LØRDAG: Niels Chr. Geelmuyden intervjuer Rune Slagstad for bladet Kapital i 2014. Slagstad er i høst aktuell med «Mine dannelsesagenter - en politisk idéhistorie» (Dreyer).
– Min mor ønsket seg en jente da jeg kom til verden i 1945, og sånn ble det.
Det er knapt til å tro her jeg sitter hjemme hos en av Norges fremste intellektuelle gjennom flere tiår, multiprofessoren, samfunnsdebattanten, forfatteren, filosofen og fløytisten Rune Slagstad. Mannen viser seg altså å ha vært kvinne siden fødselen. Hvilket kaster nytt lys over både livsverket og den dype utringningen i hans skjorte.
– Nei, mor ble ikke sur på meg fordi jeg var gutt, men behandlet meg i stedet som en jente og var veldig formende for den jeg er blitt. Hun førte meg inn i bøkene, sjakken og musikkens verden. Valget av fløyte har sin forklaring i at mor spilte piano. Hennes beste venninne var gift med solofløytisten i Harmonien. Jeg begynte av den grunn å spille fløyte hos ham i en alder av ni.
Rune gjorde som mor sa. Han begynte med fløyte og opptrådte snart på elevaftener i Knudsens Pianofabrikk. Han begynte med sjakk og ble juniormester. Han lærte seg gammelgresk og latin på Bergen Katedralskole, før han sammen med mor oversatte Pascals tekster til norsk. Mens andre gutter røkte hasj og danset rock and roll, publiserte mors datter artikkelen Nytt Platonbilde i Bergens Tidende som 17-åring.
– Jeg var som attpåklatt nær knyttet til min mor. Far var diskos- og sleggekaster, et treningsfantom. Mor var en vever lærerdatter fra nord, helt uinteressert i sport. På mange måter ble jeg nok limet i familien.
– Prøvde du deg som sleggekaster?
– Nei. Jeg er jo en svekling. Men jeg hoppet rundt 40 meter i Granbakken. Det er imidlertid grenser for hvor langt du kan drive det som skihopper i Bergen.
Fløyten ligger på pianoet, like sølvgrå, forfinet og slank som sin traktør. Fløyten som har fulgt professoren gjennom det meste av hans liv, og har tilhørt selveste Per Øien. Det er ingen blokkfløyte, må vite. Mer en velsituert leilighetsfløyte. Like tverr som han selv kan være. I stuekroken ut mot Industrigaten ligger en større samling rødgrønne legoklosser. De tilhører sønnen Richard på seks år.
Vi setter oss i biblioteket, omgitt av bøker fra det persiske teppet til stukkaturen i himlingen. Opptil flere av bøkene viser seg å være skrevet av andre enn Slagstad. De er lette å dra kjensel på som følge av at de er mye tynnere. Slagene i hans liv som samfunnsdebattant har vært mange og vide, men slagene i hans grønne jakke er smale. Så snart han har tilvirket lynsnar kaffe i noe han på sin svale bergensdialekt karakteriserer som ”en fiffig amerikansk innretning”, gir jeg ham boken Ubuden gjest som en slags oppreisning på forhånd. Han forærer meg den 900 sider lange artikkelsamlingen Spadestikk med den begrunnelse at det nok er hans mest personlige.
– Vår sønn på seks elsker i likhet med meg trikker og tog. Yndlingsruten er fra Bislett til Ljabru. For halvannet år siden reiste vi fra Paris til Gdansk i fire uker med trikk og tog. Da var vi også innom Sveits og Østerrike. På 60-tallet syntes jeg Zürich var en kald finansby. Nå innser jeg at den er så mye mer. Lenin, Hesse, Joyce og Thomas Mann søkte alle asyl i Zürich. Dessuten er det fantastiske trikker der. Tre ganger har vi besøkt Sveits i det siste. Ettersom Anine holder på å gjøre ferdig sin avhandling, trekker vi oss litt tilbake.
Vasen med tulipaner ved hans side skyldes mest sannsynlig at hans annen kone, advokat og rettsstipendiat Anine Kierulf fylte 40 år for to dager siden.
– Tradisjonelt har det vært mye kontakt mellom Norge og Sveits. Den nasjonale strategen Thomas Heftye var etterkommer av en sveitser. Han grunnla Turistforeningen og åpnet fjellheimen. I perioder har vi fått ingeniører, teknikere og økonomer fra dette landet som jo ligner vårt eget. Både Sveits og Norge er to utenfor-land i Europa. Forbindelsen er blitt redusert fordi Norge har vært vestvendt og lite europeisk etter annen verdenskrig. Enzensberger sa at Norge er en blanding av fremtidslaboratorium og museum. Det samme kan sies om Sveits. De har trikker som fungerer uten å ødelegge gatene. Pussig at norske myndigheter ikke reiser dit for å finne ut hvordan byer skal bedrives.
– Hva om du hadde blitt prest, slik du var i ferd med, og hadde fått den prestegården på Helgelandskysten som du drømte om?
– Det ville blitt et annet liv. Jeg vet ikke om det ville blitt bedre. Å være prest forener det å studere med å forkynne. Det har jeg for så vidt gjort hele livet. På en måte har jeg alltid vært prest, uten at jeg har sagt det høyt. Men det har vært uten prestegård, da. En prestegård kunne blitt et fast punkt. 30 ganger har jeg flyttet etter at jeg kom til Oslo. Men i denne leiligheten har jeg bodd i 20 år.
– Ble det noe av den skrivestuen Sverre Fehn tegnet for deg i Nordfjord, og som alle naboene protesterte mot?
– Nei. Det var litt ergerlig. Den skulle ligge helt fantastisk i et fjordkryss, men kombinasjonen av tømmer og glass gjorde naboene svimle. Jeg måtte eventuelt krysse tomten til den bonden som var mest negativ. Det ville ikke blitt hyggelig. Poenget var at stedet skulle gi ro, ikke bli nok en stridsarena. Fehn er i mellomtiden gått bort, men tegningene finnes. Du vet, de største arkitektene har gjerne tegnet mer enn de har fått bygget.
Slagstad er en sky person. Gjerne legger han sine spaserturer til Grünerløkka ved høylys dag, for da er han sikker på ikke å treffe en eneste kollega. Hans kone har karakterisert ham som ”en omvandrende hermeneutisk sirkel”. Professor Nils Rune Langeland var hakket mer outrert da han på Facebook beskrev sin forskerkollega som ”ein gemen kjeltring og sjarlatan”. Det fikk ikke andre følger enn at Slagstad sa opp sin stilling som professor ved Senter for profesjonsstudier.
– Noen mener at de nordmennene som var glad i mennesker døde under svartedauden eller utvandret til Amerika?
– Sosialitet er ikke det mest fremtredende ved nordmenn. Selv kommer jeg fra en by som har dyrket sosialitet. Hvis Bergen er Norges eneste by, som det hevdes, har det med sosialitet å gjøre. Det grisgrendte skiller oss for eksempel fra Sveits. Vi mangler tettheten. Norge er et land som har hatt mer stat enn samfunn. Det finnes et anarkistisk trekk ved det norske samfunn. Sverige er i større grad et folk av kontrollerende byråkrater. Tar vi etter, går det oss ille.
Han pruster og peser mens ordene kvernes frem. For mennesker som dyrker det skrevne ords presisjon, er naturligvis intervjuer i nær slekt med rulett.
– På den annen side har nordmenn nokså blind tiltro til myndigheter og tilsyn?
– Vi har en paradoksal blanding av anarkisme og statstroskap. Studier av ulike sosiologer har vist at det norske samfunn er konformt og autoritært.
Magisteren i sosiologi har aldri regnet seg som sosiolog, like lite som doktorgraden i idéhistorie har gitt ham følelsen av å være idéhistoriker. Til tross for professorater i statsvitenskap, rettsteori og teologi, regner han seg ikke som statsviter, rettsteoretiker eller teolog. Hvorfor mistet han gudstroen midt i teologistudiet?
– Problemet var at det teologiske miljøet virket ganske åndsforlatt. Det var få intellektuelle stimulanser å hente og noe beklemmende over hele kulturen. Jeg hørte ikke hjemme der. Mange av de andre kom fra et utpreget kristent miljø. Jeg var mer søkende etter å ha vært lærer på Senja året etter gymnaset.
– Var du lærer samme sted som din morfar?
– Nei, men han kom fra Senja og underviste der i sine første år. Jeg reiste til Senja fordi jeg var mett av filosofi og intellektuell kultur i Bergen. Jeg ville være mer for meg selv. Da jeg kom til Oslo, var jeg veldig i tvil. På den ene siden drømte jeg om en prestegård. På den annen side lurte jeg på om jeg bare skulle ta en juridicum og begynne et vanlig borgerlig liv. Jeg var nok vel så mye opptatt av prestegården som av å bli prest, for å få et annet liv. Primært var jeg på jakt etter en plass i livet. I Oslo sto valget mellom teologi og filosofi. Først banket jeg på døren til Egil Wyller, men der satt det en mann og smilte. Det var Dagfinn Føllesdal. Da tenkte jeg at hvis du ikke har tid til å snakke med meg nå, går jeg heller ned til Jacob Jervell og studerer teologi. Og det gjorde jeg. Mitt liv har iblant vært akkurat så tilfeldig.
– Var det tilfeldig at du glemte igjen din magistergradsavhandling om Adorno på en café i Dubrovnik?
– Det kan ha vært en usynlig hånd. Både Adorno og Habermas inspirerte meg sterkt som lærere i Frankfurt, men avhandlingen forsvant. Det løste seg ved at jeg i stedet tok en magistergrad i sosiologi. Egentlig har jeg hele livet forsøkt å finne ut hva jeg skal bli. Blir jeg spurt om hva jeg driver med, varierer svarene veldig. Jeg mangler ganske enkelt en profesjonell identitet.
– Likevel står det at du leser Morgenbladet ”fordi du tror du er noe”?
– Har jeg sagt at jeg tror jeg er noe? Ikke alle utsagn skal tas like alvorlig. Var det ikke et salgsfremstøt? Det må ha vært et innslag av ironi i den påstanden.
Samfunnsforskeren, som har vært redaktør i Pax, Kontrast og Nytt Norsk Tidsskrift, har den egenhet at han humrer under avgivelsen av sine svar. Han spiser liksom sin egen latter. Norske aviser pleier den svorne fotgjenger og syklist å si at han gjør unna mens han venter på grønt lys. Det er Neue Zürcher Zeitung han bruker mest tid på.
Før oppbevarte han skiene utenfor inngangsdøren her han heisløs bor i sjette etasje. Nå ligger de i bilen til Anine. Ekteparet er blant de resterende få som ikke oppsøker Marka for å gå på ski, men går på ski for å være i Marka. Til deres avsides hytte på Nordmøre hender det han lokker villfarne kveldsgjester med reisefløyte på trammen.
– Det er ikke lenger tillatt å bygge seks etasjer uten heis, men denne gården ble oppført i 1927. Pussig det er forbudt å gi folk den daglige trening å gå trapper.
– Du har hele livet hatt større glede av å spille fløyte enn av å skrive. Er det alminnelig lutheransk selvplaging som gjør at du har foretrukket skrivingen?
– Har jeg sagt at jeg har større glede av å spille enn av å skrive? Det stemmer for så vidt. Det koster meg mye å skrive. Fløyten har vært et fast følge siden barndommen. Jeg gikk på Musikkonservatoriet i mange år.
– Professor Dag Østerberg pleier å si at du kunne blitt profesjonell musiker, men at du lot være fordi du synes publikum er så småborgerlig?
– Hvis Østerberg har sagt det, må det være riktig. Vi kjenner hverandre godt.
Til forskjell fra Østerberg var ikke Slagstad iført hvite hansker første skoledag. Det har ikke forhindret Østerberg fra å akkompagnere fløytisten på piano i alle år.
– Din far var politimann til 1945?
– Min far ble medlem av NS i desember 1940. Under oppveksten lurte jeg iblant på hvorfor det hang en politiuniform på loftet. Far fikk polio i 1946. Lenge tenkte jeg at det var derfor han måtte slutte i politiet.
Faren, som var av stolt epledyrkerslekt Nordfjord og en sleggekaster av internasjonalt format, levde sine siste år som innesluttet nattportier på Hotell Orion.
– Du kan si at jeg vet hvordan det er å være utenfor. Min 11 år eldre bror reiste til USA da han var tyve og ble boende alene i New York til sin død. Det var nok en befrielse. For min far var nederlaget stort. Han var på vei til OL i Helsingfors i 1940. I hans miljø var det mange troende NS-folk. Det var aldri min far. Etter krigen fikk mange av de andre jobbe på gårdene til tidligere nazister. Far falt mellom barken og veden. Hans basis besto i at han hadde vært medlem av NS og leder av Fattigkommisjonen. Jeg var i Riksarkivet og så hva som lå i hans mappe. Til barnedåpen 29. mars 1945 fikk jeg en bankbok som ble konfiskert og fortsatt ligger i Riksarkivet. Det som reddet oss etter krigen var at vi hadde et hus. Som poliorammet tilkom han ingen trygd eller sosialhjelp. Mor begynte å sy. Utenfor-følelsen har nok preget min identitet som uavhengig. Jeg tror det har gitt meg styrke og selvstendighet.
Flere ganger besøkte han broren Tore på spissen av Coney Island. Med bungalow helt i sjøkanten var Tore den første som så Amerikabåten komme og den siste som så den reise.
Rune hentet ham hjem i kiste i 1990. Den andre broren, Einar, døde i 2003.
– Einar lå i sovepose sammen med Arve Johnsen da Statoil ble etablert i Stavanger. En periode ledet han felttoget i Øst-Europa. Et par år på slutten av livet ble han fri mann og reiste rundt i blant annet Latin-Amerika.
– Selv har du valgt å være eksil-bergenser det meste av livet?
– På mange måter er det en lettelse å komme til Bergen. Det tar man ikke alt like alvorlig. Man raser fra seg, kjefter og smeller. Det blir lettere misforstått i Oslo. I Bergen stikker en stikker nesen sin borti og bare forsvinner igjen. Husker jeg skulle kjøpe en genser på Torgallmenningen. Den hadde et merke på brystet som jeg mislikte. En fremmed bergenser oppfattet situasjonen og sa ”det der er bare sånn moderne lyrikk”. Det ville aldri skjedd hos Ferner Jacobsen. Forskjellen handler om urbanitet. Bergen har aldri hatt noen østkant og vestkant i geografisk forstand. Sjømannskulturen er et viktig moment. Til forskjell fra Oslo er Bergen en havneby. Derfor er byen en smeltedigel. Det er hyggelig å være bergenser, men jeg foretrekker å være det i Oslo.
Forfatteren beklør sitt høyre bukselår og lar meg vite at han lenge har gått svanger med en bok om bergensk være- og tenkemåte. Det var nå en gang slik at både Trond Mohn og Herman Friele gikk i klassen over ham på skolen.
– Du er i flere tiår blitt regnet som en av Norges fremste intellektuelle. Hva anser du selv som dine største bidrag?
– For meg har det å gjøre ting vært like viktig som å skrive. Noe av det viktigste jeg har gjort var å initiere utgivelsen av Pax-leksikonet i 1975. Det var berusende å samle en skrivende og tenkende del av det radikale Norge. Alle bidro honorarfritt. Leksikonet ble en stor suksess og på et vis en generasjons testamente. Dertil en økonomisk suksess. Utgivelsen reddet Pax i mange år. Til en viss grad er jeg også stolt av at jeg lanserte tanken om en rødgrønn allianse. I Folkets hus jublet tusen fremmøte da ideen ble presentert i 1979. Alt i alt var det bare ti som mislikte ideen. Dessverre satt alle ti i SVs landsstyre.
Det var Berge Furre som ba ham om å komme til SV´s landsmøte for å si noe oppløftende, hvoretter den inviterte trakk seg varig ut av politikken.
– Det rødgrønne har ikke vært noen politisk suksess i Norge. Her har det mer vært et slagord enn en ny samfunnslinje. Det er tankevekkende at Norge ved inngangen til 70-tallet var toneangivende i Europa når det gjaldt miljø- og naturvern. Men så falt det plutselig. Vi fikk denne overfloden som gjør at vi slipper å tenke. Nå begynner deler av den grønne bølgen å komme tilbake. Det triste er at vi i mellomtiden er blitt en miljømessig baktropp i forhold til resten av Europa. Nå er jo faktisk EU blitt vesentlig mer miljøorientert enn Norge.
Den vordende prest var sterk tilhenger av EEC i 1962, men har siden vært mot.
– Målet med De nasjonale strateger og andre skrifter har vært å tematisere de verdiene som formet Norge. Jeg føler meg drevet av fedrelandskjærlighet.
– Hva er det ved Norge du elsker?
– Jeg liker den store graden av likhet, at vi har vært et åpent samfunn og at man har satt pris på det å kunne noe. Det er derfor man blir begeistret for skikkelser som Schweigaard og Stang. De klarte å tenke stort. Gerhardsen var ingen stor tenker, men lyttet til den kunnskapen han selv manglet og ble et samlingspunkt selv om han var den som hadde minst utdannelse. 50 prosent av medlemmene i Gerhardsens første regjering hadde embetseksamen eller tilsvarende. I Stoltenbergs regjering fra 2005 var andelen 20. Det sier mye.
– Ditt neste bokprosjekt omhandler de skjulte strategene?
– De skjulte strategene blir nok en pamflett. Samtidig skriver jeg på et større prosjekt under arbeidstittelen Sedelighet. Ordet er gått ut av bruk. Bare kriminalomsorgen og enkelte kristne miljøer snakker nå om sedelighet. Jeg bruker ordet i betydningen samfunnsmoral. Når Pølse-Hansen går ut av regjeringen og blir støttespiller for de firmaene som tar sikte på å undergrave den politikken han sto for som statsråd, er det ødeleggende for den politiske kultur. Noen av de beste institusjonene i landet, som skoler og sykehus, er blitt båret av dedikerte personer. De settes i tiltagende grad under et administrativt kontrollregime hvor man forguder tall og økonomiske parametere. Man beregner gjennomstrømmingshastighet av pasienter, elever og studenter.
Vi nærmer oss kjernen i dagens preken. Det merkes på ansiktet og tonefallet. Han humrer mindre nå. Forretter med inderlighet. Det føles som om han når som helst kan be oss slå opp på salme 116. Bør vi kanskje gjøre fløyten klar?
– Økonomien teologiseres og har i Norge nå fått en fundamental karakter. Det er pussig at økonomien skal bli fundamentalistisk i et så lite borgerlig samfunn som det norske. Gjenoppbyggingsfasen etter krigen var sterkt økonomistisk, men moderert av andre verdier og idealer. Man satset på økonomien for å få en større himmel. Man aksepterte markedet samtidig som man omringet det. Nå er dette regimet under press fordi markedet eser i alle retninger og overføres til felter hvor det ikke hører hjemme. Resultatet er at grunnsfærene i systemet trues. Det er dette jeg mener med sedelighet. Mitt poeng er at vi har fått en uhellig allianse av stat og marked som undergraver den samfunnsbyggende sedeligheten. I Norge har det vært en offentlighet omkring ideer og visjoner for samfunnet. Karl Evang opptrådte som politisk aktør fra sin byråkratiske posisjon og underla seg svake ministre. Det nye ligger i at dagens helsebyråkrater opptrer i det skjulte. Evang deltok i den offentlige samtalen og skapte brytninger. I dag er politikerne fraværende. De outsourcer politikken til skjulte strateger i byråkratiet eller First House. I virkeligheten abdiserer politikerne.
Den akademiske ypperstepresten tar seg til nesen. Hvilket påminner meg om at han i fjor ble beæret med Klassekampens Neshornpris.
– Det er ikke overraskende at den nye regjeringen har åpne sluser inn i næringslivet. Den forutgående regjeringen skulle tettet slusene, men gjorde det motsatte. First House ble klekket ut på statsministerens kontor, i Stoltenbergs nærmeste krets. Det har skjedd en kommersialisering av politikken, med en mengde halvstuderte røvere som sjangler mellom posisjonene. Da SV kom inn med en stortingsgruppe på 16 personer i 1973, hadde de tre sekretærer. I går hørte jeg at Arbeiderpartiets 50 representanter har rundt 50 sekretærer. Det er blitt en utklekkingsanstalt for diffuse sjanglere. Tidligere kom du gjerne inn i politikken som følge av en rolle du hadde hatt i samfunnslivet. Nå er politikken blitt en karrierevei, hvor du begynner på Stortinget og ender i First House. Å sitte i regjeringen er nesten blitt noe du gjør for å ha på cv´en. Det hele skjer i en symbiose med journalistikken. Du ser samme glidningen fra journalistikk til kommunikasjonsrådgivning. Nå sist var det debattredaktøren i VG, Skarsbø Moen, som gikk over til et av disse firmaene. Sånn holder de på.
Slagstad har ifølge seg selv et erotisk forhold til begreper. Blant hans egen kreasjoner finner man kraftfulle ord som ”holmgangpolitikere” og ”øyeblikksatleter”. Både på sitt beste og verste slynger han slike uttrykk om seg som om det var slegger.
– Det er ingen ulempe for et samfunn at noen er flinke med kapital. Problemet består i at de som ikke driver med kapital i avtagende grad klarer å ivareta det øvrige. Styrken ved regimet i etterkrigstiden var å lage institusjoner som ikke var underlagt markedet, men rammet det inn. Denne innhegningen er under avvikling. I det sosialdemokratiske univers har man forsømt innovatørene og fremelsket kontrollbyråkraten som mennesketype. Et samfunn måler hvilke verdier som teller i kraft av makt, penger eller anseelse. Dessverre er anseelse smuldret opp som samfunnsstyrende fenomen. En av årsakene er nok at anseelse ikke kan tallfestes. Det kan du se på hva en professor er i forhold til hva det var. Et samfunn klarer seg ikke uten eliter. Det norske samfunn er bygd opp ved en kombinasjon av kunnskapselite og politisk elite. Disse elitene er nesten utradert med hensyn til betydning. I dag har vi fire eliter: Økonomisk elite, næringslivselite, sportselite og underholdningselite.
– Det må vel bety at professorene har gjort en elendig jobb?
Den akademiske eliten har ikke tatt problemene på alvor. De har forskanset seg og meldt seg ut. Jeg ble invitert til å skrive dissens mot Mjøs-utvalgets store reform ved årtusenskiftet. Universitetet på Blindern fremsto som en eneste stor sovesal. Kunnskapseliten har kapitulert overfor sitt samfunnsoppdrag. BI-fiseringen har omdannet våre høyere utdannelsesinstitusjoner til konturløse kunnskapsbedrifter. Helsevesenet lider under mye av det samme.
– Det fremmet kanskje ditt engasjement i så måte at du selv pådro deg kreft?
Han gir seg til å sortere pennene ved sin side. Rasle med sine redskaper.
– Det ga en påminnelse om døden som livets horisont. ”Dette orker jeg ikke mer”, sa min lege adskillige år senere. Hun er på topp innenfor sitt felt internasjonalt. Husker hun sa at jeg måtte ringe mellom fire og seks om morgenen hvis jeg skulle få henne i tale. Sykehusreformen oppsto ved en lei fusjon av markedstenkning og sosialdemokratisk kontrollmani. En svært uhellsvanger utvikling. Sykehusene illustrerer at man ikke tar institusjonenes egenart alvorlig. Man ser bort fra at de er oppebåret av en faglig kunnskap som utgjør selve kjernen. Tar man ikke kjernen alvorlig, undergraver man den indre motivasjonen til de menneskene som har valgt å vie sine liv til andre hensyn enn de pekuniære. Da eliminerer man den bærende kvaliteten. Skolen er et annet eksempel. Gjennom lang tid har man neglisjert den devaluering som har rammet hele lærerstanden. Man har ikke tatt fallet på alvor før man begynte med Pisa-undersøkelser. Også innenfor skolevesenet har noe av ulykken vært at lærerne holdes under oppsikt av kontrollbyråkrater. Man må nesten sitte i et departement for å tro at løsningen ligger i den ordningen.
– I denne verden, hvor mye går feil vei, har du like fullt valgt å forplante deg for tredje gang? Hvordan skal det gå med Richard?
– Jeg er ingen svartmaler. Gode samfunn kjennetegnes ved at de utholder kritikk. Min oppgave er å oppdra vår sønn til å gjøre sitt for at morgendagens samfunn blir like levelig som det tross alt er i dag.
– Opplever du at det er en skrikende mangel på dannede høyrefolk her i landet?
– ”Det er ikke så rart at jeg stemmer Høyre”, sier Francis Sejersted. ”Men at alle de andre gjør det, er vanskeligere å forstå”. Gjennom 1800-tallet var det dannelsesborgerskapet som drev landet, med handelsstanden på slep. Dannelsesborgerskapet er langt på vei oppløst. I alle fall på høyresiden. Det er ikke mye dannelsesborgerskap i den sittende regjering, men det er ganske mye næringsdrivende borgerlighet. Sammenlignet med Danmark er det påfallende at Norge gjennomgående har hatt en svakere kulturell middelklasse. Nå er nesten alt middelklasse, men det er en middelklasse hvor næringsdrivende har hegemoni. Det er begrenset hvor godt et slikt samfunn kan bli i det lange løp.
– Anders Heger påstår at Norge er belemret med verdens dummeste overklasse?
– Hvis Anders Heger har sagt det, må man tro at det stemmer. Han burde vite hva han snakker om. Man skal ikke kimse av dem som kjenner problemet innenfra.
Dette er også Slagstad. Alltid rede med en piskesnert overfor andre gamper på livets Torgallmenning. Til tross for at han selv er sart som en speidersmåpike.
– Er det sant at du lot være å bli bilist på livstid fordi du i barndommen syntes det luktet ubehagelig på bensinstasjonen?
– Ja, det har jeg tidlige erindringer om og vært tro mot siden. Endelig sa du noe som er helt riktig. Akkurat når intervjuet er over. Men hør her. Hvis du setter dette intervjuet på trykk, går jeg til sak. Jeg har til og med advokat i huset.
Slagstad betrakter meg så truende han er i stand til. Det er klart han bare skjemter. Han er sin mors datter, og lar seg lett overtale av fotografen til å fremføre noen lystige triller på tverrfløyte i anledning vår avskjed.
NIELS CHR. GEELMUYDEN
