Her er et knippe absolutte BOK365-favoritter dette året, hvor anmelderne våre landet på høyeste terningkast. Maren Uthaug (bildet) er en av forfatter-favorittene.
Her er er seks skarpe historiefortellere og seksere fra årets som snart har gått. Løp og kjøp, les og gi bort!
Hei du, eg elskar deg, din jævel!
Tore Renberg: Tollak til Ingeborg (Cappelen Damm)
Med Tollak har Tore Renberg skapt haustens mest komplekse og kollapsande romanfigur, mener BOK365-anmelder Vidar Kvalshaug:
«La oss straks slå fast noko som også andre meldarar har vore inne på. Tollak til Ingeborg er ein av haustens romanar og blir sikkert ståande som ein av dei store i Tore Renbergs forfattarskap. For snart ti år sidan heiste han Jarle Klepp til nye høgder i den siste av fire Jarle Klepp-bøker, Dette er mine gamle dager. Der var farens alkoholisme ein motor i handlinga, og flaska i skåpet er ein hjelpemotor i Tollak til Ingeborg. Tollak skal / skal ikkje drikke og slit med seg sjølv, men han er ein så kompleks romanperson at dette ser ut til å vere eit av dei mindre problema hans. Det han er medviten, er at slarven går når han drikk, slarvekjeften tek han dit han ikke har råd til å vere. Ein mann med så mange hemmelegheiter, må ha stålkontroll.
Det er meisterleg det Tore Renberg gjer med historia, som i hendene på ein mindre konsentrert forfattar kunne endt som ei flat hillbillyhistorie om bygda versus byen, moderne liv versus det Tollak nektar å forlata, vald utan hjarte og vilje til godheit og relasjonar som er så sørgeleg svake at det er berre såvidt det ber.
Tollak til Ingeborg skal lesast sakte og i bolkar. Tollak er ein eksistens som treng å få synke i lesaren. Det er folk til alt, seier far min. Og det er også folk i slike som Tollak.»
Vemmeleg og briljant
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (Samlaget)
«Maren Uthaug. Lær deg namnet, les romanen. Dette er ein av vårens store romanar», skriv BOK365-bokmeldar Vidar Kvalshaug.
«Det var spådd frå gammal tid at Øyvære skulle gå under» heiter det i den klassiske opninga av Mennesket og maktene. Olav Duuns forfattarskap er ein naturleg referanse for Maren Uthaugs Der det finst fuglar, både tematisk og geografisk. Edvard Hoems utvandrarserie med småfolks slit og familiekomplikasjonar er ein annan, og sjølvsagt er det umogleg å lese dette utan å tenkje på varslene som ligg i rugdetrekket over taket hos Tarjei Vesaas. La oss skride til sjølve verket:
Maren Uthaug er meisterleg. Det er eit dyktig utført flettverk som heile tida kastar skugger eller garn: Skuggane er som oftast bak ein, garna kastar ein framfor seg, om det ikkje er mot vinden, men mot vinden er det ofte på Trøndelagskysten i 1930-åra. Vi er i eit klassisk klassesamfunn utanfor folkeskikken med fiskarbønder, ein prestegard med tenestejenter, ein fabrikkeigar med tenestejenter og ei fyrlykt før slike blei automatiserte.
Fyrvaktaren heng seg i 1920. Kjeungskjær fyr treng ein ny familie for å vakte lykta. Johan og Marie drar ut. Fyret blir også heimen til borna Darling og Valdemar, men lillebroren er ikkje som han skal. Vanskapt som det heitte. Han er ikkje ein som kan visast fram i særleg grad, og om du trur dette er det største dramaet i deira levetid, frå ca 1920 til ca 1950, må du tru om igjen. Høgdepunka, eller lågpunkta, alt etter som ein ser det, står i kø og det er så kontrollert og solid handverk bak denne fint tråkla romanen. Alt har eller får ei mening og som i alle gode romanar har hovudpersonane både plussider og minussider å vise fram.
Maren Uthaug (f. 1972) er dansk, men har norsk mor og samisk far og bur i Danmark. øtene og navnet hennar er frå Uthaug på Ørlandet på kysten av Trøndelag, der også handlinga finn stad. Ho er altså omsett til nynorsk. Ingrid Holvik har funne eit nydeleg, moderne nynorsk, utan å nytta det duunske dialektbaserte språket eller anna gamalt for å gje struktur til hendingar for hundre år sidan.
Uthaugs debutroman Sånn ble det, kom på norsk i 2014, og hadde også det å reise frå eller reise tilbake i eiga historie som eit tema. Med Der det finst fuglar har ho verkeleg tatt steget opp i det nordiske toppsjiktet.
Ein ting til: Samlaget og andre forlag kan slutte å sette merkelappen nordic noir på alt som er litt vondt og vanskeleg og som har vêr og vind i seg. Berre slutt med det. I alle fall på Maren Uthaug. Ho skal leve på kvaliteten sin, ikkje på klistrelappar som til og med er litt misvisande. «Noir»-omgrepet er kome på moten igjen etter at nordisk krim tok det. Dette er verdslitteratur som likar andre forteljingar frå verdslitteraturen og som ikkje treng slikt.
Varsom, vilt og fantastisk
Jon Kálman Stefánsson: Stjernenes knitring (Press)
Har vi et bedre, aktivt forfatterskap enn Jon Kálman Stefánssons i Norden i dag? Det spørsmålet stiller Vidar Kvalshaug i sin anmeldelse av Stjernenes knitring (oversatt av Tone Myklebost).
Jón Kalman Stefánssons prosa må leses langsomt og i bolker. Han inviterer til det ved å bruke mellomtitler i litteraturen sin, et grep som ikke alltid er like lett å skjønne meningen med. I stykkene mellom titlene, er det enorme fossefall av inntrykk som treffer steinene og fordeler seg fint utover i sinnet, elver som graver egne veier, fugler som flyr så rettlinjet over alt at de kan mistas for å være selve horisonten.
Stjernenes knitring ble utgitt på Island i 2003 og med denne oversettelsen er Forlaget press ajour med å ha oversatt et forfatterskap som for meg er et av de største i vår del av verden. Tone Myklebust skal ha stor takk for leseforundringen. Jeg kan ikke islandsk og har ikke muligheten for å sammenligne, men hennes språkdrakt fremstår som sprek og særs riktig for Stefánssons verker. Valørene virker avbalanserte og befinner seg i vanlig i spennet mellom varsomme, ville og det fantastiske.
Forbløffende desperat roman
Vigdis Hjorth: Er mor død (Cappelen Damm)
Vigdis Hjorth kliner til som aldri før og hun imponerer med både naturskildringer og den elegante plasseringen av et forsvar for levende modeller i kunsten.
Er mor død er en forlengelse av Arv og Miljø fra 2016, men den nye romanen er enda mer fortettet og angriper problematikken fra flere vinkler. Bare at spørsmålet på omslaget stilles uten spørsmåltegn, kan tyde på en viss matthet og slitasje i relasjonen, en oppgitthet og det skal ende i fullstendig desperasjon, den type indre krakellering og krakilskhet som kan oppstå når ingen av ens bønner eller forsøk blir besvart på en måte som er til å begripe.
Der Bergljot i Arv og miljø pekte på fars overgrep og fars skyld, er peker jeg-fortelleren Johanna på seg selv i denne romanen, på skammen. Egenbebreidelsen er stor, fenomenalt plottet inn i manuset, det er små nåler som stikker gjennom avsnitt og setninger og Vigdis Hjorth bruker ekko og refrenger hele tiden, enten det er plasseringen av ordet «mor», tyske ord, regler og vers fra barndommen, fra sanger, bønner eller folkelige snakkemåter. Har hun vært så presis og klar språklig i noen roman før? Jeg kan ikke husket det.
Er mor død er en strålende, nesten fysisk vond, roman som er kommet ut av prosessen.
Varmelampe i corona-kulda
Charlie Mackesy: Gutten, muldvarpen, reven og hesten (Fontini)
Britenes store bokhandlerkjede Waterstones har kåret den til Book of the Year. Det samme har Barnes & Noble i USA gjort. Her hjemme trykker forlaget Fontini boken i stadig nye opplag.
Det er til å forstå. Forfatteren og kunstneren Charlie Mackesy har komponert en klok og hjertevarm sjarmbombe av en bok som virkelig har truffet noe hos leserne med Gutten, muldvarpen, reven og hesten.
Hva skjuler seg mellom permene? I boken møter vi de odde vennene gutten, muldvarpen, reven og hesten, som sammen skal utforske verden. Vel, i fysisk forstand gjør de egentlig ikke det. Historien, hvor de også beveger seg gjennom en storm, er underordnet, og mer et påskudd for refleksjoner. Det er samtalene mellom de fire som er det bærende elementet i boken.
Her er livets store spørsmål destillert ned i de små episodene og funderingene til våre fire venner. Gutten, muldvarpen, reven og hesten er en bok om vennskap og håp, den viktige verdien av å være snill – mot andre, men også mot seg selv.
Det kan han ha rett. Gutten, muldvarpen, reven og hesten treffer noe universelt og godt mange av oss trenger i litt tøffe tider. Slik sett er det ikke så underlig at denne havner under svært mange juletrær i år. De er heldige de som får den.
En unik forfatters originale vri
Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner (Cappelen Damm)
Vi var mange som sørget, da fabelaktige Beate Grimsrud forlot oss 1. juli i år. Men før det rakk hun å begeistre anmelderne med nok en roman, Jeg foreslår at vi våkner. En av dem som lot seg begeistre var BOK365s Vidar Kvalshaug, som blant annet skrev følgende:
«Møt Vilde. Hun er norsk, bor i Stockholm, er tidligere bokser og utøver av annen sport. Et menneske som lever på tåtuppene, i tauene, en herlig kombinasjon mellom skapende og fatalistisk (som ofte kan gå ut på det samme), ballongskjør og et råskinn. Vilde får påvist brystkreft. Statistikken er på hennes side. Brystet hun må fjerne blir et bilde for noe som mangler, noe ufullstendig, og det blir synlig for alle ved hårtapet. Vilde og kjæresten O surrer rundt i usikkerheten og prøver å få litt skikk på tilværelsen som pasient og pårørende ved å gjøre vanlige ting, dra på torpet sitt for å plante løk og beise utemøbler, besøke Vildes gamle mor i Oslo, hun som ikke helt holder ut å ha et sykt barn.
Beate Grimsruds prosjekt er å skrive tett på sitt liv og egne erfaringer, men det skjer aldri uten en ekstra, kunstnerisk krusedull som beriker:
Rotta og reven utgjør et uhyre interessant fortellernivå i denne romanen. Rotta og reven tumler rundt blant menneskers etterlatenskaper i Stockholm og de samtaler om både sine muligheter og de helt basale tingene, som ernæring. Dyrene nærmer seg Vildes liv. På en eller annen måte får de kontroll over en gullpenn Vilde har mistet, symbolikken er blytung. Så lar forfatteren rotta og reven forsvinne ut av handlingen i lang tid, kanskje fordi de har tatt bolig i Vilde – rotte og rev er jo kjente pestbærere? Mot slutten av romanen, på gravens kant, får de ordet igjen.
Barndommen er en havn i boka. Forfatteren gjør sine utskjæringer av et liv og presenterer oss for Vildes androgyne alter ego, Florian, som hun både gjenbesøker i tankene og samtaler med.
I det hele tatt er Vilde skapt som en perfekt romanfigur, en som kan ta seg gjennom alle aldre og settes i alle situasjoner og fortsatt være til å kjenne igjen.
Vilde tumler rundt i verden, men samme hvor utrygg Vilde er klarer forfatteren å geleide leseren trygt gjennom 535 sider, som et rolig ansikt man kan se inn i og kjenne seg likt og elsket av, uansett hvor mye Vilde slenges fra en vegg til en annen av både egen kropp, tanker og beskjeder fra helsevesenet. Beate Grimsrud drar oss nær, men det er en slags forvirret sjenanse over Vilde som gjør at Jeg foreslår at vi våkner neppe kunne fått den samme autonomien med en førstepersonforteller slik En dåre fri (2010) fra psykiatriens innerste kroker tålte den ville og vrange jeg-fortellingen til Eli.
Det er en avstand, et lite vindu mellom oss og Vilde, til tross for at det hun opplever er kjent i så mange familier som må akseptere sykdom og en hard rekonvalesens med håp om å unngå s-ordet, altså spredningen. Og i det spennet blir det stor romankunst.»
