– Skam bør ikke kastes bort på lesevaner

Per Marius Weidner-Olsen. Foto: Baard Henriksen

BOKETTERSYNET: Han gjorde alt annet enn å lese bøker som barn. Men da Per Marius Weidner-Olsen ble voksen, gjorde Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" så stort inntrykk at den måtte leses flere ganger.

Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian.

Denne uka har vi spurt forfatter Per Marius Weidner-Olsen. Han er aktuell med romanen Ny mann, som er en fortelling om soning i fengsel og soningen som aldri opphører.

 – Boken jeg leser nå:

– Det blir lite lesing i periodene hvor jeg skriver selv. Nå er jeg ikke i en sånn periode, men leser likevel ikke så mye. Jeg har en stabel på nattbordet som en konsekvens av god vilje og besluttsomhet på tidligere tidspunkt, og så leser jeg litt på måfå eller etter dagshumør fra den stabelen, for eksempel Fuglane av Vesaas og Rettergang av Sartre, på dansk.

 – Boken som forandret livet mitt:

 – Det er nok andre ting enn boklesing som har forandret livet mitt, og sånn håper jeg jo at det er for andre også. Som ung voksen gjorde Forbrytelse og straff av Dostojevskij uutslettelig inntrykk, jeg leste den flere ganger, jeg var fjetret. I senere år Blodmeridianen og Et guds barn av McCarthy, det er iblant rystende å oppleve hva som er mulig å gjøre med språket. Og honnør til den norske oversetteren.

 – Boken jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet:

– Kanskje en skikkelig bestselger sånn at jeg hadde blitt rik. Eventuelt kunne jeg ha skrevet På sporet av den tapte tid, og så kortet den ned litt. Neida. Det riktigste svaret er Den fremmede av Camus, da hadde jeg lent meg tilbake og tenkt at ja, det var det.

 – Boken som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest:

– Det må bli et knippe av bøker. De nevnte av Dostojevskij, McCarthy og Camus, selv om jeg ikke skriver som dem, og dessuten Tyvens dagbok av Jean Genet og kanskje En maskes bekjennelser av Mishima, selv om jeg ikke skriver som dem heller. Det handler om å bli preget av innholdet, og inspirert av språk og stil. Dette med oppbygging, vendepunkt og dramatisk kurve kan jeg lite om.

 – Boken som betød mest for meg da jeg var liten:

– Haha, jeg gjorde alt annet enn å lese da jeg var liten. Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, vi hadde en tykk og lysebrun bok, kanskje til og med i skinn, med Kittelsen-tegninger av Pesten når den i menneskeskikkelse kommer smygende opp trappen, og et annet sted nærmer seg en gård. Så var det Nøkken og Kvitebjørn kong Valemon og huldre og geiter og fanden. En faktabok om universet var et godt naturvitenskapelig korrektiv til dette med eventyr, men ikke noe mer beroligende, egentlig. Jeg leste i begge med stort alvor.

 – Boken jeg synes er mest undervurdert:

– Hvorfor ikke boken som jeg synes er mest overvurdert? Det hadde vært lettere å svare på, men også vanskeligere. Jeg er blank her, det er lett å vri dette mot en eller annen bok jeg mener hadde fortjent mer oppmerksomhet, uten at den nødvendigvis er undervurdert i utgangspunktet, den har bare ikke slått bredt an. Men det synes jeg jo er bra, at gode bøker ikke slår bredt an.

 – Den siste boken som fikk meg til å gråte:

– Jeg gråter ikke når jeg leser bøker. Jeg begynte å grine da jeg som nittenåring ville bli bedre i engelsk og åpnet Finnegans Wake fordi den stod i bokhyllen hjemme. Neida. Samboeren min gråt da hun leste Det andre namnet av Fosse, og da hun viste meg partiet, forstod jeg hvorfor hun hadde gjort det, begynt å gråte, men jeg gråt ikke selv. Jeg gråter lettere av nyhetsinnslag, reportasjer og dokumentarer, sånt som er utvetydig virkelighet.

 – Den siste boken som fikk meg til å le:

– Det er vel faktisk når jeg har bladd i mine egne to romaner, det. Det er humor der, man må bare lete litt i all elendighet og faenskap. Men hvis jeg går flere tiår tilbake, til da jeg var student, da leste jeg en del Harold Pinter og lo mye av The Dumb Waiter, det var ganske mange pussigheter der. Solstad kan også få meg til å le, Bjørn Hansen gjør unektelig en del komiske ting, som når han surrer rundt i Bø i Telemark.

 – Boken jeg skammer meg over å ikke ha lest:

– Skam er en så dyptgripende tilstand at den ikke bør kastes bort på lesevaner. Da er det i tilfelle ikke ordentlig skam. Også her ville det ha vært lettere å svare hvis det var motsatt, altså hvilken bok jeg skammer meg over faktisk å ha lest. Men det hadde ikke gått, det går jo ikke. Hvis en nær venn av meg hadde skrevet en bok, og jeg ikke hadde lest den, da ville jeg nok ha følt noe som ligner skam.

 – Boken om mitt liv – tittel:

 – Jeg hadde et liv nesten som mitt eget, muligens, siden debutromanen heter det den heter? Jeg har stor respekt for minnenes upålitelighet i kombinasjon med det inni oss som søker mening, sammenheng, forklarelse og begripelse. Kombinasjonen resulterer gjerne i en fiksjon som vi kaller vårt liv eller vår fortid. Der fremme venter døden, og den har dessverre ingen oppsummering eller lignende å tilby, så vi lager vel får fortelling i forkant, på hver vår måte, enten vi skriver en bok om det eller ikke.

 

 

 

 

0 Delinger