Seierherrene

Om du under lesingen av «Norsk nok – tekster om identitet og tilhørighet» skulle tenke at «hmm, har jeg ikke lest dette før?» – vel, så er det fordi du har det.

Rundt regnet 70 prosent av tekstene i denne lille boken er nemlig blitt publisert tidligere. Ikke var det lenge siden heller. Som redaktøren Mala Naveen påpeker i forordet, ble Norsk nok en bok i kjølvannet av Ahmed Fawad Ashrafs resignerte kronikk i avisen der han selv er debattredaktør, Avisa Oslo, 11. januar i år. Hvori han tilsynelatende kastet inn håndkleet og ga opp «jakten på hva som gjør meg norsk nok» for godt.

Kronikken, et gnistrende stykke tekst, avfødte en større debatt, hovedsakelig ledet an av såkalte «andregenerasjons innvandrere». Den gikk i avisspaltene (Avisa Oslo, VG og Morgenbladet i særdeleshet) og på «Debatten» på NRK, og dominerte mang en «feed» i sosiale medier i ukevis.

Den gikk med andre ord viralt. Innleggene og svarene den opprinnelige kronikken avfødte, var stort sett åpne for alle som ville lese. Mange gjorde.

Verdifullt

Norsk nok resirkulerer en rekke av disse tekstene. Setter dem i sammenheng og system (en håndfull tekster er nyprodusert i bokens anledning). Det kan saktens være verdifullt, uavhengig av om man har lest det meste av innholdet for noen måneder siden eller ikke.

Det vil dessuten være øyeåpnende, tror jeg, å ta frem Norsk nok igjen om 10, 20, 30 år. Da vil nye generasjoner barn av innvandrerfamilier ha kommet til (jeg regner med at vi har sluttet å telle da, og at de således slipper unna tilnavn som «tredjegenerasjons» og «femtegenerasjons»), ha kvesset kronikkpennene og gjort seg egne, nye erfaringer.

Fra eliten

Lest i 2022 slår det en som en aldri så liten svakhet at tekstene i Norsk nok kommer fra noenlunde like ståsteder. Et overveldende antall av bidragsyterne er i 20- og 30-årene, riktignok med unntak som Ervin Kohn (født 1955), VGs Shazia Majid (1974), Sylo Taraku (1973) og Venstres Abid Raja (1975).

Mala Naveen (red.) :
Norsk nok – tekster om identitet og tilhørighet

Sakprosa
Res Publica
173 sider

Men viktigere for totalinntrykket: Stemmene vi hører, kommer fra det som bare kan kalles den norske eliten. Hovedsakelig kultur-, akademia og medie-eliten.

Det er folk som skriver i aviser og for TV. Skuespillere og forfattere. Folk som har en scene, og ikke kvier seg for å innta den, og som i mange tilfeller har studert i andre og kanskje mer uanstrengt multikulturelle land enn Norge.

Det sier seg selv at debatter har en tendens til å bli dominert av folk som er tale- og skriveføre. Og at deltakerne må kunne karakteriseres som «vellykkede», betyr ikke at kampen de har utkjempet med Norge, familiene sine og seg selv, ikke har vært like harde som mennesker som ikke er fullt så tale- og skriveføre.

Fattig og rik

Likevel. Av og til tar denne leser seg i å savne noen helt andre typer stemmer, med andre livserfaringer i bagasjen. Ja, og gjerne et blikk for det norske klassesamfunnet, og avstanden mellom fattig og rik. Hva tenker vaskehjelp (54)? Håndverker (19)? Hva tenker foreldrene og besteforeldrene til de som har skrevet disse tekstene?

Så er det kanskje urettferdig å kritisere Norsk nok for det den ikke er. Men tekstene vi presenteres for, er nå en gang skrevet med mye samme utsikten, og i den samme aviskronikk-aktige formen. Bare et fåtall føles stridslystne eller sinte. Ashrafs, kanskje, og Uma Feed, Lisa Esohel Knudsen og Ella Marie Hætta Isaksens. Det er i stor grad seierherrenes taler vi leser.

Diskuterer identitet

På den annen side: Som tittelen antyder, og som Naveen understreker i forordet, er ikke dette i første rekke en bok som problematiserer klasse, eller for den saks skyld rasisme (selv om vi blir presentert for et utvalg grelle eksempler). Den diskuterer identitet – spesifikt det å stå i, eller mellom, to eller flere kulturer. Samt den norske identiteten, hva denne består av og hvorvidt den er noe å trakte etter.

Identitetsdebatt støter vi på overalt om dagen – den er seksuell, den er religiøs, den er politisk. Identitet er, som Kadafi Zaman skriver på side 90, «veldig individuelt. Folk må finne ut av det selv, det er ingen fasit». Men alle har én, og ikke alle bor innenfor ring 3 i hovedstaden.

Strålende tekster

Boken hever seg i det store og det hele over de trette bunad-, Birken- og Kvikk Lunsj-klisjeene. Selv ikke etniske nordmenn kjenner seg vel igjen i slikt i 2022 – krig i Europa og økt fokus på «vestlige verdier» eller ikke. Den er lettlest, slik journalistikk helst skal være, velegnet for lesere i ungdomsskolealder, og samler et knippe helt strålende tekster som på alle måter har noe mellom to permer å gjøre:

Ashrafs tekst er nevnt. La meg også trekke frem Maja Sojtaric, som skriver knallgodt og poengtert fra det høye nord, vel utenfor «Oslo-bobla», og Harmeet Kaurs forfriskende akademiske tilnærming.

La meg mest av alt få trekke frem Yohan Shanmugaratnams melankolske, poetiske tekst om å høre på Karpes nye EP og tenke på foreldregenerasjonen, som forbereder seg på å «dø i et fremmed land». Den ble trykket i Klassekampen 2. februar, men burde egentlig kommet i glass og ramme.

Svever over vannene

Karpe, ja. Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid svever over vannene i mange av disse tekstene, men har ikke bidratt utover å la seg tolke, og å bli intervjuet av forfatter Zeshan Shakar. Norges uten tvil mest populære musikere i godt og vel 10 år: En tidligere «rapduo som nå kalles kunstnere».

«Hvis du gjør det bra, så blir du viktig, ikke kunstner» [min uthevelse], uttaler Magdi, i det jeg oppfatter som et galgenhumoristisk hjertesukk over tidens iver etter å redusere kunstnere og artister, spesielt de som flertallet oppfatter at «representerer» en minoritet, til – nettopp – «viktige stemmer».

Karpe har sannsynligvis bidratt mer enn noen andre, mer enn noen debatt og noen bok, til hvordan vi tenker på spørsmål som innvandring og innvandrer-identitet i Norge i 2022. Det er med andre ord på høy tid å takke for bidraget, og bli enige om å kalle dem det de ønsker å bli kalt.

Men viktige stemmer er jo viktige de også. De er 24 slike i denne boken.

MORTEN STÅLE NILSEN