– Sjekkliste kan hindre «Oktober-saker»

– Det er ingen privatsak å utgi en bok, det er et samfunnsanliggende. Å skrive er en personlig prosess, bortsett fra håndtering og bruk av eksterne kilder. Men idet stoffet skal publiseres og gjøres til felles eie, er det noen spilleregler som må gjelde. Det er kort vei fra kunstnerisk frihet til egoisme, sier Jon Gangdal, forfatteren som ledet arbeidet som gjorde at Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (NFFO) i februar kunne legge frem sin egen sjekkliste for sakprosa.

Han ledet arbeidet med NFFOs etiske sjekkliste for sakprosa og forstår at Forlaget Oktober synes Weidner-Olsen-affæren er spesiell og alvorlig.

Les artikkelen  – Gir ingen garanti mot etiske overtramp og se sjekklista.

BOK365 ringer ham i forbindelse med de siste ukers tumulter rundt Forlaget Oktober og Per Marius Weidner-Olsens roman Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen. Etter at det kom frem at forfatteren er dømt i en overgrepssak i 2003, valgte forlaget å avbryte samarbeidet med forfatteren. En venn av offeret har også skrevet innlegg som har stått på trykk i Morgenbladet og Klassekampen. Det var NRK som først omtalte denne saken.

Virkelighetsnær? Sjekk, sjekk

Jon Gangdal er klar på at man ikke kan ta sakprosa-sjekken direkte over til skjønnlitterær avdeling, men at det i så fall må gjøres et eget arbeid i et utvalg der skjønnlitterære aktører er med. Han understreker samtidig at sjekklista for sakprosa først og fremst er laget som hjelp for forfatterens bevisstgjøring av etiske dilemmaer, men at lista selvfølgelig også et godt verktøy i dialog med forlaget og andre interessenter.

– Sakprosa var mandatet i NFFO-utvalget, men hvor mye snakket dere om skjønnlitteratur?

– Vi var stadig innom skjønnlitteraturen fordi virkelighetsnær skjønnlitteratur nærmer seg den litterær sakprosa – og vice versa. Når en forfatter og et forlag har med virkelighetsnær skjønnlitteratur å gjøre, kan en tilsvarende sjekkliste sannsynligvis være til nytte, selv om det i utgangspunktet er to forskjellige sjangere. Vi forsøkte å ta høyde for sakprosaens særpreg, og endte derfor ikke opp med en Vær-Varsom-plakat som er egnet for presse og tilsvarende medier. En sjekkliste for skjønnlitteratur vil måtte finne sin egen vei, selv om noen punkter vil være de samme.

Kan ramme tredjeperson

– Hva tenker du om saken med Forlaget Oktober og Weidner-Olsen?

– Verket er ikke problematisk, slik jeg forstår det. Men når avsender har en personlig historikk som er høyst relevant for innholdet, og vesentlige deler av den er fortiet, oppstår det etter min oppfatning flere kontraktsbrudd. Ikke bare med forlaget, men også med leserne og virkelighetsnære bøkers ofte mest undervurderte rollefigurer: tredjepersoner. Det er de som ikke er identifiserte og som kanskje ikke engang er gjenkjennelige for andre enn dem selv, men som likevel kan rammes hardt av innholdet. Denne saken er et godt eksempel på det.

– Kunne en sjekkliste forhindret en slik sak?

– Jeg vet jo ikke nøyaktig hvilke spørsmål forlaget har stilt i denne saken. Men en sjekkliste kunne i alle fall vært en påminnelse om at det også ved utgivelse av særlig virkelighetsnær skjønnlitteratur kan være lurt å avklare noen grunnleggende forhold: Hva er din hensikt med å ville utgi denne historien? Hvilke av dine personlige erfaringer er relevante for innholdet? Finnes det nålevende og/eller pårørende personer og tredjepersoner der ute som kan bli berørt av innholdet? Hvordan kan de tenkes å reagere? En åpen og tillitsfull dialog mellom forfatter og forlag med utgangspunkt i slike helt åpne spørsmål, ville sannsynligvis bare gjort boken enda bedre fordi man hadde fått inn andre elementer og avveininger. Samtidig ville det gitt forfatteren et tryggere ståsted og en høyere bevissthet om tredjepersoners mulige reaksjoner på fortellingen.

– Vil ikke dette fort kunne oppleves som en tvangstrøye?

– Jeg tror ikke det. For når spørsmålene er helt åpne, legger de få føringer. Da vil svarene og dermed forfatterens intensjoner og vurderinger bli de viktigste – uansett hva som måtte være utgangspunktet. Hensikten er jo heller ikke å unngå kritikk av andre, men å være seg bevisst hva man gjør, som Heinrich Böll da han skrev i forordet til Katharina Blums tapte ære fra 1974: «Personer og handlinger i denne fortellingen er fri fantasi. Skulle skildringen av visse journalistiske framgangsmåter minne om Bild-Zeitungs metoder, så er likheten verken tilsiktet eller tilfeldig, snarere uunngåelig.»

 Lagde egne sjekklister

Jon Gangdal har skrevet flere omstridte bøker om alvorlige og aktuelle saker, blant annet om barn som ikke har fått nødvendig hjelp i tide. De to mest kjente er om åtte år gamle Christoffer som ble mishandlet til døde av morens nye mann i 2005, og om 13-årige Angelica som døde av anoreksi på familiens hytte på Beitostølen nyttårsaften 2015.

– Under arbeidet med disse bøkene lagde jeg etter hvert mine egne sjekklister som jeg brukte både gjennom planleggingen og under skrivearbeidet – og når jeg holdt forfatterkurs. Under sistnevnte opplevde jeg ofte at deltakerne ikke engang hadde tenkt igjennom hvorfor de ville skrive en bok, og enda mindre om sin rolle som forfatter. De hadde heller ikke fått spørsmål fra forlag de var i kontakt med: Hvilken rolle har jeg som avsender? Hva berettiger meg til å fortelle om dette? Er det hevn? Lagertømming? Rettferdiggjøring av egne handlinger? Eller er det et samfunnsproblem? 

– Uhell skjer på de enkle stedene

Hans egne sjekklister tok utgangspunkt i erfaringer fra fjellklatring, byggebransjen og andre virksomheter med høy risiko: De fleste uhell og ulykker skjer på de enkle stedene hvor manglende opplevelse av fare fører til en slags fartsblindhet og dermed redusert dømmekraft.

– Det kan lett skje under arbeidet med og i vurderingen av bøker med sterkt innhold. En annen beslektet felle er at vi ofte tar mange av de viktigste tingene som en selvfølge. «Klart vi har, klart vi har …», sier vi stadig – uten at vi har tenkt særlig grundig igjennom hva det egentlig innebærer. Både det å lage, bruke og videreutvikle noen sjekkpunkter kan være en god bevisstgjøring for mange av livets områder. Særlig når man gjør det sammen med andre, for eksempel på hjemmebane, sier Gangdal.

– Listene jeg selv lagde var ufullstendige sammenlignet med sjekklista vi fikk til i NFFO-regi, ikke minst takket være mange innspill fra foreningens medlemmer og alle diskusjonene vi hadde i arbeidsgruppen. Men erfaringen med bruk av sjekklister var nok nyttig ha med under arbeidet. Forlagsbransjen en vel den eneste høyrisikovirksomhet som ikke har hatt noen systematisk og felles tilnærming til mulige skadevirkninger av det de driver med. Derfor ble vi veldig glade da Forleggerforeningen også ga tommelen opp for NFFOs initiativ.

«Kunstnerisk frihet» – et skalkeskjul? 

– Hva er et etisk aktverdig motiv for å skrive en bok?

– Å skrive kan være god terapi for alle som har opplevd dramatiske og traumatiserende hendelser. Men hvis det man skriver skal utgis, må vel fortellingen greie å avdekke noe mer enn det som bare et problem for den enkelte? Altså at den er et slags vindu inn til en større virkelighet som angår flere, og som andre kan kjenne seg igjen i. Ellers er det vel heller ikke så mange som gidder å lese den heller.

– Skjønnlitteratur-redaksjonen vil kunne at romanens oppgave ikke er å være etisk aktverdig?

– Det er fullt mulig å lage et personlig hevntokt forkledt som roman. «Kunstnerisk frihet» brukes sikkert også som skalkeskjul for sykelig selvopptatthet og reinspikka egoisme. Men når det er sagt er vel skjønnlitteraturens viktigste oppgave, som all annen kunst, at den skal speile hele mangfoldet i menneskets forunderlige, fantastiske og tragiske tilværelse. Fri og bevare meg for sjekklister som skal legge føringer eller begrensninger for alt som kan komme ut av dette spillerommet, eller for at folk ikke skal kunne bli forbanna og provosert av både litteratur og annen kunst. Selv forsiktige Tarjei Vesaas ble en gang fysisk angrepet av en ukjent mann som mente at han var blitt brukt som modell for Tusten i romanen Fuglane. Sånn må det være, avslutter Gangdal.