myten”. Jeg ville vise hvordan virkeligheten ser ut. Vise at man kan le bort kaoset, at man kan elske sine barn, men syns at de er dritt i blant.
Hvis vi går bort fra det rosenrøde; hvordan er det egentlig å være en mamma?
Jeg sier alltid; ”Jeg elsker alltid barne mine, men noen ganger hater jeg å være mamma”. Og akkurat sånn er det. Man kan aldri forestille seg hvordan det kommer til å bli før man sitter med en baby i armene. En sterkere kjærlighet finnes ikke. Men samtidig kjenner man en stor redsel over å være den viktigste i livet for noen andre. Visse dager vil man rive ut håret sitt, men man ville ikke byttet dem bort for noe i verden. Det er mektig. Jeg er den som får vise mine barn livet, og den som er ansvarlig for at de blir bra mennesker. Men jeg er også den som tørker spyet, bytter bæsjebleier, som ikke får sove om nettene, ikke får gå på do i fred, og som maser 150 ganger når leksene skal gjøres. Jeg elsker alltid mine barn, men faen hvor tøft det er i blant.
Hva vil du si er de beste og verste sidene ved å være en mamma?
Det verste? Jeg må jo si toalettbesøkene med tanke på bokens tittel? Nei, alvorlig talt, så er det den forbannede dårlige samvittigheten. Det kommer med forløsningen og det slipper aldri. Uansett hvor mye man kjemper, så følger man aldri at det er nok. Man vil være en god mamma. Man vil at barna skal ha det bra og være lykkelige, og man vil forberede dem på best mulig måte for livet som venter. Men man kan ikke gjøre alt. I blant er man så trøtt at man knapt klarer å stå oppreist, men så må man fremdeles være mamma. Man kan aldri ta fri fra følelsene. Man kan reise bort og unne seg ”egentid”, men den dårlige samvittigheten finner oss overalt.
Det beste med å være mamma er den sterke kjærligheten. Det båndet man har med sine egne barn går ikke å beskrive med ord. Klemmene, kyssene, følelsen når de har sovnet i armene dine etter en lang dag, og gleden i øynene deres når de ser eller lærer seg noe nytt. Det er verdt alt slit!
