Setter hjerter i brann

BOKBAROMETERET: Elif Batuman er kvinnen bak en av ukas ti utvalgte bøker.

Enten du er vel installert i påskefjellet, har åpnet sommerhytta eller nyter bypåske: Husk lesestoff før langhelgen! Her er ti utvalgte bøker for enhver smak.

Elif Batuman: De besatte (SolumBokvennen)

«Tolstoj og Dostojevskij kan fortsatt sette hjertet ditt i brann, melder NRKs litteraturkritiker Knut Hoem. «Gir meg lyst til å sprenglese alle de store russiske romanene», fastslår Fredrik Wandrup og triller Dagbladet-terningen til en femmer. Hva er det så som forårsaker herrene utilslørte entusiasme? Jo, Elif Batumans bok De besatte. Tittelen er som mange vet lånt fra Fjodor Dostojevskij, en av en rekke russiske forfattere som dukker opp i Batumans selvbiografiske fortelling. I boken hun grunner over romanens vesen og romanen som håndverk, og tar hun blant annet for seg hva som ga nettopp Dostojevskij skrivetrangen som førte til Idioten. Men ikke minst kretset den rundt hennes første og største forfatter-forelskelse, Leo Tolstoj, og den «overjordisk fullkomne» romanen Anna Karenina, fisket frem fra bestemorens bokhylle i Ankara. Batuman er født i New Jersey, av to tyrkiske foreldre, og hun har bodd flere år både i Tyrkia og i Uzbekistan – med et lengre studieopphold i legendariske Samarkand, som også setter sitt betydelige preg på denne boken.

Edward St. Aubyn: Dunbar (Gyldendal)

Edward St. Aubyns romaner med hovedkarakteren Patrick Melrose er blitt en suksess, også som serie på HBO. Nå er han aktuell i forlaget Hogarths serie hvor kjente forfattere inviteres til å gjendikte Shakespeares skuespill, et konsept sjøsatt ved 400 årsmarkeringen for den store dramatikerens død. Mange vil huske at Jo Nesbø nylig gjorde sin versjon av Macbeth i den samme serien.

Stilisten St. Aubyn har valgt seg Shakespeare-klassikeren Kong Lear, og transformert denne til et moderne drama om stridighetene i et familiedynasti i romanen Dunbar. Kong Lear er blitt til Henry Dunbar, pater familias og toppsjef i et verdensomspennende mediekonsern. Hans to onde døtre er blitt gitt atskillig makt, til fortrengsel for den gode.

«Slik er det duket for en drivende spennende historie om den gamle mannens flukt og forsøk på å gjenvinne kontrollen, samtidig som forrædere og drapsmenn truer ham fra flere kanter. Edward St. Aubyn gjør Kong Lear til en mann av vår tid. Jeg kan ikke se at det kunne vært gjort bedre», skriver en begeistret VG-anmelder Sindre Hovdenakk, og triller terningen til en sekser.

Roy Jacobsen: På randen av Vigeland (Cappelen Damm)

Året er ungt, men det er neppe dristig å spå at en av årets store norske bokskatter er sendt ut til norske lesere. Skjønt, stor er den egentlig ikke, verken i format eller sidetall, Roy Jacobsens På randen av Vigeland. Og ei heller er det snakk om en tekst av året. Jacobsens personlige essay om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer var et av bidragene til antologien Det felles eide, om Oslo kommunes kunstsamling, utgitt av Cappelen Damm på vårparten i fjor.

Nå har Roy Jacobsen fortelling altså blitt en egen, liten bok. På vakkert vis veves Roy Jacobsens familiehistorie sammen med Vigelandsparkens mange hjørner og veier, granittfigurer og sinnsstemninger.

Både i BOK365 og VG innkasserte På randen av Vigeland en sekser. Hos sistnevnte beskriver anmelder Guri Hjeltnes boken som en juvel: «Dette er magi – og en stor fortelling om alle de vanskelige ting i livet, og litt til.»

Leïla Slimani: Vuggesang (Gyldendal)

«Årets nifseste», erklærer VGs anmelder Elin Brend Bjørhei om Slimanis thriller, Vuggesang. Hun triller en sekserterning, og skriver videre at boken tilbyr en ubehagelig leseropplevelse: «Vuggesang er en gjennomtrengende thriller som etterlater et fysisk ubehag – og undertegnede var satt ut i flere dager etter siste setning.»

Andre anmeldere er også begeistret. Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende skriver følgende: «Denne prisvinnende romanen har en sjokkartet virkning. (…) Slimanis følsomme, direkte og jordnære språk kommer til sin fulle rett i Thomas Lundbos finstemte oversettelse. Språket skaper en nervøs uro under den tilsynelatende barnevennlige overflaten.»

Slimanis thriller starter med et mareritt: en baby er død. Barnet tilhører juristen Myriam og musikkprodusenten Paul, som forsøker å være det perfekte par, med gode karrièrer, et rikt sosialt liv og å gi barna en god oppvekst. Sistnevnte skaffer de seg hjelp til, gjennom den middelaldrene barnepiken Louise. Hun blir raskt uunnværlig for den lille familien, men Myriam og Paul vet ikke om hennes mørke sider. Det forblir en hemmelighet helt til den dagen tragedien treffer.

Den fransk-marokkanske forfatterens bok har gått sin seiersgang i Frankrike, og var en av de mest omdiskuterte bøkene da den utkom i 2016. Boken er Slimanis andre bok, og skaffet henne Goncourt-prisen. Vuggesang er nå under oversettelse til 40 språk, og i Frankrike alene nærmer salgstallet seg én million solgte bøker.

John Kåre Raake: Isen (Gyldendal)

Han er bokdebutant, men skrive har han definitivt gjort før. John Kåre Raake er – sammen med Harald Rosenløw Eeg – filmmanusforfatteren bak monstersuksessene «Bølgen» og «Skjelvet». Natur-omgivelsene er ugjestmilde også i Raakes Isen, som utspiller seg på Nordpolen. Sentralt i handlingen befinner tidligere spesialsoldat Anna Aune seg. Hun har flyktet fra nær sagt alt og alle og isolert seg i en luftputebåt sammen med forskeren Daniel Zachariassen. De skal la seg drive med isen gjennom polarvinteren, samtidig som de skal dokumentere klimaendringenes ødeleggelser. En dag lyser en nødrakett opp den nattsvarte himmelen rett over den kinesiske forskningsbasen få kilometer unna. Vel fremme i den kinesiske leiren blir Anna og Daniel møtt av et marerittaktig syn: I basens laboratorium finner de forskerne dekket av is, fastfrosset i bevegelsen. En voldsom temperatursenkning har tatt livet av dem i løpet av brøkdelen av et sekund.

VGs Sindre Hovdenakk mener Raake har levert en svært god spenningsdebut: «Isen er en teknisk sett nær fullkommen thriller, profesjonelt skrevet. Raakes språk er på sitt beste frosset ned til korte, konkrete setninger – klare som iskrystaller.»

Håkan Nesser: De venstrehendtes forening (Gyldendal)

Håkan Nesser har skaffet seg en betydelig tilhengerskare her i Norge – både hva gjelder krimbøkene og hans øvrige romaner. Nå er det krim det gjelder – og ikke en hvilken som helst utgivelse. Det har gått hele femten år siden den siste boken om Van Veeteren utkom, og seks år siden den forrige boken om Gunnar Barbarotti utkom. Nå møtes Nessers to politietterforskere i De venstrehendtes forening, oversatt av Elisabeth Bjørnson.

Da Marten og Reimus gikk på barneskolen sammen dannet de «De venstrehendtes forening». Noen tiår senere brenner et gammelt pensjonat ned til grunnen og flere mennesker omkommer. Hendelser i fortiden og nåtiden henger sammen, men det finnes ingen igjen i live som kan forklare hvordan. Nesten ingen …

«Når Håkan Nesser er i toppform, er det få som matcher ham som spenningsforfatter», mener Adresseavisens Ole Jacob Hoel og triller terningen til en femmer. Der lander også VGs terning: «Snart 69 år gamle Håkan Nesser er som vellagret vin av den riktige sorten: Han blir bare bedre med årene», skriver anmelder Sindre Hovdenakk. Bokkjøperne synes å dele begeistringen. For øyeblikket er boken utsolgt fra forlaget.

Mikael Niemi: Koke bjørn (Oktober)

Det er snart 20 år siden Mikael Niemi brakdebuterte med den fornøyelige Populærmusikk fra Vittula. Her fulgte vi Matti og hans tause kamerat Niila og deres eskapader i strøket Vittula (=Fittemyra) i Pajala i svensk-finske Tornedalen, hvor rockemusikken og læstadinismen barket sammen. Har du ikke har lest den: gjør så. Bokens åpningsscene er alene verdt pocketprisen.

I sin nyeste roman Koke bjørn har Niemi forflyttet seg bare ti mil nordover, til Kengis i Nord-Sverige. Men han har reist atskillig lengre i tid – helt tilbake til sommeren 1852, da prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Som forlaget så beskriver handlingen: «Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde.»

Truffet er også norske bokanmeldere blitt. VGs Sindre Hovdenakk triller terningen til en sekser:

«Suveren spenning! … en mangfoldig, mystisk og engasjerende roman. Med et språk som gløder … en bok som sitrer av engasjement og medfølelse, men også av dumskap og grenseløs brutalitet. Koke bjørn er ganske enkelt en stor litterær opplevelse.»

En blank sekser blir det også fra Ole Jacob Hoel i Adresseavisen: «Formidabel formidling. Den helt lille historien midt oppe i den helt store historien. Ulikt alt annet du har lest … [Niemi] har bydd på så vel science fiction som krim, men uten den overdådige humoren og lokalkoloritten fra Populærmusikk fra Vittula, har det liksom ikke blitt det samme. Ikke før denne utrolige romanen. Her er finlandssvensken med sameblod igjen på hjemmebane.»

«Denne romanen stinkar: av kadaver, fattigdom og helvetes svovelpølar. Det er berre ein av kvalitetane ved Koke bjørn … ein kriminalroman av godt gammalt merke», mener NRKs Marta Norheim.

Romanen er oversatt av Erik Krogstad.

Sara Stridsberg: Kjærlighetens Antarktis (Aschehoug)

Stridsberg har valgt et helt særegent utgangspunktet for Kjærlighetens Antarktis. En heroinist med en tragisk livshistorie forteller om livet sitt fra det hinsidige. Som forlaget beskriver den: «En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.»

Stridsbergs siste bok er blitt møtt med unison applaus fra anmelderne: «En av nordisk samtidslitteraturs ypperste forfattere har aldri vært bedre», mener Aftenpostens Anne Merethe K. Prinos. «Sara Stridsberg skriv vakkert om det forferdelege på ein særeigen måte», synes NRKs Marta Norheim.

«Det er et språklig overskudd i boken som fyrer opp leseren med kraft og en tro på at denne romanen fort kan bli en av årets beste», skriver Stein Roll i Adresseavisen og triller terningen til en sekser. «Sara Stridsberg er vanvittig god», skriver Endre Ruset, og mener hun «gir offeret en stemme og glød i fortellingen». Dagbladet-terningen lander på en femmer. Det gjør den også hos BOK365s May Grethe Lerum: «Beskrivelsene av rusopplevelser er også i særklasse, mye fordi Stridsberg skriver så variert og språklig innovativt også om det vidunderlige. En leser uten egen erfaring med tunge stoffer sitter igjen med en åndeløs følelse av at akkurat slik er det, akkurat så fantastisk må det jo føles – siden så mange betaler så dyrt i stadig jakt på denne opplevelsen».

Oversetter Monica Aasprong får mange anmelder-godord for nok en gang å ha forvaltet Stridsbergs språk på en meget god måte.

Ola Henmo: Hemningsløs. Historien om Torstein Lerhol (Cappelen Damm)

Mange har latt seg imponere av Torstein Lerhol, som grunnet muskelsykdommen spinal muskelatrofi (SMA) ble spådd et svært kort liv etter at han så dagens lys. Men over 30 år senere er han, heldigvis, fremdeles blant oss. Trass i at han må ligge i rullestol, har svært begrenset pustekapasitet, bare kan bevege én finger og trenger assistanse døgnet rundt, har han sett satt få begrensninger for livet sitt. Han er leder for 700 ansatte i et helseforetak og har vært en mye brukt foredragsholder. Nå stiller han også som ordførerkandidat i hjembygda, og har fått nedtegnet sin utrolige livshistorie av Ola Henmo i Hemningsløs.

Og Henmo har gjort en prima jobb: «Hemningsløs er ikke bare velskrevet, men også usedvanlig godt skrudd sammen som beretning. Med sitt diskrete men tydelig nærvær setter Henmo historien inn i stadige nye sammenhenger. Med konkrete eksempler og illustrerende anekdoter får han frem familiens og lokalsamfunnets betydning. Treffsikkert kritiserer han politiske myndigheter og interesseorganisasjoner. Men han vet også å distansere seg fra Lerhol, og avsløre hans svake sider og tidvis ubetenksomme politiske utspill. Ola Henmo har rett og slett skrevet en usedvanlig klok historie om Torstein Lerhols ukuelig pågangsmot og gode hjelpere.», skriver anmelder Marius Wulfsberg i Dagbladet. Han gir boken en sekser og anfører at han «aldri har lest en sterkere bok om å leve livet.»

Kjartan Brügger Bjånesøy: Kjære pappa. Vi er andre menn no (Kagge)

Vi er mange, vi som har gledet oss over Kjartan Brügger Bjånesøys gode penn, både i Dagbladet Magasinet og andre steder. Bøker har det også blitt: hans lett humoristisk-nostalgiske-kulinariske reiseskildring Komlelandet og boken om en av Østfolds store fotballspillende sønner, Raymond Kvisvik.

Nå er det far det handler om – hans egen, i boken med den beskrivende tittelen Kjære pappa. Vi er andre menn no. Kjartan Brügger Bjånesøy forteller om faren som blir rammet av slag og hvordan den en gang så sterke arbeidsmannen må akseptere at han er blitt en annen mann. Det er et varmt familieportrett som viser hvordan roller omdefineres når man blir eldre – og det handler også forfatterens egen rolle som middelaldrende mann med plikter.

«Kjære pappa er en sympatisk bok som på utmerket vis fungerer som en påminnelse om hva som faktisk er verdt å ta vare på i livet, før det er for sent», skriver VGs anmelder Gabriel Michael Vossgraff Moro, og gir boken terningkast 5. Han skriver også:

«Selv om Kjære pappa er kategorisert som sakprosa, er den litterært sett på høyde med mye norsk skjønnlitteratur. Og i motsetning til en del såkalt virkelighetslitteratur utgitt som romaner, fikk jeg under lesingen aldri følelsen av at noen har grunn til å føle seg utlevert.»

 

Hovedbildet: Elif Batuman (foto: Beowulf Sheehan)

 

104 Delinger