En plass i virkelighetslitteraturen

Krogen Pelikan (foto: Visit Stockholm)

LØRDAG: Gårsdagens nyhet om at Frisk Forlag kjøper opp Knausgårds forlag Pelikanen fikk meg til å minnes min påståtte plass i Karl Oves mesterverk «Min kamp – bind II».

Rundt århundreskiftet pendlet jeg fra Oslo til Stockholm. Min svenske kone, Helena, hadde stilling som leder av en IT-bedrift i hovedstaden, mens jeg hadde en friere stilling og kunne til tider ta med meg arbeid over landegrensen.

Vi bodde i en fin gammel leilighet sentralt på Södermalm, Stockholms mest sjarmerende bydel. Like rundt hjørnet var vi så heldige å ha den fabelaktige restaurantkrogen Pelikan. Helena jobbet ofte sent på sitt kontor i sentrum, mens jeg hadde hjemmekontor. I kveldingen ruslet jeg gjerne ned på Pelikanen hvor jeg satt meg med et glass og en bok for å vente på at Helena skulle komme etter avsluttet arbeid.

Rutinen medførte at vi raskt ble som stamkunder å regne, noe som brakte med seg den beste og mest humørfylte oppfølging fra det karakterrike personalet.

Andre bind av Min Kamp dreier seg mest om Karl Ove Knausgårds flytt fra Bergen til samme Stockholm. Som meg har han forelsket seg i en svensk jente. Ikke bare det, han trives som en fisk i vannet på krogen Pelikan.

I boka skriver han:

Pelikan (foto: Holger Ellgaard)

«Femten minutter senere gikk jeg av på Skanstull, tok ut litt kontanter i minibanken utenfor, krysset veien og gikk bort til Pelikanen. Det var en klassisk ølhall, med benker og bord langs veggene, stoler og bord tett i tett ute på det svart- og hvitrutede gulvet, brune trepaneler langs veggene, malerier på muren over dem og i taket, noen brede støttepåler ute på gulvet, også de med brunt panel nederst, hvorom benker løp, og en lang, bred bar i enden. Servitørene var nesten alle gamle og gikk med svarte klær og hvite forklær. Det var ingen musikk der inne, men lydnivået var likevel høyt, surret av stemmer og latter og klirret av bestikk og glass lå som et skydekke over bordene, umerkelig når man hadde vært der inne en stund, men påfallende og noen ganger også påtrengende når man åpnet døren og kom inn fra gaten, da det lød som bulder. Blant klientellet fantes fortsatt en og annen fyllik som kunne tenkes å ha drukket her siden sekstitallet, en og annen eldre mann som spiste middagen sin her, men de var utdøende, de som dominerte, her som alle andre steder på Söder, var kvinner og menn fra den kulturbærende klassen. De var ikke for unge, ikke for gamle, ikke for vakre, ikke for stygge, og de ble aldri for fulle. Kulturjournalister, universitets stipendiater, humaniora – studenter, forlagsansatte, bakmennesker i radio og fjernsyn, en og annen skuespiller eller forfatter, men sjelden noen av de synligste.»

Men Pelikanen er en stor restaurant. Jeg la aldri merke til Knausgård, så var har han heller ikke den gang så kjent at jeg ville visst hvem han var. Vi kan godt ha sittet på bord ved siden av hverandre og drukket øl, men vi har aldri vekslet et ord sammen.

Min kamp er unik i hvordan bokserien overskrider romanens tradisjonelle grenser, blant annet ved å omtale navngitte personer.

I Stockholm frekventerer Karl Ove ikke bare Pelikanen, han og hans daværende kone, Linda treffer også et annet norsk-svensk ektepar; Anders og Helena.

Svenske Helena er en god venninne, skjønt syv år eldre enn Linda. Om den norske ektemannen Anders får vi ikke vite stort annet enn at «han var … ja, en slags kriminell».

Da de skal feire Nyttår sammen står Helena og Anders på døren:

«Røde i ansiktet av kulde stod de i trappeoppgangen og smilte da jeg åpnet.

– Tjäna, gubben! sa Anders. Han hadde på seg en brun skinnlue med ørelapper, en stor, blå boblejakke og svarte finsko. Elegant var han ikke, men matchet på en underlig måte likevel Helena, som med sin hvite kåpe, svarte støvletter og hvite pelslue definitivt var det.»

***

Jeg har ikke tall på hvor mange som har lest meg inn i Knausgårds autentiske fortelling fra Stockholm tidlig på 2000-tallet, for hvor mange norsk-svenske ektepar er det som bor i byen på dette tidspunktet, elsker å gå på Pelikanen, og som attpåtil heter Anders og Helena?

Helena karakteriseres dessuten et sted som strålende vakker – hvilket hun jo også er. Og at undertegnede ikke nødvendigvis framstår som spesielt elegant, passer jo også godt.

Men «en slags kriminell»?

Tja, om man legger godviljen til.

Lykke til navnebror, Frisk-forlegger Anders Aasen Berget, Karl Ove Knausgård, Eirik Bø og det revitaliserte Pelikanen Forlag.

ANDERS NERAAL