Sjalusiens svarte sommer

En oppvisning i sjalusiens destruktive kraft og mennesker som koker bak svette smil. Marie Aubert er kommet til norsk litteratur for å bli.

Under et litterært arrangement på Verdens Ende i Vestfold for noen år siden, spurte jeg Marie Aubert om hvorfor hun skriver noveller. Svaret var av det legendariske slaget, noe som oppleves så enkelt og sant at det er irriterende å ikke å ha kommet på det selv: «Fordi jeg liker å bli ferdig», sa hun og smilte.

Da hadde Marie Aubert gitt ut den friske debutsamlingen Kan jeg bli med deg hjem som kretset rundt misunnelse og det å finne sin plass i både relasjoner,


Marie Aubert:
Voksne mennesker

Skjønnlitteratur
Oktober
141 sider

forhold med andre og i verden.  Denne romanen er også på mange vis en novelle i sin fortetning, men hun har ikke hastet for å bli ferdig. Tvert i mot, det er et strøkent stykke arbeide med en bemerkelsesverdig tålmodighet og evne til tilstedeværelse på liten flate. Voksne mennesker er et 141 siders kammerspill som blir fryktelig ubehagelig fordi det er så gjenkjennelig og samtidig tilforlatelig.

 Forandring fryder aldri

Boka handler om en langhelg sammen med søster Marte som har noe fortelleren ikke har. Åstedet er en familiehytte de er dømt til å være på sammen anledningen er morens 65-årsdag.

Jeg-fortelleren Malin har i forkant av hytteturen vært hos en lege i Sverige for å sjekke muligheten for å fryse ned egg. Hun er førti og kjenner alle slags klokker ringe, i tillegg er hun lei av sjekkeapplivet, som hun mer enn gjerne underholder andre med historier fra, kanskje for å holde alvoret på avstand.

Fortelleren ergrer seg allerede på bussen ut dit. Barnelyder. Ipader. Hun oppdager at hytta er malt fra gul til hvit og er blitt som alle andre hytter. Samtlige sider i boka er belagt med konflikter.

Søsteren Marthe har fått kjæreste med bonusbarn og de skal ha sitt eget, får vi vite.  Det er både fenghette, dynamitt og fyrtøy for fortellingen. Gamle søsterkonflikter blusser opp igjen og jeg-fortelleren gjør sannelig sitt for å skape nye. Mørke skyer henger over den lyseste av årstider.

Årets svarteste avsnitt

Dette må være det svarteste avsnittet jeg har lest i år.  En kvinne som sitter på et hyttesoverom og holder omkring seg selv i mangel på andre hender:

 Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, før hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg. Det er så lenge siden noen har tatt på meg, hvem som helst. Jeg prøver å tenke fram hvordan det er, hender, hud, pust mot halsen, og idet jeg tenker pust mot halsen, husker jeg det, hvordan det er at noen holder rundt meg bakfra og puster meg på halsen, det kjennes levende, virkelig.

God rytme

Med den stille og tålmodige utrullingen av fortid og alle små og store bevegelser på hytta, har Marie Aubert skapt et minefelt av en bok. Alt kan gå galt hele tiden, det er ørsmå nyanser mellom eksplosjon og en svak sommerbris i gardinene. Det dirrer, skriver man gjerne om noveller der det er mye uuttalt mellom menneskene. Her er det meste uttalt, men Aubert får det til å vibrere likevel. De lange, malende setningene mot de hugne erkjennelsene på bare noen ord skaper en god rytme. Man drives av små, vakre hvileskjær og gode relasjonsbeskrivelser, men gremmes nesten av hvordan voksne mennesker forsøker å få det avgjørende barnet, Olea, på sin side og hvordan de er ute etter hverandre.

Marie Aubert er kommet til norsk litteratur for å bli og takk for det. Hun må gjerne like å bli ferdig til hver bokhøst fremover.

 

-- annonse --