Strøksnes med ny odyssé

Morten Strøksnes (Foto: Baard Henriksen)

Denne høsten er Morten A. Strøksnes klar med «Lumholtz’ gjenferd»: En storstilt boklig reise i tid og sted, der den glemte oppdageren Carl Sofus Lumholtz hentes fram fra skyggene.

Aldri har en nordmann vært så kjent, for så å bli så fullstendig glemt. Dette faktum fanget Strøksnes’ oppmerksomhet allerede for 20 år siden.

– Han var internasjonalt kjent i sin samtid og Norges eneste tropeoppdager. Han nøt stor anseelse for reiseskildringer og antropologiske studier, og var anerkjent som samler og fotograf. Ikke sjelden ble han nevnt sammen med Nansen, Amundsen og Livingstone, siden han dro ut i felt og ikke støvet ned ved et skrivebord. Han bodde i årevis sammen med urfolk, så hvorfor har vi nesten ikke hørt om ham, sier forfatteren til NTB.

Lumholtz bet seg liksom fast i Strøksnes’ bevissthet.

– Jeg har visst lenge at det skulle bli bok, men det ene prosjektet har tatt det andre. Men da jeg så 100-årsdagen for hans død seile opp, ble 2022 et mål for meg, sier forfatteren – som dermed selv ble en oppdagelsesreisende der han satte seg fore å følge i Lumholtz’ fotspor.

Det som tidlig ble klart, var at Strøksnes ikke skulle skrive noen tradisjonell biografi om nevnte Lumholtz. I stedet, forklarer han, ville han bruke denne historiske skikkelsen som en døråpner til en rik tid. Forfatteren skriver om en verden der kolonitidens tankegods fortsatt sto sterkt, samtidig som en ny og mer moderne tid kom rullende opp på horisonten.

– Og her er vi også inne på grunnen til at han ble glemt. Det han skrev og sto for, framstår som utidsmessig for generasjonen antropologer som kom etter. Dessuten manglet Lumholtz nettverk i Norge, og ingen av hans bøker er blitt regnet som klassikere.

Ser et slektskap

Noen vil kanskje mene at årets bok fra Strøksnes representerer noe helt annet enn storselgeren Havboka.

– Men jeg ser et slektskap. Der jeg i Havboka brukte Hugo som en slags veiviser inn til fortellinger om havet, blir også Lumholtz en portåpner. Han var den perfekte guiden som hadde nøklene inn til denne verdenen. Han befant seg midt i en spennende brytningstid, og ble en overgangsfigur der han sto mellom det gamle og det nye. Han beveget seg også i de ypperste kretser av vitenskaps- og finansfolk – og sosietet.

Carl Sofus Lumholtz (Foto: Wikimedia Commons)

Strøksnes sier han ikke har hatt et kall om å løfte skikkelsen Lumholtz fram fra glemselen.

– Visst er han bokens sentrale figur. Men alt rundt ham, alt han oppsøker, er på mange måter mer interessant enn han som person. Gjennom ham belyser jeg hans tid, gjennom reisene belyser jeg vår tid, og tiden mellom blir en slags kontrastvæske. Og i arbeidet har jeg vekslet mellom omfattende arkivstudier i mange land, og lange, harde reiser til «hans» steder og urfolk i Australia, Mexico, USA og Borneo.

Enorm kraft

– Lumholtz’ hadde en enorm kraft ved seg, sier forfatteren – og legger til:

– Han var utdannet teolog, men kallet han kjente kom fra verden og naturen. Da han kom seg ut i verden, var det gjort. Han slo seg ned i USA senhøsten 1889 – hvor han ble i 30 år. Og herfra – gjerne i nært samarbeid med ærverdige American Museum of Natural History – dro han av gårde. Ikke minst gikk turen til urfolk i Mexico. Den dag i dag besitter det berømte museet mye av det den eventyrlystne nordmannen hadde med seg tilbake, av knokler, planter og skriverier. Europeiske museer, ikke minst etnografisk og zoologisk museum i Oslo, har også rike samlinger etter Lumholtz.

Lumholtz var også lenge på Borneo. Og i sin første bok, «Blandt Menneskeædere. 4 aars reise i Australien» (1887), skildret han sine opplevelser med urinnvånerne i Australia.

Bor i Lumholtz’ nabolag

Morten A. Strøknes er i dag, som ved et skjebnens lune, bosatt kun et lite steinkast fra Lumholtz’ barndomshjem i Lillehammer – som fortsatt står. Huset han selv bor i, kan meget vel ha blitt frekventert av den bolde oppdager, da også dette sto der i dennes samtid.

Lumholtz-bysten på Lillehammer (Foto: Wikimedia Commons)

I en park i Lillehammer står det et minnesmerke over tropeoppdageren, og i samme by finner vi en gate som er oppkalt etter ham.

– Men spør du den gjengse lillehamring, er det få som egentlig vet noe særlig om mannen, sier forfatteren. Som tror et møte med vår tid ville blitt sterk kost for Lumholtz.

– Artenes død, som foregår i en rasende fart, ville nok falt ham tungt for brystet. Lumholtz var en naturromantiker og en talsmann for beskyttelse av det som vokser og gror. Og i Mexicos Sierra Madre-fjell hadde han nok steilet. Jeg tror det var lettere å være menneske der i Lumholtz’ levetid, enn nå som lovløshet og narkokartell har tatt styringen.

Men noen opplevelser av det mer positive slaget, ville eventyreren også fått:

– Som andre i samtiden var han sikker på at urfolkene ville dø ut i møte med vestlig sivilisasjon, men mange av dem lever jo i beste velgående – og dét med god kontakt med sin eldgamle kultur.

Kjenner sympati

I starten av bokprosessen var ikke Strøksnes sikker på om han likte Lumholtz noe særlig.

– Men jeg har endt opp med å like ham ganske godt. For i mye av det han skriver, skinner både respekt og beundring for urfolkene igjennom – folk som i sin samtid ble sett på som primitive. Han fremstår for meg som en humanist., og hans metoder i felt var nye og friske. Det var ikke snakk om å ture fram, han holdt seg på avstand og tilbød vennlighet og gaver til han omsider ble tolerert.

Og snakk om utrettelig kar. Til og med som 72-åring planla han en stor ekspedisjon. Men før han rakk å komme seg til Ny-Guinea endte han sine dager Upstate, i New York, forteller forfatteren. Som svarer slik på spørsmålet om han er ferdig med Lumholtz nå, eller om dennes «spøkelse» vil sveve over også framtidige prosjekter.

– Jeg er fullt og helt ferdig! Nå setter jeg strek for denne store reisen. Det har vært et til tider overveldende prosjekt, men jeg har også fått mye igjen for det; Som et helt nytt syn på verden – og en større forståelse av hva som ligger bak problemer vi må håndtere på kloden vår i dag.

 

 

0 Delinger