Sint mann med rasende bok om immigrasjon

Forfatteren Suketa Mehta - foto: Tess Steinkolk

ANMELDELSE: Verdenshistorien føres som bevis for at immigranter har rett til å komme til verdens rike land.

This Land Is Our Land ble i fjor utgitt i USA og har fått omtale i ledende aviser som New York Times og The Guardian. Res Publica forlag har gjort oss tjenesten å få den oversatt til norsk med tittelen: Dette landet er også vårt. Boken er et kampskrift om hvem immigranten er og hva de bidrar med.

Boka er skrevet i sorg og raseri, skriver Metha. Han er sint på vestens hykleri, sint på den økologiske ødeleggelsen, sint på merkelapper som snyltere. Trumps valgkampanje spilte på frykt for innvandrere, og under presidentskapet har angrepene blitt verre og flere; på pressen, på kvinner, ikke-hvite og til og med den amerikanske fotballigaen. De hvite rasistene har dukket fram som ånden i lampa.

I partier er boken drivende god, best der Metha forteller sin familiehistorie og sin egen oppvekst og liv i New York. Han rapporter fra grensegjerdene i Mexico, fra pensjonatrom i Tanger der afrikanere venter på sin sjans. Han forteller den absurde historien om Frendship Park ved San Diego. Dette var en liten flekk hvor mexicanere kunne møte slektninger i USA. Presidentfrue Pat Nixon åpnet parken i 1971 med høystemte ord om at det aldri måtte komme noen mur mellom to store nasjoner. I dag er vennskapet begrenset til å stikke en hånd gjennom nettingen for å berøre slektningens hånd.

Som deg og meg

Det underliggende etos er at immigranten er et menneske som deg og meg med et enkelt ønske om et levelig liv for seg og sine. Han og hun er villig til å starte nederst på rangstigen og jobbe hardt. Innvandreren har mye å bidra med og ligger ikke sitt nye hjemland til last. Innvandrere klatrer raskt på samfunnsstigen. De har driv og står for en større del av gründerselskap enn deres andel av befolkningen tilsier.

Suketa Mehta er en 57 år gammel universitetslærer (associate professor) ved University of New York. Familien innvandret da han var 14. Hans familie var i generasjoner spredt for mange vinder som følge av britenes kolonistyre. En onkel var den første i familien som kom inn i USA. Metha har tidligere blitt nominert til Pulitzer for en bok om hjembyen Bombay.

Manifestet

Bokens veksler mellom de dagligdags fortellinger og de brede analyser. Kolonitiden og slavehandelen hadde ødeleggende virkninger. Elendig kartografi kaller han delingen av India og Pakistan etter øyemål og religionsgrupper. Historien gjør at migranter i dag har en rett til å oppsøke de rike landene. Sammenfattet slik: Vi er her fordi dere var der.

Å føre selve verdenshistorien som bevis, krever at du sorterer ut det som passer til din mosaikk. Imperialismen representerte overføring av stor rikdom til europeiske stater. Men kan det være en bærende forklaringsmodell for dagens migrasjon? Folkegrupper har alltid vandret, påpeker Metha, og blitt fordrevet kan vi legge til. Det er ikke bare Frankrike og Storbritannia som har hersket over andre. Hva med det osmanske riket og de mektige perserne? Om delingen av India var ulykkelig, så er deler av det gamle imperiet i dag blomstrende økonomier.

I to små avsnitt nevner Metha det mistrøstige faktum at stammefeider, korrupsjon og maktmisbruk også er grunner til å folk legger på flukt, men vesten har like fullt hovedansvaret for dem som lider.


Suketu Metha:
Dette landet er også vårt. En innvandrers manifest

Sakprosa
Res Publica
257 sider
Erik Ringen

Hvit skyldfølelse

Kollektiv vestlig skyldfølelse er dyrket i norske seminarer helt siden 1970-tallet. Seinere har aktivistiske innvandrere proklamert at de var kommet for å ta det vi rike har tatt fra dem. Men Norge lå selv under fremmed styre i 400 år og har en råvarebasert næringsstruktur som til forveksling minner om et u-land. I internasjonalt perspektiv var vi velstående før olja og steinrike etter. Men er andre fattige fordi vi har hatt Askeladdens finnerlykke?

Når boka er ute i norsk utgave, er det rimelig å spørre hvor godt analysene passer på norske forhold. Et interessant poeng er kanskje at USA i dag har færre innvandrere enn Norge med minst en forelder født i et annet land. Metha problematiserer i liten grad enkelte innvandrergrupper, mens Europa i stor grad problematiserer muslimske innvandrere.

Den rause norske velferdsstaten tynges av innvandrergrupper som får mye ut, men leverer lite inn. Den amerikanske statskassa, derimot, har begrenset med støtte å tilby.

Det er nytteløst å stanse migrasjon

Trump kan stenge døra, men det forandrer ingenting. Migrantene vil komme. Klimakrisen driver mennesker på flukt, og de vil komme i stort antall når de ikke lenger kan leve der de er. Dagens demografiske regnestykke vil få hårene til å reise seg på dem som frykter for at hvite kommer i mindretall.

Det er allerede for seint å gjøre noe med det, siterer Mehta en ekspert på demografi ved University of Southern California. Latinamerikanerne har en median alder på 28 år, de hvite 43 år. Den raskest voksende gruppen er asiater, mens hvite vokser langsomst. Med mindre Trump iverksetter regelrett deportasjon, vil hvite i USA være i mindretall om 30 år.

Melting pot eller salat bowl?

Både i Norge og USA er det røster som ønsker at nyankomne skal assimileres. Hvis alle innvandrere var villig til å tre inn i det store fellesskapet, så ville han og hun knapt betraktes som en annen.

Men spiller det noen rolle om innvandrerne vil la seg assimilere? De burde ha frihet til ikke å smelte fullstendig sammen. De burde få lov til å snakke sitt eget språk, tilbe sin egen gud og gifte seg med hvem de vil. Det var derfor kvekerne kom til Pennsylvania.

Den sinte forfatteren skriver med temperatur. Denne boka er en besk kritikk av oss – de hvite og vestlige. Noen anmeldere har ment at denne boken kan forandre våre holdninger til innvandring. Det er naivt. Men du skal være bra kald for ikke å la deg berøre.

KJELL SOLEM

 

 

-- annonse --