DEBUTANTSPALTE: Hun skulle behandles for anoreksi, men ble verre etter omfattende tvangsbruk. Nå er Nikoline Riis Lindahl (28) aktuell med debutboka «Pasientrom 42. To år på lukket avdeling» – en fortelling om tvang i psykiatrien og hva det gjør med pasienten.
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– Boken skildrer mine erfaringer med tvang gjennom to år. Jeg var tvangsinnlagt og utsatt for omfattende tvangsbruk. Behandlingen som skulle redde meg fra anoreksi, gjorde meg i stedet dårligere. Likevel handler boken også om håp. Jeg mistet selv håpet da behandleren min sa at jeg aldri ville bli bedre. Men i dag er jeg frisk.
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Fordi dette ikke bare er historien om hvordan sykdommen vokste, men om hvordan hjelpen som skulle redde meg, gjorde meg sykere. Også fordi håpet ble tatt fra meg da jeg trengte det som mest. Nå vil jeg gi det videre – vise at det finnes en vei, selv når alt virker umulig.
Nikoline Riis Lindahl:
Pasientrom 42. To år på lukket avdeling
Kagge forlag
179 sider
– Hvordan har det vært å skrive om så personlige opplevelser?
– Å skrive denne boken har vært både krevende og bearbeidende. Som forfatter ønsker man at leseren skal se, føle, sanse og høre det samme som karakteren. Her er karakteren meg selv. Det føltes som å gå inn i mørket med et nytt blikk, samtidig som det var en måte å bearbeide det jeg opplevde alene – også for andres skyld.
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Helt siden barndommen har jeg ønsket å bli forfatter. Jeg skrev historier for meg selv og har alltid hatt denne drømmen. Vanligvis skriver jeg skjønnlitteratur, men livet tok en annen retning, og dette ble min debutbok – noe som føles helt riktig.
– Hvordan føltes det å kunne kalle seg selv forfatter?
– Det føles surrealistisk, men samtidig riktig. Dette er akkurat det jeg vil gjøre – skrive bøker, fortelle historier og være en del av det litterære universet.
– Hva leser du helst selv?
– Jeg leser helst romaner, særlig de med dybde. Jeg trekkes mot fortellinger som utforsker relasjoner, gjerne med et mørkere og dypere preg – bøker jeg kan lære noe av og som berører meg. Og så liker jeg å lese barnebøker for tantebarna mine!
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Det beste skrivetipset jeg har fått er å bruke friskrivningsøkter når jeg står fast. Sett av 15 minutter, skriv uten å tenke, og fortsett til alarmen ringer. Noen ganger dukker det opp ord, setninger eller temaer.
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Jeg håper at leserne sitter igjen med innsikt, kamplyst, kunnskap, mot, lys og håp. Aller helst ønsker jeg å treffe en nerve som gir leseren en økt bevissthet, eller kanskje bli et lys for noen som trenger det.
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Så gøy at du spør! Jeg er allerede i gang med neste bok, og denne gangen skriver jeg skjønnlitteratur – en sjanger jeg føler meg mest hjemme i. Det blir noe helt annet enn debutboken min, «Pasientrom 42». Kanskje føles det derfor litt mindre skummelt å skrive en «andrebok», men det er alltid spennende å starte på et nytt prosjekt.
